ROEDE-CAMP, et eventyr for helsen

Hei.

Roede-camp på Geilo og Vestlia hotell. 

For en drømmehelg. 

Og vet du hva? 

Tenk at jeg turde å bli med. 

Ikke bare bli med, 

men jeg turde å være synlig .... 

Jeg turde å være meg selv, og vise hvem jeg er.... 

Jeg kjente litt på det før jeg skulle reise, og var innom tanken på at jeg burde la være.

 Rett og slett fordi jeg hadde gjort det dersom jeg hadde vært den Marianne jeg var før. 

Den Marianne med en meget dårlig selvfølelse, med lite positivt syn på seg selv, og med ca 65 for-mange kilo på kroppen. 

Jeg trodde nemlig at denne typen trenings-camper BARE var for de superspreke, slanke og vellykkede menneskene i verden. Ikke for en som meg. 

Men vet du hva? Roede-camp er for alle!!! 

Og da mener jeg alle som vil på camp altså. Uavhengig av kroppsfasong, trenings-nivå og antall for mange eller for få kilo på kroppen. Roede-camp er i hvert fall noe for en som meg. 

Nok en gang blir jeg litt ergerlig og irritert på meg selv som liksom må svinge innom den gamle drittkjerringen av en Marianne jeg en gang var før. Jeg må liksom vekke henne litt og høre hva hun har så si. Og det er så utrolig dumt å gjøre. Eller kanskje ikke? Kanskje jeg trenger å høre det? I hvert fall så reiste jeg avgårde, men bagen fullpakket av treningstøy, og etter litt grubling også litt fin.klær til å ha på under felles middag. Jeg skulle jo tross alt bo på en fin hotell, VESTLIA, og da er det veldig lurt å kle seg litt fint når en ikke trener...

Jeg har jo for lenge siden tatt en stor og viktig avgjørelse på at jeg bare skal være meg selv og satse på at det er godt nok for verden. 

Jeg har på mange måter utfordret meg selv denne helgen. Det var mange forskjellige treningstimer å bli med på, og jeg bestemte meg veldig fort for hva jeg vill melde meg på og hva jeg ville holde meg langt unna. Helt til jeg ombestemte meg, og jeg valgte på bli med på dansetimer, og høy-puls timer som jeg egentlig ikke kan eller har likt. Og bare les dette; DU OG DU SÅ GØY DET VAR!!! For en treningsglede, og en utrolig gøy opplevelse å trene sammen med andre, å la seg presse litt ut av comfortsonen, for det er jo utenfor den sonen en opplever hva en faktisk kan prestere. 

Og jeg oppdager mer og mer at når en bare våger å være den en er, ute å gruble over hvordan den en er blir mottatt av verden, blir tilværelsen så mye mer behagelig og trygg. 

Og så må jeg jo legge til at de gode treninginstruktører og Roede-arrangører (som jeg er så heldig å få være kollega med), er personer som rett og slett bare aksepterer deg og liker deg for den du er. jeg kunne ikke fått en bedre opplevelse, og en bedre feiring av meg selv om min livsstilsendring og attpåtil bursdag. 

 Til dere det gjelder, HJERTELIG TAKK. 

Hvor langt kan du gå i dine egne sko?

Jeg liker å være på fjellet. Det har jeg alltid gjort. Og det er så bra for kroppen å gå i terreng. MEN, etter 2014, da eg ble utsatt for en ulykke for førte til at ankelen min ble ødelagt og måtte fikses med skruer, er ikke evnen til å gå i fjellet like god lengre. Foten er ikke ikke funksjonell i det ulendte terrenget. 

Veldig rart dette, for jeg kan liksom løpe milevis på asfalt, men i terrenget blir denne omtale foten vondt og kranglete. Ja, ja, sånn er det bare. 

MEN!!!

Det gjelder jo å ikke gi seg, ikke gi opp,  ikke la seg stoppe av hindringer som ikke er nødvendig å la seg stoppe av. Jeg har jo tross alt to fungerende bein, å litt følelse av ubehag skal ikke få overskygge opplevelsen en fjelltur til en topp kan gi. 

Jeg springer ikke over alle fjell og sånn, men jeg kjenner på at jeg har godt av å være litt oppe i høyden i blant. 

Ta meg en opptur som en kjenner på kroppen liksom. 

Alt er jo bra når en står på en fjelltopp og tar en svett selfi. 

Det kan koste kropp og sjel mye å klare å bestige en topp, uansett hvor høyt eller lavt en rager over havet. 

For noen år tilbake, og mange kilo pluss, var det utenkelig og helt fjernt for meg å finne mening eller glede i å gå en fjelltur. 

