Hei
I går, søndag 19 mai, stilte jeg til start i Åsaneløpet for å løpe halvmaraton igjen. Ikke lenge siden BCM, vel 4 uker, men jeg følte meg klar til å oppleve dette en gang til, og Åsaneløpet har en sånn fin flat løype som jeg lenge har hatt lyst til å prøve. Jeg har slitt litt med verk i en fot, sånn helt nede i fotbladet, og dermed trent mye mindre enn jeg hadde planlagt. De siste dager var foten blitt betydelig bedre og jeg bestemte meg for å være med i løpet. Fint vær og stor stemning før start, det er så kjekt å være sammen med sånne løpeglade sprekinger i alle aldre.
Startskuddet gikk, og vi var i gang....
Som vanlig løper de fleste i fra meg, men det synes jeg er helt flott, siden mine intensjoner med løpet er å fullføre så godt JEG kan. Jeg ble kjapt blant de siste og kjente at kroppen hadde det bra. Jeg sier at løypen er flat og fin , men etter vel 2 km var det en aldri så liten stigning i veien på ca 1-2 meter, kan ikke kalles en bakke en gang. Men der smalt det i den nettopp-frisk-igjen-foten min.... Det føltes i hvert fall slik, jeg kjente et slags KNEPP, og så kom det en overveldende smerte som jeg ikke kan husk å ha opplevd. Jeg forsøkte så godt jeg kunne å fortsette i samme tempo, men det ble vanskeligere og vanskeligere. Jeg tenkte jeg kunne løpe av meg smerten, men det var ikke mulig... Jeg stoppet litt, gikk litt, men det ble ikke bedre.
Jeg er visst en optimist på villspor til tider, for jeg begynte å løpe igjen, og tenkte på positivt jeg bare kunne, det skal jo hjelpe sies det. Ved vendepunktet på Hjortland, traff jeg på løypevakten. Han er en god venn av familien, så da han fikk vite at jeg muligens var skadet, jogget han sammen med meg videre (jeg var jo sist ) .
Det var veldig motiverende, og jeg hadde ennå ikke bestemt meg for å bryte løpet, det kunne jo være at smerten gav seg?....
Etter vel 6? km måtte jeg bestemme meg,
gå tilbake til Åsane senter og få hjelp = fornuftig,
eller fortsette løpet= galskap.....
etter å ha diskutert litt med min spreke løpevenn, tok han/jeg avgjørelsen om å bryte løpet....
Siden jeg ikke var alene, kunne jeg ikke la tårer og skuffelse få slippe fram, og vel framme i senterområdet haltet jeg inn i førstehjelpteltet samtidig som vinneren av halvmaraton lykkelig seilte over målstreken. Utrolig kjekt å få oppleve hans glede, og jeg måtte smile og klappe for vedkommende....
Isposer og hvile med foten høyt hevet, samtale med sykepleier og ett glass saft. Det er godt at det finnes så mange omsorgsfulle mennesker. Jeg ble oppfordret til en tur på legevakten, og der ble det konstatert akutt betennelse i en sene (PERONEUS BREVIS) nede i foten. Legen mistenkte litt at det kunne være et stressbrudd, men bilde viste ingenting om det. Jeg fikk lære at denne typen skader kan skje når en blir for ivrig med hardtreningen, og der har vi det, jeg skjønner jo at jeg har vært temmelig ivrig.... THATS ME....
Det er nå veldig lett for meg å bli temmelig trist og oppgitt over meg selv. Men legen stoppet den tankegangen meget fort for han mente at det var så imponerende at jeg var i så knallgo form bare 5 mnd etter min store operasjon. Denne skaden i foten er liksom bare en liten hump i veien.... og jeg har i all treningsiveren min glemt litt at det bare er 5 mnd siden operasjon og lang nedetid.
Jeg har forventet at min kropp skal både restituere seg etter den påkjenningen OG blir i best mulig langdistenseløpeform samtidig... Jeg skjønner at det var litt mye å forlange kanskje....
SÅ ALTSÅ, JEG pauser DENNE LØPINGEN MIN NÅ, litt sånn på ubestemt tid, for jada, jeg skal gi meg selv tid til å bli helt bra igjen, på alle måter, og lære av det jeg nå har erfart, både om min kropp og min tankegang. Det er gode greier det.
SÅÅÅÅÅÅ, ingen medalje til meg denne gangen, og de neste løp jeg har meldt meg på, blir gjennomført uten meg.
Men bare ikke tro at jeg kommer til å slutte å trene, jeg gleder meg til å trene alternativt...
Jeg kommer aldri til å slutte å trene!!
 |
| Hipp hurra for treningssenteret. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar