Høyfjellferien 2017 -et eventyr for meg

Hei.

Hjemme igjen etter fine dager på hytten på Ustaoset. Ikke min private hytte, jeg er ikke hytteeier, men hytten jeg har bodd på har vi benyttet oss av (firmahytte og vennehytte) siden 1984, så jeg føler den er litt min. Hytten ligger nesten 1200 MOH og en får virkelig følelsen av på være høyt til fjells når en er der. Og det stemmer jo selvsagt. Men nok om hytten. 

Siden jeg har vært på ferieturer på denne hytten siden jeg var ca 8 år har turopplevelsene vært meget ulike.

 Som barn kunne det oppleves litt meningsløst å bare gå og gå, enten på ski eller til fots. Som barn hadde jeg ikke så mye trenings-motivasjon, men fulgte lydig etter mine turglade foreldre. 

Jeg vet at jeg likte turopplevelsene innerst inne, og kakaoen og appelsinen i sekken smakte alltid ekstra godt til matpakken når vi endelig stoppet etter timevis med "strev". Etterhvert som jeg ble voksen, ble jeg som kjent også veldig tung i kroppen, helsefarlig tung, og turopplevelsen ble deretter. Jeg synes det var tungt å gå i fjellet, og etterhvert ble vintersesongen droppet, kun turer opp det på sommerstid. I noen kroppslige tunge år hadde jeg stille drømmer om turer og topper jeg ønsket å bestige. 

Og som 5 barnsmamma og 10 år med baby enten i magen eller på armen, ble fjellturer kraftig nedprioritert, alt til sin tid tenker jeg nå, jeg hadde rett og slett ikke nok kapasitet til å få gjort så mye av det jeg liker før i verden. MEN unødvendig å mase om det nå, jeg har egentlig bare endret holdning til hvordan livet var før. NÅ ble det min tur, min tur til å realisere disse stille drømmene. 

Barna mine er blitt så store og er så flinke. 

De blir enten med på turen, eller er såpass kjent i terrenget at de kan få gå  tilbake til hytten når de er fornøyd med tur-lengden og mor fortsatt ikke er "tilfredsstilt". 

Men tilbake til min personlige juble og glede. En morgen var jeg tidlig våken og alle andre sov. Da "hoppet" jeg inn i treningsklærene og joggeskoene og satte avgårde mot Hallingskarvet. Kjent tursti, har gått en mange ganger, men aldri løpt. Plutselig oppdaget jeg at jeg LØP. Og jeg klarte å løpe lenge. Jeg er alltid veldig forsiktig i fjellet, jeg vil ikke skade meg, for det er litt pinlig hvis noen må bruke resurser på å redde meg liksom. Men altså, jeg løp, eller jogget, og til villsauenes store forbauselse begynte tårene å renne litt... Gledestårer. 

For det er helt utrolig for meg å mestre å løpe på en sti som jeg har slitt med å gå på før, som føltes så uendelig lang og vanskelig. For meg er verken tempo eller tid viktig i en løpetur, kun det å mestre det betyr noe for meg... Det er mange som er mye "bedre" enn meg, og det er jeg veldig glad for. 

Snakk om å få livet sitt snudd på hodet. 

På Tvergastein, like under Hallingskarvet

Og jeg synes livet er bedre på "hodet". 

For meg er det ikke ille så se bakover i tid lengre, for jeg har kommet hit jeg er i dag ved å gå den veien jeg har gått, hatt de nedturer og oppturer som måtte til, og fått med meg uendelig mange gode erfaringer og gaver i livet så langt. og uansett for lang tid jeg har igjen på denne jord, så vet jeg nå hva som er viktig for meg og hva jeg vil fokusere på og gjøre på. 

 Da barna reiste videre på ferie med sin far, ble jeg og min søster "alene" og kunne gå de uendelige lange fjellturene vi gikk som barn, og virkelig kose oss med turopplevelsene. Det ble ikke mer løping i fjellet denne gangen, men det ble store mestrings-opplevelser, naturopplevelser og nye tur-drømmer er i ferd med å vokse til. For nå kjenner jeg at jeg er i en sånn ustoppelig fase i livet, og vet at dette kan vare livet ut, hvis jeg vil. For mulighetene ligger det, jeg må bare gripe de, og omfavne de av hele mitt hjerte. 

