Endelig kjenner jeg at gleden over å være på fjellet er tilbake.
Jeg er ikke "Stoplejeger", selv om jeg er meget imponert over dette opplegget og hva det gjør med folk.
Nydelig utsiktfra Telleviksfjellet en søndag i mai.
Da jeg gikk tur med familien denne søndagen, kunne jeg kjenne på en savnet glede over å være på tur i fjellet. Jeg fikk lyst til å løpe avgårde, men siden det var familietur holdt vi sammen på stien. Det er nok derfor jeg kjente på gleden, denne opplevelsen av å gjøre noe aktiv med de en deler livet med.
Treningsmessig har det blitt mye sykling i det siste, siden jeg så ofte jeg kan sykler til og fra jobb. Og så øver jeg på å bli en bedre løper, og da foregår løpingen på asfalt og i bakker når jeg har tid (og overskudd).
Jeg ser ofte på sosiale medier at mine venner og kjente er ute å samler stolper og dette er imponerende.
Selv har jeg var mange private grunner ikke kastet meg ut i denne jakten, og jeg kan dele med dere at jeg kjenner meg selv her og at jeg sansynligvis ikke hadde kunne hvile før alle verdens stolper var tatt og da hadde jeg nok mistet fjellgleden jeg har savnet sånn underveis.
Treningsmessig har det blitt mye sykling i det siste, siden jeg så ofte jeg kan sykler til og fra jobb. Og så øver jeg på å bli en bedre løper, og da foregår løpingen på asfalt og i bakker når jeg har tid (og overskudd).Men å få løpe i fjellet, det er gull det og da skal jeg så fort jeg er frisk igjen (sitter i skrivende stund med et sånt Covid virus i kroppen) trene meg opp til å løpe i fjellet (ser for meg at jeg trenger mer kjernetrening og balanse) og gradvis kose meg med lange og korte jogge/løpeturer på kjente og ukjente stier.
Gleder meg :)
Vennlig hilsen Marianne
