Hei
I dag har jeg lyst å skrive litt om det å holde vekten, holde på de sunnere vanene, og om å holde på humøret.
Jeg er en som deler sunn livsstil i sosiale medier, jeg tar bilder av maten min, og av meg selv når jeg trener, helst når jeg løper. Jeg kan se ut som en dame som alltid spiser sunt,ikke fordi jeg har et spesielt sunt utseende, men fordi det er når jeg har sunnere måltider jeg tar bilder, jeg tar bilder når jeg trener, og er jublende glad for det.
I hvert fall på bilder, og bilder lyver vel ikke?
Jeg liker ikke å framstille meg selv som noe annet enn det jeg er, men mulig at jeg vil vise min bedre utgave av meg selv når jeg skal dele på sosiale medier. Nå har jeg ikke tenkt å komme med betroelser om at jeg kan være trøtt og lat og snopesyk til tider. Jeg vil fortelle litt om det å holde vekten stabil, eller egentlig om å det å holde de sunne vanene som gjør at jeg holder vekten stabil.
Det var tøft men egentlig lett og gå ned i vekt på den tøffe måten, ved å kutte vekk alt godteri og all junkfood. Det å legge seg på en streng og "rigid" fungerte fantastisk godt for meg, for jeg kunne da unngå å sprekke ved å spise for mye av den type mat som jeg hadde et "overspisingsforhold" til.
jeg styrer fortsatt unna denne type mat, men jeg har tatt vekk min selvpålagte forbud. Det er vanskelig når jeg ikke er så streng, men etter noen år ble det vondt å være så negativt innstilt til snop og annet. Jeg måtte endre på en vane, og jeg måtte liksom gå vekk fra kampen mot kampen for et lettere og sunnere liv. Jeg er ikke redd for å gå noen kilo opp i vekt, men jeg er temmelig på vakt og oppmerksom på mitt følelsesmessige forhold til mat. For et slikt tilbakefall vil ødelegge den sunne og gode livsstil jeg har lært meg å trives med. jeg har hatt en veldig lang og "krevende reise" i min livsstil, og ennå endrer ting seg i mitt liv. Ingenting står noen sinne stille, det skjer alltid noe. Jeg legger merke til så mye mer i meg selv og rundt meg nå når jeg ikke kan eller vil bedøve meg med mat lengre. Jeg har gang på gang oppdaget at jeg egentlig ikke liker snop noe særlig, ikke junkfood heller. Det er bare den enorme effekten fet og næringsfattig mat har på meg når jeg er i rette vanskelige humøret jeg egentlig spiser for. Et belønnings-senter i hjernen som av og til fortsatt blir aktivert når jeg opplever ting dom gjør meg i en litt vanskelig situasjon sånn følelsesmessig. Og det skjer jo titt og ofte at noe i mine omgivelser gjør meg utrygg eller litt sånn fornærmet, eller at arbeidsmengden og opplever blir for store og gjør meg trøtt og stresset. Da er sunn livsstil litt vanskeligere enn i "fredstid" og jeg trenger å være streng og bruke viljestyrke for å styre unna "triggermaten".
Jeg tar ikke bilde av skålen min med vanilje-is på lørdagskvelden, men jeg koser meg med den når jeg velger den. Det er ikke sånn at jeg "må ha" is for å ha en fin helg, men jeg er veldig glad for at jeg fikser å kose meg med dette, nyte det uten å føle på nederlag eller "sug" etter mer.
Den følelsesmessige spisingen og forholdet til mat har alltid vært det tøffeste for meg, ikke det å lære å spise sunt , og å holde meg i form eller å forstå hvorfor jeg bør leve sånn. Det er når jeg trener godt og spiser "sunt og balansert" at jeg har det best, det er slik jeg ønsker å leve nå og for alltid. Men jeg kjenner at jeg må være snill og god med meg selv, ikke "baksnakke" meg selv, ikke engang "baktenke" noe om meg, for da kjenner jeg at det negative litt sånn depressive tankemønsteret kommer snikende tilbake. Og da kan det jo være at alle de 70 kiloene jeg har kvittet meg med også sniker seg på. Det kan jeg ikek tillate at skal skje, og det er veien videre, og her er veien målet.
