Stø kurs

Hei.

I dag vil jeg skrive litt om livet med Roedemetoden.

Jeg er kursleder i Roede, og har vært det i litt over 3 år nå.

 Jeg jeg driver kursvirksomhet ved siden av jobb.

Men jeg har enda lengre vært en kursdeltager.

 Nå deltar jeg ikke på kursmøter selv lengre, men jeg skal forklare hva jeg mener med dette. 

Før jeg ble kursleder, gikk jeg selv på Roedekurs for å gå ned i vekt. 

Det gjorde jeg i årevis, ikke konstant, jeg tok ofte å hoppet av kurset når mine uker var over, fordi jeg kjente på at nå kan jeg det, nå klarer jeg meg selv, og jeg fløt på gleden av å ha blitt lettere og fått et økt velvære. Endelig på egen bein! På den tiden vet jeg nå at jeg ikke var i stand til å stå alene i prosessen min. Det varte aldri særlig lenge før kiloene kom sigende på igjen, og jeg var tilbake i mitt vante mønster der jeg spiste for mye og var for lite aktiv. Eller, jeg var gjerne aktiv nok men ikke i forhold til det energiinntaket jeg hadde. Vekten gikk opp og velvære gikk ned. 

Det var ikke lurt å slutte med Roedemetoden på den tiden, for i dag er jeg helt overbevist om at den fungerer. Den støtter og hjelper meg til å ta det sunnere valgene med stor glede. 

Ofte når jeg snakker med kursdeltagere eller folk som har gått på kurs,   forteller de meg at de "kan opplegget, for de har gått på kurs mange ganger" Da tenker jeg at  "er du sikker på du kan det, egentlig, eller er du bare råsterk i viljer, og knallgod på å slanke deg?

Livet med Roede har lært meg at det skal mye tålmodig trening til for å endre mønster, eller å lære seg et nytt mønster, en ny atferd rundt mat, holdningsendring til fysisk aktivitet og synet på hva som er kos og hva en egentlig fortjener. 

Jeg forteller meg selv at jeg fortjener å være i god fysisk form, og kroppen min fortjener å få tilført god næring. Jeg ønsker meg energi og overskudd, slik at jobb og fritid blir en glede for meg. 

Nå jobber jeg som pedagog i barnehage 100%, og det er så viktig å har god fysisk form og nok energi til å utføre et godt arbeid der. 

Jeg vet at jeg ikke hadde vært i stand til å få det til på en god måte hvis jeg ikke hadde endret måten jeg levde livet mitt på. 

Jeg kjenner på det hver dag, når jeg er sammen med barna i ett og alt de finner på. mye av jobben utføres på gulvet inne eller på bakken ute, og det hadde ikke vært så godt å bevege seg med 70 kg for mye på kroppen.

  

TAKKNEMLIG

Forandringen er synlig, men den er bare "toppen av isfjellet". Det er endringen du ikke fysisk kan se som er den største. Helse og velvære betyr så mye mer enn utseende. 

 Jeg opplever ikke livet som slitsomt mer. 

For det som var "slitsomt" før, var det synet jeg hadde på meg selv. 

Det var ikke noe godt syn, og det tok liksom litt livsgleden fra meg. 

Det er temmelig sterke krefter som truer med å dra meg tilbake til gammelt mønster hvis jeg lar det få lov, men jeg holder stø kurs og støtter meg til Roedemetoden og det jeg har lært når jeg møter på utfordringer som kan dytte meg av sporet.

Hver dag er en gave, og en glede. 
Jeg er trygg på mitt nye mønster. Det kan oppleves som om jeg har fått en ny sjanse, der min kursendring har vist meg veien jeg ønsker å gå videre i dette livet. 

Jeg har funnet meg selv og min på en måte min identitet. Jeg rotet meg bort men jeg fant meg igjen 

Klem fra Marianne

 

Karamellene på kjøkkenbenken

Hei

Jeg må bare fortelle om en sånn god læringssituasjon er var så heldig å få i gave her en dag. 

Vi hadde vært på en butikk og i handleposen lå der noen karameller fra en hyggelig serviceinnstilt ansatt. Jeg skriver ikke dette for å kritisere at det lå karameller i posen. For da de ble oppdaget, kjente jeg at det ikke var noe problem. 

Jeg er jo en "tørrlagt" snopeavhengig storspiser, og det er 5 år siden jeg innså at det å spise snop var noe jeg bare måtte slutte med. 

Karamellene ble liggende på benken i dagevis, ingen brydde seg om de og ingen spiste de. Jeg vet jo at jeg har sett på de hver gang jeg har passert de, men bare da for å juble stille over at jeg ikke hadde lyst å spise de. Jeg vet jo at en karamell hadde vært altfor mye for meg, for jeg hadde ikke klart å få vekk jaget etter mer, mer snop, samme hva det smaker. Det hadde startet en ubeskrivelig tilstand hos meg som jeg vet jeg hadde hatt liten mulighet til å kontrollere. 

Redningen ble at min kjære på min oppfordring fjernet karamellene,

 uten å si hvor de ble av. Og uten å kommentere dette ytterligere. 

Jeg vet ikke om de nå er spist, gjemt bort eller kastet i bosset. Slik vil jeg ha det og jeg holder meg for god til å leite etter de. Jeg vet med meg selv at dersom jeg feks hadde kastet de i bosset hadde jeg vært i stand til å finne de igjen når lysten hadde overtatt all fornuft. 

Jeg vet at jeg ikke lengre kan spise snop og annet snacks. Jeg har kjent på at jeg må være veldig forsiktig med alt som er søtt/fett/salt, dvs alle typer snop, salt snacks, kaker, is mm. Det er fordi det setter igang et jag, en jakt, et "instinkt" som jeg ikke ønsker å sloss mot mer. 

Jeg godtar at jeg har det slik, for denne type mat er noe kroppen på ingen måte er nødt til å få tilført for å holde seg sunn og frisk. 

Så da blir "den sunne vei" den eneste veien jeg vil gå på videre. Det er ikke det verste som kunne skjedd med meg da. Jeg er bare evig takknemlig for at livet har lært meg alt dette om meg selv i form at de utfordringer eller egentlig GAVER jeg har mottatt.

Jeg klarer fint å være en sånn en som ikke spiser snop, som ikke spiser sukker, som ikke spiser junk-food. Jeg kan gjerne være en sånn "eple-kjekk" dame som høflig takker nei til usunne fristelser og godsaker. Det er liksom bedre med et eple til meg da

Klem fra Marianne