Jeg vet at jeg trenger å gjøre mer av det jeg liker for å bedre klare å gjøre det jeg bør. 

Stor fjellturklem fra Marianne

To år uten snop og "digg" -en holdningsendring

Hei igjen.
Jeg feirer i disse dager at jeg har levd i to år uten snop. 
Det er de to siste årene av mitt liv jeg har levd på denne måten. 

Og jeg har ofte skrevet/snakket om at jeg var en slags "snopoholiker", hvis det er et begrep som finnes. 
Det finnes i hvert fall i min forunderlige verden. 
Jeg får av og til spørsmål om hvordan jeg klarer det. Jeg får spørsmål om råd og tips til hvordan en kan klare å slutte med snop, om hvordan taktikken er for å holde seg vekke. 
Jeg er veldig glad for sånne spørsmål, for det får meg til å tenke igjennom alt sammen.

 Det første jeg måtte gjøre, var å endre holdning til snop. 

Fra å tenke at det var noe jeg bare MÅTTE ha, noen kroppen virkelige krevde utenfor min kontroll, bestemte jeg meg litt og litt for at dette her har jeg faktisk ikke bruk for. Og siden jeg drev med en sånn overdrevet inntak av snop som fikk meg til å kaste opp (sikker både fordi jeg ble kvalm og skamfull), ville jeg ikke ha dette mer, for meg ble det ingen kos, bare stress. Og stress er jo ikke nødvendig å drive med. I perioder før jeg sluttet helt, drev jeg med nøye hva jeg skulle kose meg med (god Roedemetode), men etter mange mislykkede forsøk og enda mer overdrevet spising gav jeg meg altså for godt!
Så for meg er metoden enkel for å ikke spise snop. jeg bare spiser det ikke. 
Jeg tar ikke i det, jeg kjøper det ikke, og jeg har funnet meg i at jeg av og til bare ikke kan få alt mitt hjerte begjærer. Jeg merker mer og mer at jeg ikke vil ha snop lengre, og er helt sikker på at jeg ikke kommer til å spise det mer så lenge jeg lever, og husker at jeg ikke spiser snop. 
Og gofølelsen i kroppen når sukkerbelastningen og sukkersuget er vekke, er GULL for meg. 
Jeg har det liksom mye bedre nå kjenner jeg. Så mitt råd til den som vil slutte med snop, BARE SLUTT. Ikke finn på at du skal ha en gradvis nedtrapping eller sånn, for da vil nok hjernen din bare lure deg. jeg skal innrømme at det ikke alltid er like enkelt.

 Av og til må en bare tåle at ikke at er like enkelt ?

En skål med Twist på bordet, den vedgår ikke meg!

Når jeg må passere smågodt-hyllen i butikken, kan lukten av snopet får hodet mitt til å gå i spinn, snope-skåler på pauserommet på jobb (hyggelig at noen unner oss en sjokoladebit, men dette sliter jeg med), og ungene sitt lørdagsgodt. Men dette er ytre fristelser, mitt eget sug/jag i kroppen etter snop er vekke. 

Jeg kan i fristende situasjoner bare bruke min nye holdning til snop, som er at 
"DETTE HAR JEG IKKE BRUK FOR". Og da klarer jeg det som jeg før tenkte var helt umulig å klare. Så kanskje jeg ikke var så avhengig som jeg trodde at jeg var? 
Jeg har i hvert fall ikke tenkt å prøve det ut, for nå er det blitt sånn at jeg verken spiser eller drikker noe som jeg ikke har bruk for. Det finnes jo så mye godt som kroppen trenger, og det er på mange måter nå min virkelige matglede har fått blomstre.

Og for å være helt ærlig, jeg vil ikke risikere å legge på meg igjen, bli hun "store litt sånn innvendig triste igjen. For det var ikke noe gøy å være sånn, jeg har det mye bedre nå...

Kjempeglad snopefri sommerklem 
fra Marianne og Brelepusen.

Sommerferie! Hurra!!

Hei. 

Så ble det endelig min tur til å ta sommerferie. Det har vært temmelig tøft å se alle bilder og oppdateringer fra folk som koser seg på strender eller fjelltopper, med god mat og sammen med familie og venner. Jeg unner alle denne gleden, men lengter veldig selv etter å få tilbringe kvalitetstid sammen med mine kjære! Nå ser jeg fram til rolige dager, påfyll av energi og gode opplevelser. 

