Noe hemmelig og gøy

Føler liksom litt for å skrive mellom linjene i kveld... hvis det går an. For eg har fått en vill ide. I morgen starte eg liksom på en ny måned, det tror eg kanskje alle gjør. Men for meg er det også en ny måned med sykemelding, for denne foten er ikke nok nok for mitt arbeid ennå... Så det er fortsatt opptrening og tålmodighet som gjelder. Og jeg er nødt ti å gjøre noe som jeg synes er gøy, sånn at jeg ikke atter en gang begynner å furte og klage, det er jo bare en plage.

Og jeg vil ikke skrive om hva jeg skal ha det morro med ennå, for jeg vet jo faktisk ikke om det blir så gøy, men ideen gjør at jeg plutselig føler at det kan bli fint å være hjemme en måned til.
 Eg vet ka som før har gjort meg glad, og ka som ikkje har gjort meg glad. FERDG MED NETT OG EDDEKOPPER JAFFAL, ÆSJ OG UÆÆÆÆÆ

SÅ eg vil fortsette med det som gjør meg glad, og droppe det som gjør meg trist.
 Guri meg kor enkelt dette er no, bare å gjennomføre. Og når november er ferdig vet eg om det var gøy, og om det var lurt, og om eg vil gjøre det igjen eller fortelle ka eg har gjort...

Eg kan jo ikkje bare trene og trene hee tiden heller, det finnes sikkert mer her i livet å kose seg med.
Treningen må jo følge foten sin kompetanse liksom, og uansett hvordan jeg vrir og vender på dette med foten så ER den svak, dårlig og lite god. Jeg må finne meg i det, og rett og slett fokusere på noe som er gøy, for meg

 Jeg har opplevd mye fint men også mye kjedelig og dumt, så jeg vet hvilke skritt jeg skal ta i hvilken retning for å få meg selv på rett vei.
Nyskjerrig på ka eg skal gjøre no? Eg og .

Snakkes...
HAPPY HALLOWEEN

KAMPVILJE, ikke mer klaging fra meg.

Da er endelig tiden kommet for å kjempe igjen. Det vil ta sin tid før foten min blir helt bra igjen, jeg har innsett det nå. 

Det er på tide å ta opp kampen mot MOTGANGEN. Jeg er blitt knallstreng og veldig tøff med meg selv nå, for ellers blir ikke jeg slik jeg liker at jeg er. 

Og nå snakker jeg ikke så mye om vekt, utseende og selvbilde. 

Det temaet er gørrkjedelige og ferdigskrevet for lenge siden. NEIDA, jeg skal kjempe for best mulig FUNKSJON i kroppen min.

 Dette har jeg kjempet med før, og når gleder jeg meg til å ta fatt på andre runde. Og da må jeg være knallhard meg meg selv, og stole på egne impulser. 

Jeg vet hva jeg må gjøre, og har nå startet med det. Endelig ferdig med å være så "syk". foten min trenger tid, men kroppen min trenger trening. 

Så da blir det sånn, 

TID TIL TRENING.

Jeg har lenge drømt om løping og klatring i fjellet, og det er egentlig litt meningsløs på drømme om ennå, for da fokuserer eg mye på at jeg ikke kan. 

Det er mye jeg faktisk KAN, så jeg var litt dum som la så mye velt på utilstrekkelighet. Det er gøy å være litt dum av og til, en blir liksom litt klokere av det. 

Og jeg har vært temmelig dum de siste årene, så i skrivende stund føler jeg meg knallklok!! for DUMHETEN min er forsvunnet, kanskje den regnet vekk?

Jeg er klar for sykling, svømming og tilrettelagt styrketrening. Jeg går også litt rolige turer med krykker, foreløpig på grus eler asfalt. og jeg belaster fot og annet slik jeg har lært og som føles riktig. 

Dette kan jeg, og jeg kjenner godt til hva som er mer vondt enn jeg liker..ha ha

Hilsen Marianne

Unnskyld, litt motløs igjen?

Ja, nå gjelder det å holde motet og humøret oppe. MEN, hvordan gjør jeg det???

