Tur på TRASS

Noen ganger 

når tur-klærne er kommet på, og ruten er planlagt, sekken er pakket og magen er mett,

har jeg ikke lyst å starte turen, jeg gruer meg rett og slett.

Motvilje i hodet, ryggen og beina er det jeg kjenner på mest, jeg leiter etter grunner til å IKKE gjøre det jeg liker best. 

For JA, det gjør litt vondt i starten, før kroppen er blitt varm, og jeg puster og jeg peser, og det verker i en arm. 

En stemmer roper: " STOOOOPP, snu og gå tilbake.... 

Gi deg no, før du blir helt kake"

Men jeg hører plutselig ikke lengre, ja, bortsett fra litt pesing, 

jeg har bestemt meg for å gå til toppen, 

og mine protester blir bare litt hvesing.

 Jeg vet jo at jeg vil, og at alt blir bra på toppen, 

for da jeg jeg jo klart det jeg ville, uten at jeg ødelagte kroppen. 

I det øyeblikket jeg ser at jeg er oppe kan jeg registrere, 

at motviljen er borte, og at jeg ikke kjenner smerter mere.

 I noen minutter har jeg ikke vondt en eneste plass,

 og er glad for at jeg tok denne turen i motvilje og trass. 

Jeg innser at jeg trenger flere slike turer, 

og at jeg aldri kan tillate at jeg sitter hjemme og STURER. 

Turklem fra Marianne

Bedre og bedre for hvert skritt....

Det har gjort godt å ta seg tid til å gå noen turer i fjell og skoger i den siste tiden. Jeg tar ikke tiden på meg selv når jeg gå, måler ikke pulsslag eller skritt, jeg bare går, noen ganger går jeg fort, andre ganger litt saktere. Jeg kan ikke gå for sakte, for da stivner jeg i ryggen og det blir ingen god tur. Og dersom jeg har smerter før jeg starter turen, har jeg mest lyst å la være. Men jeg starter rolig og sørger for å bli varm og litt mykere før jeg øker tempoet. 

Jeg må ha mye klær på, mest fordi jeg ikke skal fryse (ha ha) men også fordi jeg vil prøve å holde på den gode varmen kroppen produsere når den er i bevegelse. 

Alltid veldig glad og tilfreds etter å ha fullført en tur, nådd en topp, eller annet som jeg har satt meg som mål. 

Jevn tilførsel av styrketrening (litt tunge vekter) hjelper også godt, en tur til Kiropraktor FØR det blir for ille, og positive tanker (tenke opp dersom en er litt "nede"). 

Jeg er mer og mer sikker på at det ikke er noe alvorlig galt med min rygg, bare at det vil ta lang tid på bli kvitt plagene ennå. Det viktigste er at jeg ser at jeg kan få det bedre, og da har jeg jo egentlig kommet godt på vei til målet jeg har satt meg. Dersom jeg nå holder meg innenfor min gode sirkel nå vil jeg sikkert etterhvert merke at jeg ikke er like smertepåvirket i det daglige som jeg har vært til nå. 

JEG GLEDER MEG.

Hilsen Marianne