Men dette er ikke et innlegg for å påpeke hvor god form eller hvor mye lettere jeg er blitt.

 Da jeg for første gang mestret å komme meg opp på en fjelltopp, hadde jeg følelsen av at så langt hadde aldri noen gått før, i hvert fall ikke i mine sko... 

Og dette er det jeg ofte ser  blant mine fantastiske kursdeltagere på Grete Roede kursene mine. 

De starter der de er, der det kanskje er utenkelig at de skal ha glede av å bestige et fjell eller løpe seg en tur, men så skjer det noe underveis i prosessen, noe nesten magisk. Ikke fordi fjelltoppene blir kortere eller sånn magi, nei, magien ligger i de daglige sunne valgene, den gradvise utprøving av egen evne til å bruke kroppen 

(enn til noe annet enn bosskorg og fritt forfall -ref kursdeltager på ett av mine kurs). HVERDAGSMAGI altså

Når en endrer på hva en sier JA-TAKK og NEI-TAKK til, 

og når en ser meningen med å velge å si ja til god helse i stedet ikke fordi en må, men fordi en selv kjenner den gode effekten på kroppen, den gode energien, overskuddet, og overraskelsen over hva en faktisk kan klare, da har en gitt seg selv en unik sjanse til et lettere liv

www.greteroede.no

Klem fra Marianne

Om mat og trening

Jada, her er jeg igjen, med mer om meg og mitt....
Hvis jeg ikke har skrevet det før, så gjør jeg det nå. og hvis jeg har skrevet det før, skriver jeg det en gang til.

Altså, så er det sånn at jeg liker å løpe... he he, det er sagt før. Og jeg liker å løpe lenge, sånn at det kan bli noen kilometer og kanskje timer på gode dager. Men det har vært noe som har plaget meg litt. Jeg blir så sliten, ikke sånn stoppe-å-løpe-sliten liksom, men søvnig følelse, TOM liksom. Og atter en gang møter jeg meg selv litt i døren liksom. For jeg skjønner liksom ikke helt hva som skjer før det har skjedd.
Jeg har i årevis levd på NED-I -VEKT meny.
Ikke diett, men lavkalorimeny for å gå ned i vekt.
Og Denne vanen har satt seg. Det blir altfor lite energi på de lange løpeturene, og det oppleves vanskelig å spise mer enn jeg gjøre.
Helt rart å innrømme dette, for jeg er jo en overspiser, i hvert fall en tidligere overspiser (uten noe spesielt traume eller annet å legge skylden for overspisingen på, jeg bare er sånn).
Men altså, når jeg er tom for energi før løpeturen er ferdig, er det på tide å alltid sørge for å ha med meg energi underveis, slik at jeg klarer å gjennomføre slik jeg vil.
Det skal ikke være store matbokser eller bagger med mat, og nå er det spennede å prøve ut hvile type ernæring som passer for meg under de lange øktene.
Jeg hadde med meg GEL på halvmaraton, heldigvis, og der var det jo også drikkestasjoner langs løypen. Jeg forsøkte å spise en liten banan, men det var umulig, for det er vanskelig å spise når pulsen er så høy. Gel kan få tarmene til å slå krøll på seg, og det er lite behagelig med tivolimage når en løper. Go-følelsen lar vente på seg da ja. Men uansett så er det en tilvenning som skal til for dette er viktig. Jeg har kjent at påfyll av energi underveis i tunge treningsøkter kan få meg til å løpe litt lengre, raskere, eller løfte litt tyngre. Jeg har nok mye å lære og erfare her, for dette er nytt for meg. Heldigvis har jeg noen jeg kjenner som jeg kan mase på og spørre til de får hull i hodet. F.eks de som er med på sykkelritt, de vet mye om å spise underveis, og løpere som er erfarne i forhold til å løpe langt og lenge har mye god erfaring å by på. Så jeg trenger nok ikke gruble så lenge. Noe er jo gøy å finne ut av selv også. Men når en er usikker, er det godt å ha noen som kan bekrefte. Tusen takk til dere som gidder å svare når hodet mitt ikke gir svar selv, og Google blir for mye info på en gang.

Og jeg tenker i mitt litt sånn reflekterte sinn at denne opplevelsen og erfaringen forteller meg noe om hvorviktig det er med godt påfyll i livet for å klare å holde ut, yte litt mer, eller gjennomføre det en har lyst til eller kjenner på at en må gjøre. Og at det av og til ikke er så ille eller nederlag å spørre om råd eller hjelp når en ikke får øye på løsningen selv.

Hilsen Marianne

Sprekere, og kanskje snart litt smartere?

