AKTIV I EN IN-AKTIV PERIODE

En uke igjen til jeg tar turen til Haukeland Sykehus for å forhåpentligvis få fjerne syndesmose skruen i min høye ankel. Etter at dette er gjennomført, og jeg er ferdig med å furte over hele skrekkopplevelsen det for meg er å måtte bli operert, skal jeg visst starte en form for opptrening av ankelen. Og sikkert resten av kroppen og. Selv om jeg har innbilt meg at jeg har trent greit i disse månedene. Kan tenke meg at det krøller seg litt i de som trener på ekte, hvis de leser eller se at jeg påstår at jeg har trent.... Men, jeg har fått dagene til å gå, og har ikke slitt ut godstolen helt i hvert fall. Og når opptreningen skal begynne, vet jeg jo at ankelen min egentlig nå bare en en geleklump med bein i, musklene der nede har gjemt seg godt, og sover dypt, og det skal nok litt jobb til for å få vekket de og sånn, så det blir ikke noe løpetur i fjellet med det første, dessverre, og jeg kjenner at jeg er blitt litt fjern i tankegangen fra dette med å stå på en fjelltopp og skryte av bragden min, for det kjennes pr i dag ikke ut som om det er mulig for min fot å klare å bære meg til toppen. Men den skal jo ikke være negativ og pessimistisk, ikke lov det visstnok, så da er det bare å ikke være negativ og pessimistisk da. 

Hjemmetreningen min har uansett gitt resultater og noen fine ringvirkninger. Barna mine er blitt så interessert i trening! Og Det er så gøy. Ingen av de er med i organisert aktivitet, og denne høsten hadde jeg ikke klart å følge opp det uansett. Men de er begynt å spørre meg om de kan få lov å ta seg en løpetur, trene på treningsmatten min, og om jeg kan vise dem litt øvelser. De spør etter sunn mat og klatrer ofte opp på spinningsykkelen min for å sykle litt. De spør etter og savner fjellturene jeg før måtte overtale de til å bli med på. DA må jeg ha gjort noe riktig likevel, tenker jeg. 

Jeg kan pr i dag ikke sette meg noen realistiske "treningsmål", for jeg er så usikker på hva jeg egentlig vil med min trening. Men etter noen år med å ha prøvd ulike treningsformer, vet jeg i hvert fall hva jeg liker, og jeg vet at trening er min beste form for RUS. 

 Så blir det slik at når skruen er ute, slippes "katten ut av sekken"? eller har jeg tatt skrekken? Jeg har jo ikke lyst å skade meg mer, men siden skalden skjedde fordi jeg ville bli i så god form at jeg ikke får helseplager, må jeg sikkert ikke "ta den der skrekken", men heller tenke at jeg ikke har skadet meg like mange ganger som jeg har trent.... eller noe sånt, av og til høres ting veldig bra ut inne i hodet mitt før det kommer ut.......
 Sikkert ikke bra å tenke så mye heller, men det er lettere sagt enn gjort, tenker nå jeg. 
En ting er i hvert fall sikkert, en vet så sette pris på de beina en har, uansett form og fasong, så lenge de fungerer. Så det er jo et mål for meg uansett, å få beina til å fungere igjen. Det skal jeg nok klare, for de har jo fungert før, så det går sikkert bra, og hvis ikke, så er jeg jo blitt skikkelig dyktig å gå på krykker.

Ha en fin dag.
Klem fra Marianne