Men, jeg har noe jeg må passe meg for vet jeg. Jeg må passe meg for all kosematen, feriemodusen må ikke ødelegge alt jeg har oppnådd med tanke på vektreduksjon og kostholdsendring. Jeg vil ikke bruke tre uker på å gi kroppen ekstra kilo jeg etterpå må slite for å få av igjen. Jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det. Jeg har jo øvd i årevis på å leve sunt og balansert , jeg kan Roedemetoden ut og inn og må "bare" bruke de verktøy og den kunnskap jeg nå har. Det er rom for å kose seg litt selvom en vil leve sunt og jeg bestemmer og velger selv nå denne "kosen" skal inntas og hva den skal inneholde!! Jeg er flink til dette nå, men tenker litt på hva som kan skje hvis/når "autopiloten min" kobler inn, eller når viljestyrke-muskelen min blir overbelastet... 

I kveld har jeg tent lys. For jeg trenger å roe ned. Og glede meg.

Jeg vet når og hvor mine utfordringer og fristelser vil bli store, og jeg vet at jeg vinner! Jeg er mye bedre enn utfordringene mine! 

Jeg ønsker dere alle en god sommer videre og håper alle har/har hatt en fin ferie slik dere liker det! 

Nå starter min ferie og jeg tenker at det eneste jeg egentlig har "fri" fra er jobben min! Mat, trening, gleder og hvile, ja, det går no sin gang! Eg stresser ikkje med dette mer no, eg har planen klar, målet er satt, og du kan bare glede deg og vente i spenning på å få lese om hvordan denne ferien har vært!! 

Vi "sees" om tre uker! 

Klem fra meg

Ulykke som ble lykke....

Hei.

Her falt jeg utfor på sykkel i 2014

Det var her jeg ramlet utfor.. 

I dag er det tre år siden ulykken min. Tre år siden jeg en lørdagskveld satte meg på sykkelen min og tråkket i vei, skulle på Veten (i Åsane) og ville sykle opp til Falkanger for å vise meg selv hvor sprek jeg var. Jeg var litt irritert og rastløs den kvelden, hadde rotet til for meg selv og måtte få det ut liksom. Sykkelturen endte dramatisk, jeg falt utfor en mur, røk av ankelleddet og etter to store kompliserte operasjoner er jeg fikset igjen og maser ikke så mye om dette lengre.
MEN, jeg lever med denne skaden. Ja, MED, ikke MOT. For det var veldig lenge usikkert om jeg liksom kom meg på beina igjen, i hvert fall var jeg usikker. Og jeg kjenner på skaden min hver eneste dag, hver morgen spesielt. Jeg har skruer i ankelen for å holde bein og ledd på plass, og av og til melder de skruene fra om at de er der. Men nå jeg tenker på hva som er grunnen til at jeg kjenner på at jeg har skruer må jeg smile. For, jeg kan være i jobben min, og jobbe uten noen for for spesielle hensyn og tilrettelegging.

Barnehageyrket er et aktivt yrke, det bør i hvert fall være det, en skal ta vare på små barn og da kan en ikke være hjelpeløs selv. Jeg kan GÅ, jeg kan LØPE, og jeg holder ut en hel dag. Jeg tar meg av min familie og holde hus og hage noenlunde i orden, slik jeg liker det. Jeg løper lange turer på fritiden, og jeg kan løfte tunge vekter oa, for jeg trenger jo å være sterk, og jeg koser meg med lange fjellturer når jeg har tid og lyst til det.
Alt dette som jeg nå gleder meg over at jeg KAN, tok jeg for gitt før, eller brydde meg mindre med det. Etter ulykken fikk jeg den motivasjonen jeg trengte til å kvitte meg med resten av overvekten min, og  leve sunnere, det var kanskje det beste av alt. For nå kjenner jeg mer og mer på at jeg har nådd mål jeg ikke våget å drømme om å nå før ulykken. Jeg har klart å snu noen negativt til noe positivt. Og har liksom funnet ut av hvordan jeg videre vil leve med denne skaden, og alle andre "vondter og plager" livet har gitt meg. Alt dette ligger BAK meg nå, og jeg har ikke bruk for å hente fram igjen alle de sorger og nederlag jeg kjente på den gang. Jeg trenger bare den erfaringen disse hendelser har gitt meg, og lever videre MED de. IKKE MOT.

