Frisk igjen , og helt SKRUELØS

Snipp snapp snute, så var skruen ute. 

I dag er det DAGEN DERPÅ. 

Og jeg har gjort noen forsøk på å gå..
Men jeg er temmelig svimmel, kvalm og full av smerte, og i går skjedde det noe som kunne bristet mitt hjerte.
Jeg reiste til Haukeland sykehus, hadde kun drukket kaffe, min eneste rus...
Operasjonen var enkel, jeg ble informert om at det kunne bli litt vondt, 
når de skulle stikke for å bedøve, og når SKRUEN gikk rundt.
Jeg tenkte med meg selv, det er bra de sier i fra, for uforventet smerte, 
gjør ingen særlig glad.
Legen som skulle operere meg, var en dame i turnus, 
men den "EKTE" legen hjalp til, som en liten vegglus.
Men så kom SMERTEN, og jeg var plutselig tilbake, til den gangen jeg datt av sykkelen og leddet i ankelen slapp taket!!
Jeg skjønte det ikke, jeg krøket meg i smerte, hva er det som skjer, er legen helt uten hjerte?
Ingen er perfekt, alle kan gjøre en TABBE eller TO,
men legen  skrudde feil vei, skruen kom lengre inn enn den stod. 
Dette var vondt, jeg begynte å svette, 
og følte at det er like før jeg fullstendig mister vette...
Ingenting ble ødelagt, og skruen den er ute, 
jeg fikk med meg smertestillende hjem, så ingen grunn til å TUTE...

Men jeg likte ikke å reise fra sykehuset med tårer i øyne og på kinn,
hvorfor skrudde hun skruen feil vei i foten min..?
Hvorfor kjeftet jeg ikke? Hvorfor takket jeg for hjelpen og gav de et smil?
Er jeg for godt opp-dradd, nei,, der har jeg mine tvil.....
Men nå er det over, og jeg fikk skruen med meg hjem, 
den er på utstilling i stuen, og jeg har gitt den en klem.
Jeg gleder meg stort til å ta små men STORE skritt, 
for disse månedene med skade, har jo preget meg litt.
Jeg har lært og opplevd mye, og grublet masse over mitt liv
snudd mange steiner, og kjenner på en "ny giv".
Sommeren ble kort, og høsten den ble lang, 
det skal ikke mye til før noe skjer, og det sier "pang"....
Nå er jeg ikke lei meg for at ankelen og leggen min er knekt, ja, 
det fikk jeg vite I GÅR, at leggen og har vært litt defekt.....
Men PYTT PYTT, så snakker jeg ikke mer om dette, 
nå vil jeg bare leve, og gleder meg fra VETTE.

Klem fra Marianne