Bursdagsblogginnlegg

 SÅ har eg altså klart å bli 43 år, det skjedde i går.... HURRA!!
og det blir  litt sånn at eg må tenke igjennom hva det året eg nettopp liksom har forlatt har gitt meg.
 Og jeg har så mye å smile for at jeg nesten revner i munnvikene. Jada, det har vært skader, nederlag, operasjoner og mye smerter både fysisk og psykisk.... Jeg har som vanlig liksom måtte gå igjennom en del ild-prøver for meg selv, når livet skjer og en våkner fra dvalen, bobler sprekker og verden viser seg fra en litt mørkere side enn hva jeg trodde. 

Livet mitt har tatt en brå vending dette leveåret, med jobbskifte og skifte av fokus egentlig. Jeg vil ikke bruke tid på å greie så mye ut om det nå. 

Det største og beste av alt som har skjedd, jeg faktisk, at jeg helt mot min vilje og intensjon har fått oppleve kjærligheten igjen.
 Det hadde jeg lovet meg selv at ikke skulle skje, jeg orket ikke flere skuffelser og nederlag på den fronten, og jeg opplevde at jeg var fullstendig håpløs ovenfor de signaler og det "spillet" som foregår på datingsider. 
Jeg har aldri forstått reglene og tapt det får gangene jeg har våget å ta en sjanse. Så nok var nok, og jeg avgjorde at nå var det ALDRI MER!!

Men så skjedde det noe, sånn helt tilfeldig som (mot min vilje) fikk meg til å falle fullstendig. Og det skjedde på ekte, og ikke på nettet.... noe så uskyldig som en gåtur og en meget lang samtale liksom, og en kinotur....
Jeg gjorde noen forsøk på å kjempe i mot, løpe vekk, men det er umulig når muskelmassen blir gele og knærne svikter... Og hjertet, ja det holder på å sprekke, det føles som hjerteinfarkt eller noe sånt....
Så nå sitter jeg her, ny-forelsket og ikke singel mer.... Og jeg har lyst å bare bli sittende, ikke røre meg liksom, i fare for å miste det jeg nå har oppdaget. For jeg ante lite om hvor sterkt og stort det er å kjenne på det jeg gjør nå. 
Jeg skal slutte å skrive om dette nå, for det er så nytt og så sårbart og det er mange hensyn å ta. Men jeg kan ikke stresse med dette, jeg vil velge å bare ta i mot, og nye en lykken som til syvende og sist kommer svevende min vei. 
Og nå kan jeg ikke lengre leve i overbevisning om at ingen menn kan bli forelsket i meg, eller bli glad i meg som den jeg er.
Jeg trenger ikke bli "god nok  lengre, jeg jeg skjønner at det aldri har vært meningen heller. 

Jeg er god.