OPPOVERBAKKER

Hei

Etter skade i ankel i 2014, operasjoner og skruer i ankelleddet, har løping i oppoverbakker vært et aldri så lite problem. Det var det jo før skaden og, men da var det overvekten som hindret meg å i det hele tatt vurdere løping som treningsform og livsstil. En håndballvenninne sa en gang til meg at det så ut som om jeg løp i oppoverbakke på håndballbanen, og det sier jo litt om stil og tempo. Men hvor elegant var jeg egentlig som 140-155 kilos håndballspiller ? He he he..

Vel vel, etter mange lange og tunge styrkeøkter og løpeturer, og sunnere valg i matveien, har jeg endelig fått til å jogge oppover bakker uten særlige fysiske hindringer i beina.... men hallo, pulsen flyger jo i taket på vei oppover, og dette er blitt en sånn stor greie nå, å takler bakkene uten å dø i forsøket. 

Så det blir som å gjøre som RONJA RØVERDATTER, øve på det jeg må passe meg for eller er litt redd for. Endringer skjer mest i hodet, fra å tenke og tro at jeg ikke klarer å løpe i oppoverbakker til å tenke og tro og teste at det faktisk er mulig. Jeg digger å oppdage at jeg tok feil av meg selv. Og da gjør det ikke noe at blodet bruser i hodet og pulsen er skyhøy, det er så gøy å mestre!!!

 Frekhaug har mange flotte bakker på "løyper" å øve på, så jeg har tenkt å utfordre videre slik at både hodet og beina vet at jeg kan. JEg vet jeg må spare på kruttet under BCM, men det er helt ok å la det svi litt nå i treningsperioden, for da lærer jeg hvordan det føles før jeg går for langt.... Dersom bakken blir for tung for meg, kan jeg jo bare gå et lite minutt, slik at pulsen synker litt. Jeg har alltid med telefon og penger slik at jeg kan ta bussen hjem dersom det er slutt på krutt... he he
 Jeg har det fint på lange løpeturer, og kjenner at nye livet er så mye bedre enn det jeg har endret meg fra.

Sunn livsstil for meg og flokken min?

Min sunne livsstil, livstilsendring som mor til mange barn. Hvordan påvirker det jeg har gjort med meg selv, flokken her i huset? Er det er strengt og fanatisk regime helt uten sukker og mettet fett, er lørdags-godtet en rask løpetur og brokkoli til dessert?  

 NEIDA

Det å ville ned i vekt kan skape både positive og negative ringvirkninger i en familie. For min del var det verre og vanskeligere å forklare mine barn at mine pulverkurer, måltiderstatninger og rare sammensetninger i kostholdet når jeg var på diett. Hvorfor kunne ikke jeg spise samme mat som dem?

Etter at jeg gradvis endret kostholdet (endret vaner) og innførte mer sunn vanlig mat i huset, mat som jeg visste både jeg og barna kunne spise uten å få for lite viktige næringsstoffer i oss, gikk alt lettere. 
Det ble lettere for meg å endre til sunnere vaner, for jeg kunne forklare matvalgene med bedre helse og god energi. DET er jo noe alle trenger i alle aldre og alle kroppstørrelser.
 Da jeg var en flittige og flink kursdeltager på Roedekurs veide jeg enkelte matvarer nøye og lot mine barn også få veie sin mat hvis de var interessert. Enkelt og gøy matematikkopplæring rundt måltidet altså. Jeg var veldig forsiktig med å snakke om at jeg måtte ned i vekt og at jeg ikek følte meg fin nok og god nok osv, for jeg ville på ingen måte at de skulle dermed tro at de også måtte gjøre noe. Det er en hårfin balanse mellom hva som er rett og hva som er galt å snakke om med barn og ungdom når det gjelder kropp. 