For på onsdag sa kirurgen at jeg bare kunne begynne å gå på foten, han sa det med et lett skuldertrekk, og så forsvant han. Jeg prøvde å gå på den da jeg kom hjem, men var ikke så god på det. Da jeg fikk i meg smertestillende (som viste seg å være veldig farlige for meg), kunne jeg i hvert fall gå på foten uten smerter, og etterhvert ble jeg veldig flink på halte. Jeg svevde i en meget rar tilstand som jeg ikke har vært i før, men brydde meg lite om det... Fikk ikke sove, var meget varm og svett uten grunn, og følte meg så urolig og rar. Fredag morgen var jeg til min kjære fysioterapeut, og an gav meg beskjed om å ikke gå på denne foten med full belastning... 
OJ OJ, det har jo jeg gjort relativt mye egentlig..... og det var ikke vondt, bare veldig vanskelig å rart... og jeg skal visst ikke bli god på å HALTE, jeg skal bli god på  å GÅ, dermed må jeg GÅ pent med krykker... ÆSJ!!!!

Fredag tok jeg litt mer smertestillende, og fortsatt kom denne rare følelsen i kroppen. Etterhvert følte jeg meg syk, og ansiktet mitt ble rødt og hovent.. Jeg følte meg så trist og lei meg og, som om jeg sørget over noe jeg ikke vet hva er. Min venninne Andrea gav meg svaret, du har en allergisk reaksjon på Tramadol tablettene, de som tar smertene....Jeg ringte legevakten etter sterk oppfordring fra henne, følte meg veldig likegyldig, men ringte siden Andrea kan være temmelig streng når hun vil. På legevakten tok de dette meget alvorlig, g det var bra. Jeg skulle ta zyrtec og se om det hjalp, og ringe 113 dersom jeg kjente noe greier i halsen, pustevansker og sånn... Selvsagt fikk jeg pustevansker og vondt i halsen med en gang de sa det, for sånn er det jo... Men en snill nabo kom med Zyrtec og jeg svelget unna en sånn pille... Etterhvert fikk jeg endelig sove, for det har jeg ikke fått til i min "RUS" av smertestillende. Og det blir ingen flere sånn tabletter i min kropp, for dette var litt mer skummelt enn jeg liker. Jeg synes egentlig denne uken har vært litt mer smertefull og skummel enn jeg pleier å like ja, det er no sikkert. Håper neste uke blir bedre, Jeg kjenner jeg har lite positivitet igjen nå, så det er bra jeg har folk rundt meg som mener at jeg ikke skal gi opp, ellers kunne det lett ha skjedd. Gleder meg sånn til å kunne GÅ, og alt annet en bruker to bein til... Og jeg vet jo egentlig at det snart blir bedre, men følelsen i foten forteller meg at det kan bli leeeeeeenge til, for foten fungerer IKKE nå. 
Jeg har et liv jeg vil leve, men det føles som om alt er på VENT igjen, og dette har jeg jo gjort før, ventet og ventet, på at noe skal bli bedre... 
Jaja, så kaster jeg ikke krykkene ennå da, får bare finne meg i å bli enda litt sterkere i armene, men det lille og svake motet jeg har igjen, skal jeg ikke miste, kunne bare ønske det var litt sterkere det og. 
Det blir nok bra til slutt, og er det ikke blitt bra nå, er det ikke helt slutt ennå. Det kan sikkert plutselig bli bedre. 
Har hatt meg en runde på spinning-sykkelen, og det var ikke vondere enn at jeg vurderer en runde til. 
 Og så får jeg jo bare slappe av da, se på filmer og serier, hipp hurra for NETFLIX, og for at jeg ikke har vært særlig link å se på tv og sånn tidligere, DET har jeg i hvert fall blitt god på nå, fela vær som det er ute.... Tussipusen liker og at jeg slapper av og ser på tv, vi har det no godt sammen vi to

Frisk igjen , og helt SKRUELØS

Snipp snapp snute, så var skruen ute. 

I dag er det DAGEN DERPÅ. 