MEN, å sykle forbi det stedet jeg falt utfor, Det gjør jeg aldri mer!!!
Litt grenser må no denne damen også få lov å ha....

TUR OVER VIDDEN

Hei.
I går gikk jeg en tur over Vidden (fra Ulriken til Fløyen) sammen med min søster. 
Det var litt tåke og vind i starten og temmelig kaldt egentlig, men dette med været er ikke noe vi kan ta for mye hensyn til denne sommeren. Tåken var ikke tett, og vinden truet ikke med å blåse oss ned fra fjellet, og dette med kulde er vi jo vant til. 
Denne årstiden de kaller sommer, er uansett en tid hvor vi bruker ull, fleece, ja samme turklær som om vinteren på en måte.
På tur over Vidden møter og ser vi mange ulike typer mennesker. Nå var det ikke så veldig mange der oppe i går, ingen form for kø-gåing eller lite plass til oss to.
Det som er veldig kjekt, er å treffe på sånne løpere, og i går var det flest menn som ledig og lett sprang over Vidden, som om trollet selv var etter de. Jeg elsker å løpe, men i fjellet er jeg litt mer den forsiktige typen som omhyggelig sette beina ned for  ikke ramle eller tråkke skjeivt, det er så flaut nemlig.  
Men det er inspirerende å se hvordan det går an å bare løpe over stein og myr uten å engang bli skitten. Jeg får litt lyst til å løpe etter de.... men det er en annen sak....
Vi hadde oss en velfortjent lunsjpause da vi hadde gått i noen timer. 

Og nok en gang er jeg stolt over at vi har med oss sunn og næringsrik mat i tursekken. 
 og det gir godt påfyll av enegi når en er sulten og tørst. Siden denne sommeren er såpass kjølig ennå, ble lysten på noe varmt og drikke temmelig stor. 
Og etter en liten ekstrarundt via Blåmanen (jeg trodde det var en liten snarvei, men jeg tror av og til feil) ble det en kopp kaffe på Brushytten og den var sabla god!  
Både min søster og jeg er så fornøyde med turen, for vi kom oss ned fra fjellet før det ble natt, og følte oss verken utslitt eller grinete av trøtthet. Vi innser at vi er i fin fysisk form, og at det gav mersmak å gå en sånn  lang tur. Vi har underveis lagt en del planer og satt oss noen mål for andre turer vi skal gå i løpet av sommeren, og det skal vi uansett vær, vind, menn i løpetights og andre motiverende fjellformasjoner vi bare må se. 
Gleder meg til neste tur :)

Fergetursulten

Hei😃

I går reiste jeg med ferge fram og tilbake for å følge ungene mine som skulle på tur. Før vi kom til fergen hadde vi kjørt en time eller to, og hadde spist en god frokost før vi startet! Alt vel. 

Da jeg kom inn på fergen og opp trappen mot kafedekket slo lukten i mot meg! Pølselukten!! Jeg ble umiddelbart sulten, uten forvarsel! Jeg vil egentlig ikke ha hotdog eller annet, men lukten overbeviste meg mer og mer om at det var nettopp dette jeg måtte ha!! Jeg stod ved vinduet og stirret intenst mot land på andre siden, "Er ikke fergeturen ferdig snart"? 

Jeg synes ALLE spiste noe på fergen !! 

Vel vel, så var vi kommet i land og jeh kunne, sånn litt småsvimmel av sult levere ungene og si hadet til de. Hadde ikke bil med over fjorden, så jeg måtte opp igjen på det "pølsedekket", ingen steder å gjemme meg liksom, for kaldt å stå ute på returen. 

Så, hva gjorde jeg? Hva gjorde flinke, sunne,stae, imponerende og kanskje litt kjedelige Marianne?

Jada, jeg kjøpte mat! Rådyrt selvsagt, men det var påtide med mat, og jeg hadde ikke med noen matpakke. Men jeg ble mett, og pølselukten ble ikke så plagsom lengre... bra jeg ikke tar ferge så ofte, og da hadde jeg blitt gal! Eller er jeg blitt gal? Jeg ser og lukter jo fristelser overalt!!! Jaja, dette gikk jo egentlig bra det.