ÅPENHET ER VIKTIG, MEN IKKE OM ALT

Det og være den som kobler stygg/tjukk i samme setning, er nok den verste tabben en gjør. Der var jeg veldig lukket om hvordan jeg følte meg, og det var rett.
 Men her i huset snakker vi igjennom det når slike tema dukker opp. Jeg er veldig nøye på å forteller flokken min hvorfor det er viktig å tilføre kroppen nok sunn mat, riktig drivstopp, og begrense inntak av tomme kalorier til en gang i uken. Videre snakker jeg mye om aktivitet og trening, at de er farlig å bli for inaktiv og ikke bruke kroppen sin. Jeg vet jeg ofte snakker til døve ører, men ikke alltid. Med den kunnskapen og erfaringen jeg har opparbeidet meg, og siden det er bare jeg som handler inn maten vi spiser, har jeg et godt utgangspunkt for å påstå at min nye livsstil kommer gjengen min tilgode. Jeg VET at de finner veien til butikken og snopehyllene i hverdagen hvis de har noen ekstra penger, og jeg vet at også de blir delt med av venner som også finner sånne veier. Jeg er ikke fanatisk, men veldig trygg på at også mine barn har godt utbytte av å følge Helsedirektoratet sine anbefalinger for en god helse. 
Jeg er ganske sikker på at barna mine opplever at de har en mor som trives med seg selv nå, og hvis de ikke gjør det, kan det jo være fordi jeg aldri ønsket å vise dem hvordan jeg egentlig hadde det med meg selv da vekten min viste mellom 120-155 kg... Jeg strevde veldig med å motivere meg til endring, og hadde det virkelig ikke godt med meg selv. Alltid sliten og alltid litt trist sånn innvendig. sånne følelser tar jeg ikke fram når jeg er sammen med barna, for de gjør meg så glad, og så fylt av kjærlighet (eller skikkelig sånn adrenalinsint, he he) . Sånn har det vært for meg siden min førstefødte så dagens lys og lå i mine armer, og for hvert barn som kom til verden fra min egen kropp ble jeg mer og mer overbevist om at jeg er mer enn god nok og etter verdt ble det virkelig verdt å leve ut sunnere vaner som varer helt til jeg en dag som grogammel dame takker for meg. 
Målet er å "bikke" 100, men ikke kilo,,, ÅR!! og ønkset som fører til handling daglig er å være den sprekeste hundreåringen verden har sett. Tenk om jeg klarer å stille til start på et halvmaraton eller HELmaraton i det året jeg fyller 100??? WOW, det hadde virkelig vært noe det.... er jo lov å drømme.....


Men altså, uten å mase for mye om dette, vet jeg med sikkerhet at Roede-metoden som jeg lever atter, er familievennlig og god. Vi spiser for overskudd og energi, og vi jobber mot et sunt og positivt bilde på oss selv og det livet vi lever. Jeg "slanker" ikke mine barn, men jeg hjelper de til å opparbeide seg sunnere vaner så godt det lar seg gjøre, og støtter de når usikkerhet og dårlig holdning til egen kropp og person synker og blir trist. Jeg er en god mor så godt jeg bare kan, og av og til lykkes jeg, av og til ikke.

Klem fra Marianne

Kvalmende løpeglede

Hei

Dette er et blogginnlegg om løping, og ikke les det dersom du allerede nå tenker "ÆSJ". 

For her har jeg tenkt på kjøre på med litt mer gnål og min store og litt travle trenings-mål. Egentlig er det "bare" et delmål i mitt store mål som er å holde vekten, formen og aldri mer veie rundt 155 kilo.

 Jeg har kommet fram til at det må være levelig og gøy å holde vekten der jeg er nå, og jeg vil sprenge grenser og sperre for hva jeg kan få til. 

Målet som lokker nå, er å komme i god form til halvmaraton på Bergen city Maraton 27 april i år. Jeg har ikke god tid på meg siden jeg hr hatt en relativt lang trenings-pause etter buk-plastikk for tre mnd siden. 

Men jeg har noen få (?) venner som jeg vet støtter meg og hjelper meg og tror på meg, så hvis de har troen har jeg det og. 

Jeg innser at det stemmer at ingen kan bli god helt alene, og at en heiagjeng er noe for meg også. noe jeg virkelig trenger nå. 

 Jeg har noen ganger nå løpt starten på BCM løypen, fra Bryggen og ut til Sandviken, forbi Sandviken sykehus og videre oppover fjellveien mm.... Dette synes jeg å huske er det tyngste stykket i løypen, pga den bratte stigningen. 

Frode sier at det er den greien mellom ørene som må trenes mest, altså hjernen. 