Og jeg har gjort noen forsøk på å gå..
Men jeg er temmelig svimmel, kvalm og full av smerte, og i går skjedde det noe som kunne bristet mitt hjerte.
Jeg reiste til Haukeland sykehus, hadde kun drukket kaffe, min eneste rus...
Operasjonen var enkel, jeg ble informert om at det kunne bli litt vondt, 
når de skulle stikke for å bedøve, og når SKRUEN gikk rundt.
Jeg tenkte med meg selv, det er bra de sier i fra, for uforventet smerte, 
gjør ingen særlig glad.
Legen som skulle operere meg, var en dame i turnus, 
men den "EKTE" legen hjalp til, som en liten vegglus.
Men så kom SMERTEN, og jeg var plutselig tilbake, til den gangen jeg datt av sykkelen og leddet i ankelen slapp taket!!
Jeg skjønte det ikke, jeg krøket meg i smerte, hva er det som skjer, er legen helt uten hjerte?
Ingen er perfekt, alle kan gjøre en TABBE eller TO,
men legen  skrudde feil vei, skruen kom lengre inn enn den stod. 
Dette var vondt, jeg begynte å svette, 
og følte at det er like før jeg fullstendig mister vette...
Ingenting ble ødelagt, og skruen den er ute, 
jeg fikk med meg smertestillende hjem, så ingen grunn til å TUTE...

Men jeg likte ikke å reise fra sykehuset med tårer i øyne og på kinn,
hvorfor skrudde hun skruen feil vei i foten min..?
Hvorfor kjeftet jeg ikke? Hvorfor takket jeg for hjelpen og gav de et smil?
Er jeg for godt opp-dradd, nei,, der har jeg mine tvil.....
Men nå er det over, og jeg fikk skruen med meg hjem, 
den er på utstilling i stuen, og jeg har gitt den en klem.
Jeg gleder meg stort til å ta små men STORE skritt, 
for disse månedene med skade, har jo preget meg litt.
Jeg har lært og opplevd mye, og grublet masse over mitt liv
snudd mange steiner, og kjenner på en "ny giv".
Sommeren ble kort, og høsten den ble lang, 
det skal ikke mye til før noe skjer, og det sier "pang"....
Nå er jeg ikke lei meg for at ankelen og leggen min er knekt, ja, 
det fikk jeg vite I GÅR, at leggen og har vært litt defekt.....
Men PYTT PYTT, så snakker jeg ikke mer om dette, 
nå vil jeg bare leve, og gleder meg fra VETTE.

Klem fra Marianne

KVELDEN FØR DAGEN

Så sitter eg her . Og lurer på om eg skal legge meg.... i morgen er det tid for operasjon, skruen skal ut, altså , skruen i ankelen, Den som har fikset dette bruddet som skjedde for tre månder og tre dager, og to og en halv time siden
Har gruet meg til det som skal skje i morgen, fordi jeg ikke liker å bli operert. Men det er det sikkert ingen som gjør. Jeg må finne noe annet å tenke på nå. Jeg må begynne å glede meg, for det er så mye gøyere.. For jeg kjenner jeg er så lei av dette nå, å måtte bruke krykker, ikke kunne tråkke på min høye fot, ikke kunne leve det livet jeg har lyst til å leve. Jeg har hatt så god tid og anledning til å reflektere, tenke, gruble, og snu på noen fliser. Ja, denne SKRUEN har på mange måter gjort meg godt, men nå er den på vei ut, bokstavelig talt.
Folk eg har snakket med i kveld, sier at operasjonen i morgen ikke er noe å være redd for.. Så da får jeg vel bare høre på mine venner og ikke være redd.... Håper de vet ka de snakker om då... at de virkelig har undersøkt at dette ikke er noe å grue seg for, må jo stole på folk sant?
 Skal i hvert fall ikke si noe mer om at jeg gruer meg, for det er jo egentlig bare min sak.... Glad for at dette kapittelet sannsynligvis er avsluttet å, at jeg etterhvert kan begynne å gå uten krykker, uten skruer, uten smerter, bare GÅ og komme fram,,,,
Gleder meg til å kunne sykle til jobb, for det var jo derfor jeg begynte med denne syklingen.....
Jeg må jo bare le litt av hele greien egentlig..........
GOD NATT

LITT SYTING OG KLAGING. Men det blir bra til slutt?