Her sitter jeg, og er kanskje en sånn litt kjedelig sunn dame som aldri "unner seg noe godt"??

Men tro meg, dette måltidet var overveldende godt, både mens jeg spiste det, og tiden etterpå! 

Neste gang skal jeg huske matpakke! 

Klem fra meg😁

Bikini-tid og sånn.....

Hei.
Da har jeg endelig somlet meg til å kjøpe meg en ny bikini. skulle bare noen få soltimer til, så meldte behovet seg


Etter den mildt sagt flaue opplevelsen med for stor badedrakt i en svømmehall for noen måneder siden, har jeg lært at å ha et for romslig plagg av denne sorten ikke er spesielt smart . 

Men nå er det noe veldig gøy som har gått opp for meg. Jeg har til tider sånne gøye øyeblikk skjønner dere. For til tross for at jeg hr vært rundt 60 kg større enn i dag, har jeg eid og brukt både bikini og badedrakt, og jeg har ikke kvittet meg med alle disse kiloene for å kunne kjøpe meg nye. 
For meg har denne prosessen aldri dreiet seg særlig om det å se bra eller mindre bra ut i badetøy. 
Men hallo, selvsagt var jeg påvirket av det når soldagene kom, at jeg ikke følte meg så veldig OK såpass mye avkledd. Men likevel har jeg alltid elsket å få sol og brunfarge på kroppen, og dermed må en jo ut, og av med en del klær liksom... 

"Sommerkroppen" fungerer!!

MEN, det som er viktig for meg her, er at jeg IKKE har gjort alt dette "kroppsarbeidet mitt" for å se bra ut i bikini, badedrakt eller i "Evas drakt", men det føles ikke så flaut og skamfullt å være meg lengre da, og det burde det aldri vært heller. Mitt mål har aldri vært å bli plettfri... jeg synes ikke det er nødvendig å være det. Mitt mål og mitt BEHOV har alltid vært å bli mest mulig frisk og funksjonell, for jeg hadde dager som ikke var så veldig gode...... Men jeg har alltid likt å grilles i solen!
Nå har jeg endelig oppnådd det jeg hadde så sterkt behov for!! Jeg har en kropp som fungerer, en kropp som kan, og en kropp som er til å stole på. 
Jeg klarer å holde meg i jobb, holde meg frisk (overspisingen har ødelagt litt i magen), unngå de lange sykemeldingene, den harde behandlingsbenken til en god behandler, og søvnløse netter hvor jeg venter på at Paraceten og ibuxen skal gi meg litt fred fra smerter i slitte ledd og muskler... 
Nå har jeg løst mine livsstilsutfordringer og det er verdens beste måloppnåelse for meg. Om ca en mnd skal jeg på en ferietur til Kreta. jeg vet med sikkerhet at det mest brukte plagget der blir bikini, på stranden, ved bassenget..... og jeg har ingen panikk for dette, jeg bare gleder meg i regnet, til å få oppleve litt kvalitets-tid med familien, varmen og solen. Jeg er ingen typisk "bikinimodell" og har ikke slitt meg fra vett og forstand for å bli det heller. Jeg har på vei ned i vekt lært meg hvor lite akkurat det betyr for MEG, jeg ble jo litt grepet av SOMMERKROPPHYSTERIBØLGEN innimellom, for denne type gruppepress og påvirkning er vanskelig å komme seg unna. Men jeg har liksom ikke energi og overskudd til å bekymre meg så mye for den der synsopplevelsen det kanskje  kan bli når jeg har bare bikini på... For tro meg, det er så utrolig mye gøye, fine, litt til tider utfordrende ting å fokusere på her i livet. Og med et riktig kosthold, akkurat nok trening (ulikt hva kroppen krever) har jeg den beste og mest brukebare kroppen jeg noen gang kunne drømt om å ha uansett årstid, klær og sosiale situasjoner. Men, det er selvsagt flott og kunne føle seg litt mer vel i en bikini også da, den ene garanterte kjøpte soluken i året, hallo, jeg er jo en dame liksom....

HELÅRSKROPPKLEM fra Marianne :)