dype juv, og krefter som krever renter.
Stien ble smalere, med ett var den vekk,
Redselen er stor for å ramle ned i en sprekk.
hvor vandrer en videre, når stien ikke finnes mer?
kan en ta steget ut i ukjent terreng og bare se hva som skjer?
Når målet er nådd, er det ingen vei tilbake
men for å holde retningen, må en ikke slippe taket.
Hvis en bare følger en synlig sti,
eller følger en som vet hvor en skal gå og hva en skal si,
vil en selv aldri få kjenne retning og terreng, og heller ikke om tempoet gir spreng.
Når en toppen, er jubelen stor,
for da har en kjempet med motbakken, og vist seg sterkere enn en tror.
På toppen er det utsikt, og godt perspektiv på verden
avstand gjør godt, og en vil bare her på toppen ende hele ferden.
Men det som gjør at en ikke kan være på toppen hele året, er at vinden gjør det vanskelig å være fin på håret (hi hi)
Ja, på toppen er det vind, og vanskelig å være,
å følge egne stier gir en livets lære.
Å nå har jeg rimet, ja nå har jeg vært dyp,
denne sommeren ble jeg voksen, neida,
men jeg vokste fra å være et "kryp"
Klem fra Marianne :)