Oj oj, nå synes jeg så synd på meg sjøl igjen. For jeg er så sliten. Når eg har stått opp, kledd på meg, fått ungene mine avgårde på skolen med alt det innebærer, da er jeg helt tom for energi.
Barna mine er en glad gjeng, jeg klager ikke på de. De er i godt humør, ganske selvstendige og de har en fin tone seg imellom. Og jeg elsker de selvsagt høyere enn himmelen!! 
Jeg lager matpakker til de, lager frokost og kunne sikkert "dullet" de ihjel med mitt "dullebehov", men dette er ikke poenget nå. Med en ufunksjonell fot, blir ALT jeg gjør dobbelt så tungt, og jeg er som nevnt så sliten og trøtt når ungene er gått til skolen at jeg ikke helt vet hva jeg skal ta meg til. Jeg blir bare sittende, med kaffekoppen høyt hevet, og den vonde foten enda høyere liksom. Som alenemor bør jeg ikke klage for mye, lett for å bli satt i "bås" da, men jeg kjenner jeg har fått en enda større sympati med de "utføre", de som av en eller annen skjult eller synlig grunn ikke klarer mer enn de akkurat må, eller kanskje prøver å klare litt mer enn de strengt tatt kan klare. 
For NÅ kan jeg slappe av, men vet at jeg bør rydde kjøkkenet, få ut søppel, sette på et klesvask, rydde litt i resten av huset, trene det lille jeg kan, og komme meg ut i solen, fint vært MÅ jo nytes sant? 

Dersom det hadde regnet i dag, hadde jeg hatt en ting mindre å MÅTTE gjøre i hvert fall... Men FY meg som klager, det er ikke noe bra, for jeg er jo "frøken gald" jeg smiler jo alltid, uansett!!! 
JADA, jeg er sliten, men denne uken har jeg laget sunn mat til barna mine flere ganger, jeg har sett på barnetv med de, vært litt ute med de på ettermiddagen, lært min datter å strikke, vi har ledd sammen og jeg har satt på plaster på fingre og limt sammen "knuste hjerter" når de krangler og er lei seg. 
Ja, jeg er sliten, men jeg elsker å være sliten av sånne ting som dette, Jeg elske rå "dulle" med mine barn, gå turer foten min hovner opp av, og trene på grenser til det ufornuftige når en har en skadet fot. Jeg ELSKER å studere sårene på knærene mine etter å ha vasket gulene stående på knærene! Høres sikkert sykt ut sant? Jada, så jeg synes synd på meg selv når jeg er sliten, men vet at jeg kan klare det "umulige" det umulige TAR BARE LITT LENGRE TID.
Eg kunne jo latt være, å sikte etter en gullmedalje for ÅRETS MAMMA eller noe sånt. Sånt finnes nok ikke uansett. Jeg kunne jo tatt i mot mer hjelp, fra familie og venne, men jeg synes jeg har fått masse hjelp, og jeg kan ikke slite ut andre enn meg selv synes jeg, det blir ikke riktig det heller. Jeg trenger å se tilbake på denne skadeperioden som en periode der jeg klatre litt selv også, for det er jo allerede en god del jeg ikke klarer selv her i livet, og det er jo sånn en bare må godta. 
 Så jeg har hatt mest fokus på mestring etter at jeg skadet meg, og det er veldig gøy!!! 
- kan bake, med knekt for
- kan lage kjøttkaker og skrelle poteter, med knekt fot
-kan vaske huset, med knekt fot
- kan gå en liten tur, med knekt fot og krykker
OSV

Poenget er jo at jeg bruker ikke foten når jeg gjør det jeg KAN. 
og innsatsen gjør meg trøtt, så da får jeg vel bare hvile litt da, sove, slappe av, innimellom mine KAN ting....?? Det er nok ikke så farlig å være sliten,, så lenge en gjør noe med det og. Jeg føler meg heldig, for jeg blir bra igjen i foten, og samtidig sikkert like sliten med frisk fot og. Jeg tror jeg har klart det, klart å skrive med ut av en ny FURTERUNDE. 
Det blir bra til slutt, og er det ikke blitt bra, så er det ikke slutt ennå.