For når en tror at en ikke klarer mer, så gjør kroppen det likevel. Det er bra at han sier sånt, for han vet hva han snakker om. For min del var det på tide å ta i mot gode tips, råd, og hjelp nå.

 Og det gjør jeg mer enn gjerne i fra Frode (hvem Frode?), som er min kollega i Roede og som jeg også faktisk er så heldig å kan kalle venn. 

I tillegg er han personlig trener og kursleder, og han har en god del treningstimer og konkurranser i beina selv, så både kunnskap og erfaring han deler er gull for meg.

 Jeg innser jo at det er mye lettere å ta i mot støtte, hjelp og råd, enn å famle i blinde helt alene. Og så forplikter det mer, jeg har liksom en som følger litt med på meg nå, på om jeg følger planen, og trener riktig, og pulsen er lav nok, høy ok osv... 

Av og til lurer eg på om han kan se inn i hodet mitt, hva jeg tenker mm, men håper ikke det egentlig, for det er myyyye rart mellom ørene mine for å si det som det er... 

men altså, sånn er det altså, eg løper og hviler og spiser og sover, i tillegg til alt annet eg driver med i livet.... Jeg synes jeg er flink til å tilpasse og planlegge og ikke minst gjennomføre treningen min nå. Eneste lille usikkerhet var egentlig mat, ikke hvilken mat, men hvor mye mat jeg trenger i denne treningsperioden... og i følge Frode er det temmelig mye mer mat jeg jeg er vant til å unne kroppen min. For jeg ser at jeg ikke "spiser nok mat" i forhold til treningsmengden, jeg er liksom fortsatt på i en sånn ned-i-vekt modus i matveien. 

så nå er det mye ny læring på gang for meg, og det er så gøy... Ja, det er gøy å lære litt nytt om selv selv, og hva kroppen, og hodet er i stand til å få til, for mye kan jeg klare liksom.... Jeg er nervøs, og jeg frykter fjellveien som bare det, men det kommer nok til å gå så bra så (mener Frode) så lenge jeg ikke kjøre på med full fart... det blir jo litt det samme som å gjøre en "KVIKK FIKS" liksom, å bare spurte for å bli ferdig med det.... og vi vet jo alle at "kvikk fiks" sjeldent er noen god greie... eg får bare øve videre og satse på at bakkene i hvert fall ikke blir lengre og brattere. 

Joggeskoene er klare til å slites ut, og det er jeg og. 

Svett klem fra Marianne

PS! Kvalmende løpeglede kommer av at eg til tider løper såpass hardt og fort for å bli raskere at kvalmen truer med å overmanne meg.... og det er et godt  tegn på at jeg er i stand til å presse meg selv bra, sier Frode... og det er jo flott det.

Nye vaner som varer, det har jeg fått

Hei

Jada, det kan føles veldig tungt og vanskelig å endre vaner, leve sunnere og gå ned i vekt. Og det ubehaget en lever i som tung og utrent er egentlig lett å «bedøve» og ignorere innpakket i dårlige holdninger til seg selv og sitt liv og til andre som klarer å holde seg slank og sprek. 

Før og nå

Jeg vet dette, for jeg har gjort det selv. Jeg har plantet meg i sofaen i årevis, men overfylte skåler med snop og chips, kjøpt meg store dobble måltid på Mc-Donalds og andre steder og virkelig spist og «kost meg» og ikke gitt kroppen min en eneste medfølende tanke på hvilken urett jeg har gjort mot den! Jeg har nok gjort en halvhjertet innsats med å holde meg i form, trent litt av og til, brent noen kalorier sånn sett, men langt ifra nok til å kunne brenne unna alle ekstrakaloriene. For da måtte jeg jo trent døgnet rundt.
 Mitt store selvbedrag på den tiden var nok at jeg levde både sunt og usunt .. «Brusunt» er kanskje ordet for måten jeg spiste på? For jeg var ikke kresen på knekkebrød, melk og frukt og grønt og fisk eller kjøtt liksom. Kroppen fikk nok de næringstoffer den trengte, pluss pluss.... 
Det var alltid en skikkelig god unnskyldning til å velge overspising . Alltid en umiddelbar fordel med å trøkke i seg til kvalmen overtok... Nå husker jeg ikke lengre hva disse fordelene var, jeg ser bare ulempene det førte med seg.
Og folkens , sånne ting tar lang tid å innse. Dette blir på en måte kjernen i en livsstilsendring ... det å ikke lengre se noen mening i å fortsette som en gjør. Og når en trenger å endre på noe, må en ut av «komfortsonen» kanskje for godt... for komforten er jo uansett ikke der lengre ? 
Jeg har gjort mine endringer, og føler at mange av de er kommet for å bli. 

