Hei.
Det er blitt 10 år siden jeg begynte med denne bloggen, og mye har skjedd med meg på disse årene.
Det er interessant for meg å ta et tilbakeblikk på hva jeg skrev, og det har jeg gjort litt nå. Det tok ikke mange minuttene da jeg begynte å lese før jeg kunne kjenne igjen de følelsene som lå bak de ordene jeg skrev den gangen. Så jeg stoppet å lese, for jeg kunne kjenne at det ville påvirke meg negativt. Likevel tror jeg et tilbakeblikk er viktig, for selv om jeg er fysisk sett slankere nå, og lever et sunnere og sprekere liv, er det fortsatt et "troll" under broen som kan true med å komme å ta meg .
Jeg har forandret meg på mange måter siden den tiden før jeg begynte å blogge om min livsstilsendring. Gradvis har jeg kommet meg vekk fra den Marianne som var ekstremt overvektig (type farlig fedme med en BMI på 54...) og som hadde et trist negativt tankemønster om seg selv. Den Marianne hadde i følge henne selv ingen verdi eller tilhørighet i denne verden. Jeg hadde en indre uro og en overbevisning over at jeg egentlig ikke passet inn i det livet jeg levde. Og jeg lengtet så sterkt etter å passe inn at jeg til tider ikke helt fikk tak i hvem jeg var. Det er helt rart for meg nå å sitte å se på gamle bilder, eller være på steder jeg jeg var mye i den tiden, for det kan vekke gamle minner og følelser som jeg ikke har vært bevisst at var der. Jeg vil ikke påstå at det er "traumer" i dagens forståelse av det ordet, men det er minner som svir og som kan gjøre noe med meg og kroppen min. Min mann beskriver det som om "lyset" slukkes i øynene mine og jeg trekker meg helt inn i meg selv.
Det er godt å være bevisst på dette, og øve på å holde den gamle Marianne unna. Jeg har for lenge siden lært meg å snu negative tanker til noe postitivt, men det er ikke like lett å snu vonde og negative følelser, eller følelses-mønstre. Jeg har kommet fram til at den nye Marianne må trøste og forstå den gamle Marianne, for hun gamle er både såret og fornærmet, og føler seg sviktet og u-elsket. Dette stemmer ikke med virkeligheten slik jeg sen den nå, og det er viktig å trøste og forstå og være litt selvmedfølende her synes jeg. Dette fungerer fint for meg.
Da jeg holdt på å gjennomføre en løpetur tidligere i dag, gikk det opp for meg at jeg øver like mye på positive tanker som jeg øver på å bli en bedre løper. Det henger tett sammen. La meg forklare:
- Jeg vil delta i halvmaraton på Knarvikmilen i begynnelsen av september. Jeg drømmer om å være i så god fysisk form at det blir en god opplevelse å gjennomføre løpet. Jeg liker langdistanseløp. Når jeg tenker på at jeg skal gjøre det, kommer de negative tankene sigende inn i hodet mitt. da gjør det fysisk vondt å løpe og jeg får ikke opp farten. Jeg kan tenke at jeg ikke er så god som alle de andre som skal løpe den dagen, og at jeg blir sist i mål (igjen).
- Når jeg tar en prat (indre dialog) med disse tankene, trøster jeg det som er trist, og jeg støtter det som er negativt. Jeg kan si til meg selv at jeg forstår godt at jeg tenker slik om meg selv, siden jeg har tenkt sånn så lenge jeg kan huske. Jeg oppmuntrer meg selv til å gi plass til det nye gode livet mitt, og jeg minner meg selv om at jeg er 100 ganger bedre enn den "gamle " versjonen av meg selv som mente at løping av galskap og ikke noe for meg.
Jeg må innse og forstå (i min høyre overfølsomme hjernehalvdel) at det aldri har vært meningen eller hensikten at jeg skal bli det jeg tror er som alle andre. For hva er det egentlig?
Vel, jeg innser at jeg har funnet en vei ut av det mørket jeg på innsiden befant meg i. Det kunne jeg ikke slanke vekk, det har jeg måttet bruke disse 10 årene på å komme meg på utsiden av. jeg er på mange måter ute i lyset nå, jeg kjenner det og jeg ser det. Det eneste jeg er på vakt ovenfor, er at "veien" er åpen begge veier, mellom lys og mørke, sånn mentalt. Litt mørke er kanskje ikke så ille i blant, men jeg foretrekker å holde meg i lyset mitt.
I de siste årene har jeg "sprengt" noen grenser jeg hadde satt opp, jeg våger å stole på kroppen min og at prosessen min ikke er over. Som jeg skrev om for noen år siden, så er det VEIEN som er målet, og drømmene som er drivkraften.
Jeg har drømt om en god del og nå blir det mer og mer virkelighet.
Jeg har tro på å øve, trene og aldri gi opp.
En ting til som er brenn-viktig for meg nå, er å ikke OVERTENKE alt som har med dette løpet å gjøre. Dette er enda et mønster som jeg ikke liker å være i. Jeg vet med sikkerhet at da sliter jeg meg ut mentalt og så er løpet kjørt før det er startet. Til nå har jeg kost meg delux med mitt flotte løpe-program, og jeg oppdager at jeg blir overrasket og imponert over å kjenne at løpeformen stiger, og at jeg sakte med sikkert er blitt raskere på kilometeren. Dette skjønner jeg har mest med mental trening og -"hygiene" å gjøre, det er ikke lov med skitne og negative løpe-tanker mer.
Jeg vet at jeg flere ganger spolerte min ned-i-vekt prosess ved å tenker negativt om den. Tanker ble til handling og jeg motarbeidet meg selv. Så dette må jeg passe meg for nå, og det tror jeg at jeg får til, siden tankens kraft er så sterk hos meg (og sikkert alle andre tenkere).
Så da bare fortsetter jeg å smile, trene og spise sunt.
Stor klem fra Marianne