God helg.
 Klem fra Marianne

AKTIV I EN IN-AKTIV PERIODE

En uke igjen til jeg tar turen til Haukeland Sykehus for å forhåpentligvis få fjerne syndesmose skruen i min høye ankel. Etter at dette er gjennomført, og jeg er ferdig med å furte over hele skrekkopplevelsen det for meg er å måtte bli operert, skal jeg visst starte en form for opptrening av ankelen. Og sikkert resten av kroppen og. Selv om jeg har innbilt meg at jeg har trent greit i disse månedene. Kan tenke meg at det krøller seg litt i de som trener på ekte, hvis de leser eller se at jeg påstår at jeg har trent.... Men, jeg har fått dagene til å gå, og har ikke slitt ut godstolen helt i hvert fall. Og når opptreningen skal begynne, vet jeg jo at ankelen min egentlig nå bare en en geleklump med bein i, musklene der nede har gjemt seg godt, og sover dypt, og det skal nok litt jobb til for å få vekket de og sånn, så det blir ikke noe løpetur i fjellet med det første, dessverre, og jeg kjenner at jeg er blitt litt fjern i tankegangen fra dette med å stå på en fjelltopp og skryte av bragden min, for det kjennes pr i dag ikke ut som om det er mulig for min fot å klare å bære meg til toppen. Men den skal jo ikke være negativ og pessimistisk, ikke lov det visstnok, så da er det bare å ikke være negativ og pessimistisk da. 

Hjemmetreningen min har uansett gitt resultater og noen fine ringvirkninger. Barna mine er blitt så interessert i trening! Og Det er så gøy. Ingen av de er med i organisert aktivitet, og denne høsten hadde jeg ikke klart å følge opp det uansett. Men de er begynt å spørre meg om de kan få lov å ta seg en løpetur, trene på treningsmatten min, og om jeg kan vise dem litt øvelser. De spør etter sunn mat og klatrer ofte opp på spinningsykkelen min for å sykle litt. De spør etter og savner fjellturene jeg før måtte overtale de til å bli med på. DA må jeg ha gjort noe riktig likevel, tenker jeg. 

Jeg kan pr i dag ikke sette meg noen realistiske "treningsmål", for jeg er så usikker på hva jeg egentlig vil med min trening. Men etter noen år med å ha prøvd ulike treningsformer, vet jeg i hvert fall hva jeg liker, og jeg vet at trening er min beste form for RUS. 

 Så blir det slik at når skruen er ute, slippes "katten ut av sekken"? eller har jeg tatt skrekken? Jeg har jo ikke lyst å skade meg mer, men siden skalden skjedde fordi jeg ville bli i så god form at jeg ikke får helseplager, må jeg sikkert ikke "ta den der skrekken", men heller tenke at jeg ikke har skadet meg like mange ganger som jeg har trent.... eller noe sånt, av og til høres ting veldig bra ut inne i hodet mitt før det kommer ut.......
 Sikkert ikke bra å tenke så mye heller, men det er lettere sagt enn gjort, tenker nå jeg. 
En ting er i hvert fall sikkert, en vet så sette pris på de beina en har, uansett form og fasong, så lenge de fungerer. Så det er jo et mål for meg uansett, å få beina til å fungere igjen. Det skal jeg nok klare, for de har jo fungert før, så det går sikkert bra, og hvis ikke, så er jeg jo blitt skikkelig dyktig å gå på krykker.

Ha en fin dag.
Klem fra Marianne

På tur i skogen, med krykker, igjen

 Jeg har gjort det igjen.
 Hatt meg en ekstrem tur i skogen. På krykker. Sannsynligvis litt galskap, for det er ikke helt trygt når en bare har en brukbar fot. Men jeg hadde så lyst på litt skogopplevelse, litt følelse av å være i naturen. Savnet det sånn. Og det er ikke vanligvis så ille å gå der, stien er veldig fin, noen har fikset mye på den slik at det er både grus og steiner som er godt å gå på. Men et sted er det ikke det, så da måtte jeg sette meg ned og ake på rompen igjen, og denne gangen ble det hull i buksen, der bak...