Hei igjen.
Her kommer en stor innrømmelse fra meg. Jeg er på en måte blitt litt redd. Eller litt i tvil...
 Jeg tørr ikke hvile.  Nå etter halvmaraton. Jeg vet jo at restitusjon er viktig.
Det er like viktig som å trene. og kroppen gir tydelige signaler om behovet for noen litt roligere dager nå
Men i mitt til tider litt "dumme hode" tenker jeg at restitusjon er bare for de gode løperne, de som løper fort og som er godt trent.
Det er liksom de flinke som skal hvile, jeg trenger ikke det.

Først forstod jeg ikke helt hvor denne tankegangen kom fra.
Men så gikk det opp for meg.
Det er jo liksom slik jeg er, eller alltid har vært. Vet ikke helt hvordan jeg kan forklare det, men føler jeg må forklare det, vet jeg  må sette ord på det for å se det skikkelig.
Dette tror jeg er ringvirkningene eller "seinskadene" etter mitt liv som sterkt overvektig, og all den depressive tankegangen jeg svømte i, og nesten druknet i.
At jeg i bunn og grunn ikke er like god som alle andre. Ikke egentlig. Men jeg vet jo at dette er helt feil. Jeg har skrevet mye om det, og jeg er kommet meg videre. Men likevel er dette på mange måter mitt grunnlag i psyken, for det startet så tidlig i livet.
 Det er ikke noe jeg tenker jeg alltid kommer til å slite med, men noe jeg alltid må være bevisst og klar over at jeg har vendt meg vekk fra. Men samtidig ikke kan komme unna?

Mat er viktig, og jeg velger sunt

Og det kan bli nyttig, en fordel å minne seg selv på at en er god, verdifull og flink. Jeg er ikke glad i selvskryt, men de gangene jeg klarer å oppnå noe jeg har ønsket, blir jeg så stolt, glad og klarer jeg ikke stanse min jubel, klarer ikke holde det for meg selv. Jeg må dele det, jeg må vise det og kanskje bevise det? La det komme fram for å se det selv?
For jeg ser det ikke ofte i mitt eget selskap. Lørdag løp jeg som kjent halvmaraton for første gang og jeg vet at dette er en kjempehard belastning for kroppen.
Det var ikke vanskelig å gjennomføre løpet, jeg tok meg god tid og sprengte ikke kroppen. MEN jeg har ikke tenkt godt nok igjennom dette med å hvile, hvor viktig det er for meg og.
Ingen restitusjons-plan, eller restitusjons-intelligens? Jeg har bare i disse morgentimene lært det på den litt harde måten. Så jada, nå skal jeg hvile, restituere. Treninger jo ikke det eneste jeg holder på med her i livet. Jeg har både familie, hus og jobb jeg skal drifte da, så jeg må jo ha litt energi til dette også. Hvis jeg vil på noen måte gjøre det bedre med løping og annet, må jeg la kroppen hente seg inn igjen.

Løpetur når kroppen egentlig trenger hvile.
Ikke smart

Så løpeturen i går kveld var altså en dum ide, men jeg hadde vett til å gjøre den kortere enn jeg egentlig hadde lyst til.
Nå vil jeg og forstår jeg at jeg må lytte til de som har gått/løpt veien før, lytte til ekspertene og slutte å tro at det som gjelder for de, ikke gjelder for meg. Jeg vil ikke sammenlikne meg med andre, men jeg sammen Jeg er litt dum, eller kanskje litt for ivrig. Jeg vil heller ha balanse i livet enn å ramle utfor igjen. Så da må jeg begynne å høre med begge ørene. Og ikke bare la gode råd gå inn det ene øret og ut det andre.
 Jeg velger med omhu hvem jeg vil lytte til, jeg leser mye Ingrid Kristiansen sin blogg. Hun er en dame jeg virkelig beundrer. Ellers spør jeg de i min nærhet som jeg vet kan og har mer forstand enn meg.
 Det er lurt å spørre om råd og tips når en selv ikke klarer å lytte til egen fornuft og det en egentlig vet. Mine trenings-mål videre er foreløpig litt diffuse, men jeg ønsker å bli bedre.
Bedre enn meg selv slik jeg er nå.

Jeg ønsker å løpe fortere, og løfte tyngre, kort sagt.  Og da er det viktig å bli god på å hvile. Det er hele poenget mitt. Men det var litt vanskelig å innse det. Nå har jeg innsett det, og i forhåpentligvis god tid før det var gått for langt.

Så da tar jeg en dag på sofen, eller i god-stolen... i hvert fall noen timer, og lar kroppen bygge seg opp igjen.
KLEMMMMMM fra MEG