Unnskyld, litt motløs igjen?

Ja, nå gjelder det å holde motet og humøret oppe. MEN, hvordan gjør jeg det???

For på onsdag sa kirurgen at jeg bare kunne begynne å gå på foten, han sa det med et lett skuldertrekk, og så forsvant han. Jeg prøvde å gå på den da jeg kom hjem, men var ikke så god på det. Da jeg fikk i meg smertestillende (som viste seg å være veldig farlige for meg), kunne jeg i hvert fall gå på foten uten smerter, og etterhvert ble jeg veldig flink på halte. Jeg svevde i en meget rar tilstand som jeg ikke har vært i før, men brydde meg lite om det... Fikk ikke sove, var meget varm og svett uten grunn, og følte meg så urolig og rar. Fredag morgen var jeg til min kjære fysioterapeut, og an gav meg beskjed om å ikke gå på denne foten med full belastning... 
OJ OJ, det har jo jeg gjort relativt mye egentlig..... og det var ikke vondt, bare veldig vanskelig å rart... og jeg skal visst ikke bli god på å HALTE, jeg skal bli god på  å GÅ, dermed må jeg GÅ pent med krykker... ÆSJ!!!!

Fredag tok jeg litt mer smertestillende, og fortsatt kom denne rare følelsen i kroppen. Etterhvert følte jeg meg syk, og ansiktet mitt ble rødt og hovent.. Jeg følte meg så trist og lei meg og, som om jeg sørget over noe jeg ikke vet hva er. Min venninne Andrea gav meg svaret, du har en allergisk reaksjon på Tramadol tablettene, de som tar smertene....Jeg ringte legevakten etter sterk oppfordring fra henne, følte meg veldig likegyldig, men ringte siden Andrea kan være temmelig streng når hun vil. På legevakten tok de dette meget alvorlig, g det var bra. Jeg skulle ta zyrtec og se om det hjalp, og ringe 113 dersom jeg kjente noe greier i halsen, pustevansker og sånn... Selvsagt fikk jeg pustevansker og vondt i halsen med en gang de sa det, for sånn er det jo... Men en snill nabo kom med Zyrtec og jeg svelget unna en sånn pille... Etterhvert fikk jeg endelig sove, for det har jeg ikke fått til i min "RUS" av smertestillende. Og det blir ingen flere sånn tabletter i min kropp, for dette var litt mer skummelt enn jeg liker. Jeg synes egentlig denne uken har vært litt mer smertefull og skummel enn jeg pleier å like ja, det er no sikkert. Håper neste uke blir bedre, Jeg kjenner jeg har lite positivitet igjen nå, så det er bra jeg har folk rundt meg som mener at jeg ikke skal gi opp, ellers kunne det lett ha skjedd. Gleder meg sånn til å kunne GÅ, og alt annet en bruker to bein til... Og jeg vet jo egentlig at det snart blir bedre, men følelsen i foten forteller meg at det kan bli leeeeeeenge til, for foten fungerer IKKE nå. 
Jeg har et liv jeg vil leve, men det føles som om alt er på VENT igjen, og dette har jeg jo gjort før, ventet og ventet, på at noe skal bli bedre... 
Jaja, så kaster jeg ikke krykkene ennå da, får bare finne meg i å bli enda litt sterkere i armene, men det lille og svake motet jeg har igjen, skal jeg ikke miste, kunne bare ønske det var litt sterkere det og. 
Det blir nok bra til slutt, og er det ikke blitt bra nå, er det ikke helt slutt ennå. Det kan sikkert plutselig bli bedre. 
Har hatt meg en runde på spinning-sykkelen, og det var ikke vondere enn at jeg vurderer en runde til. 
 Og så får jeg jo bare slappe av da, se på filmer og serier, hipp hurra for NETFLIX, og for at jeg ikke har vært særlig link å se på tv og sånn tidligere, DET har jeg i hvert fall blitt god på nå, fela vær som det er ute.... Tussipusen liker og at jeg slapper av og ser på tv, vi har det no godt sammen vi to