Men jeg kom meg ned til elven, og pulsen fikk fart på seg, både på nedturen og oppturen.. he he... Jeg bruker nesten alt jeg har av muskelstyrke på sånne turer, sitter i skrivende stund med en herlig gangsperr, og må sikker prøve å sykle meg til en litt bedre kroppsfølelse i dag, siden jeg ikke kan "gå av meg en gangsperr" for tiden. Det som ble et hysterisk morsomt øyeblikk på turen i går, var da en gummiknotten på den ene krykken ble sittende fast i et lite myrhull og forsvant med en SVUPP da jeg prøvde å dra opp krykken. Jeg måtte kjapt ned på kne og grave den fram igjen, bare litt forhindret av en hysterisk latter, min egen, for uten den gummdingsen er krykken temmelig ubrukelig, og da blir jeg det og liksom.... fant den og fikk den på plass der den skal være...
Så dette ble en herlig opplevelse, både å få være i naturen, en annerledes men temmelig knallhard styrketrening og et hysterisk latteranfall. Fantastisk å få litt spenning i mitt ellers så rolige liv.
Bra det er mindre enn to uker igjen til denne skruen i ankelen skal ut, for jeg har gjort en del forsøk på å knekke den nå egentlig. tror ikke jeg klarer det, siden det er så kort tid igjen, og det er ikke et mål å klare det heller selvsagt.
Det er vel kanskje slik at jeg ikke lengre er så ro på å ta livet med ro, jeg tenker mer og mer på å gjøre ting som ikke er anbefalt, som for eksempel ta bussen til byn og gå på kafe, bussturen er ikke anbefalt, og det blir for lenge å ha foten nede, hovner jo opp hele tiden.. jaja, skulle jo ikke syte, skulle jo skrive om noe gøy i dag
Og skogsturen min var kjempegøy, bra ingen så meg, for det kunne jo være de trodde eg var gal, og jeg er ikke mer gal enn jeg er normal

 God helg. Klem fra Marianne

OPTIMISTISK OG MOTIVERT - Bare les, ingen syting nå

Heeeeeeeeeeeeeeei.

Glad igjen no, måtte bare få sutre litt. Og det gjorde så godt. Men for all del, ankelen er fortsatt brukket, og jeg synes fortsatt at det er dumt, men jeg kan no smile litt likevel. Er jo bare TO uker igjen til jeg får ut skruen, og DA er ikke foten brukket lengre.... Tror jeg. Da starter jeg liksom på noe annet, da skal jeg gjøre det jeg må for å få foten helt funksjonsfrisk igjen, og jeg kan sikkert etterhvert gjøre det slutt med krykkene. 
Gleder meg til å bli helt bra igjen, gleder meg til å GÅ på jobb, til å kjøre bilen min litt, til å SYKLE UTE, for JODA, det skal jeg, og til å en dag stå jublende på en fjelltopp, ta en selfi og dele mitt smil med hele verden, eller de på Facebook i hvert fall. Jeg gleder meg til å ta mine barn med på shopping, og til å kunneleke og være aktiv med dem uten å ta hensyn til meg selv.

Nye prosjekter og planer og ønsker begynner å ta form i mitt hode, jeg bruker tiden godt nå til å kjenne på hva jeg virkelig ønsker med min trening. Jeg er en glad person, som av og til blir lei meg, sint eller det som verre er. 

Jeg har lært mye om meg selv, om hva jeg kan få til, og om hva som ikke er så viktig å få til likevel... Og jeg VET hva jeg trenger nå. Jeg får enormt mye støtte og oppmuntring fra min familie om mange av mine venner..... av og til noen gode skjenneprekener og, når jeg graver meg for dypt ned i min "sigemyr" eller prøver å gjemme meg i "kjelleren" igjen, jeg må bare rope ut litt av og til, så kommer hjelpen. jeg er så takknemlig at jeg har lyst å synge, og det skal jeg gjøre og,, for en trenger ikke krykker for å få det til. 


Verden dreier seg ikke bare om meg, men jeg ser at verden er et vakkert sted, og jeg vil være en "vakker" del av den. 

Jeg har det så fint nå jeg klarer å fokusere på det vakre, og likevel ikke overse det som ikke alltid er like vakkert. Jeg er heldig, jeg er liksom født på SOLSIDEN, og har en trygget jeg vet mange i denne verden mangler. Så når jeg sutrer og klager, så kan jeg gjøre det høylytt, for jeg vet at jeg blir hørt, forstått og hjulpet... Ikke alle har dette privilegiet. Jeg er heldig. 

Smileklem fra Marianne

IKKE LES DETTE. INNEHOLDER SYTING OG KLAGING.

ADVARSEL

ikke knekk ankelen

ikke tro at tre måneder pluss pluss er lite

ikke tro at det hjelper å tenke positivt

ikke når en er så lei av krykker,

Jeg liker ikke denne skaden lenge, og den liker ikke meg. '

Prøver å gjøre det "beste" ut av situasjonen, 

det hjelper ikke.

Jeg er lei av å gjøre det beste, jeg er lei av å være flink .

Jeg vil ikke ha denne skaden mer!!!!

jeg har lyst å gi opp ett eller annet, lyst å gi opp å imponere.tror dette er bare en dårlig dag, en liten "hump" på veien, men ejg er ikke interessert i å late som om jeg er så glad for at dette har skjedd. Det skulle ikke skje, det var helt unødvendig. 

 Går på "tur", sykler forsiktig, svømt en gang i basseng... Men jeg har vondt i foten, jeg har vondt pga mye bruk av krykker. Jeg er så lei av å ha vondt. Jeg er så lei av å syte
 ingen kommer til å gidde å lese dette, ingen LIKER syting... Men det er ikke mitt problem. 

Hilsen Marianne

Skikkelig treningsmålsforvirret. Ja er mer forvirret enn en ny-sluppet fis i en kurvstol, en flue i et nypusset vindu, vingler verre en en tørt høstblad i vinden. Jeg vet hva jeg vil, men jeg vet ikke om jeg kan klare det. Jeg ser hvor meg hvordan det vil bli, men har ikke svaret på hvordan jeg vil gjøre det. Jeg vi ikke skrive eller påstå noe mer nå før det er gjort, før jeg har mine resultater. Nå skal jeg bare la skade være skade, og ta vare på denne stakkars foten min som jeg lar gjennomgå mer enn den sikkert har godt av... Jeg må liksom spørre meg selv hvem jeg egentlig presterer for, hvem er det jeg vil imponere, og hvor imponerende er det egentlig å se en saktegående dame på tur med krykker og brukket fot i vond og regn?
Jeg tar meg tid til å tenke meg godt om nå.
Hva det er jeg egentlig vil med min treningsglede, min treningsiver og mitt liv.
 Det er jo meg jeg skal prestere for, ikke trenden, eller det jeg tror er såpass kult at eg blir beundret og digget. NEI, dette er egentlig ikke det jeg vil eller kan få til.
Jeg blir så ergerlig og sur på meg selv når jeg innser hvor teit det er av meg å være så sjølskrytende, ja kvalm blir jeg..... så nå bare gjør jeg det jeg vil, og slutter å snakke om det inntil jeg har et resultat å komme med. Jeg er så lei av å være så HØY på meg selv.
Og aller mest lei er jeg av å ha en brukket ankel, være så inn i granskauen.
Om jeg har trødd litt på en innesykkel, tatt noen situps eller armhevninger o.a, er ikke spennende for andre enn meg selv, Egentlig er det ikke alltid like spennende for meg heller, men det har jo sin misjon...
så hvorfor ROPE det ut likt som et lite barn som stolt er ferdig på do og trenger hjelp til å tørkes?
Jeg gir opp dette, bare trener for min egen skyld og skal heller nevne det i bloggen dersom det er noe jeg finner for godt å skrive om.
sekunder, minutter og timer segler seg av sted, dag blir til natt og vips så er jeg sikkert i bedre humør, form og livssituasjon.

GRUFFEHILSEN fra Marianne