en litt småkvalm Marianne
etter jogging i oppoverbakker

Treningsgleden har satt seg i hvert fall, det vet jeg i hvert fall, selv om jeg til tider er nær ved å kaste opp når jeg presser meg for hardt. Det gjorde jeg jo før og, når jeg overspiste, så følelsen at å måtte spy er liksom litt kjent og kjør for meg. Og min gode og dyktige venn Frode sier at en liksom må kjenne litt på kvalmen for å vite at en har tatt godt i... he he 

Det er viktig å sette seg personlige mål, slik at en føler en eier målet. Og siden vi lever i et fritt land og har fri vilje, kan en sette seg de målene en vil, det en drømmer og og så bare "ACTION!, bare gjør det. og ikke stopp før du er der du vil være. 

Jeg har endelig selv våget å slippe taket i det ubehaget og det dårlige selvbildet jeg hadde som sterkt overvektig. Ikke dermed sagt at jeg da automatisk digger meg selv, min kropp og mitt utseende. Men jeg tåler det, jeg tåler meg selv, jeg aksepterer det og føler meg virkelig som en TUSENLAPP. Jeg er god, og jeg vet at hvis jeg blir litt i tvil, er det bare å øve på å fjerne tvilen. 
I går våget jeg endelig å ta en sånn Tanitamåling av kroppen min. Det betyr kort fortalt at en siger barbeint opp på en sånn vekt som analyserer og scanner kroppen din og forteller deg hvordan det står til med fettmasse og muskelmasse og annet. OG METABOLSK ALDER (som er regnet ut fra muskel og fettmasse) Nå gidder ikke jeg å greie ut om alle tall og resultater, men altså min metabolske alder er pr i dag 34!!! og jeg er 42... så jeg er yngre enn jeg ser ut... he he he .... Sist jeg målte meg på en slik vekt, var jeg 54 år i metabolsk alder, så det var gøy å se at en kan "leve" seg mye yngre. 

Til deg som føler at en livstilsendring er noe du burde, men ikke kan klare.... ta kontakt for en prat, jeg kan lytte og forstå, og kanskje hjelpe seg å se en løsning. 


Stor klem fra Marianne

En mann på soverommet.

Hei

Noen fikk kanskje med seg at jeg var i Dagbladets avis forrige helg? 

Eller kanskje ikke. 

Men i hvert fall så var jeg det.

 Saken dreide seg om at søvn påvirker vekten og at for lite søvn gir vektøkning.

 I den tiden søvn var en stor mangelvare, og fikk kanskje bare 3-4 timers oppstykket dårlig søvn pr natt gikk vekten min drastisk opp og trivselen med meg selv drastisk ned.

Trøtt, fysen og altfor tung

 I begynnelsen av søvnproblemene var det småbarns-tiden som var årsaken, spedbarn trenger jo mat og stell døgnet rundt, og jeg var for lite flink til å be om hjelp og avlastning for å få nok søvn.

 Jeg følte jeg klarte det fint, og tenkte at livet skulle være sånn. 

Men det ble mange år med sånn dårlig søvn, for jeg er jo mamma til 5 stk, og etterhvert som barna ble gode natte-sovere trodde jeg at jeg skulle få tilbake min nattesøvn også. 

Men der tok jeg feil gitt..... 

Da ungene ikke vekket meg på natt mer, gjorde jeg det selv, og jeg brukte nattetimene på gruble og bekymre meg, gruble og fundere over livets utfordringer og plager. Ikke lurt å holde på med sånt når en burde sove, men dette ble litt utenfor min kontroll. Men det ble bedre etter hvert, jeg tok grep og fikk ordnet opp i både overvekt og antall timer nattesøvn. Men altså, det er med søvn som med kilo. Det som var kommer tilbake dersom en ikke passer på. Jeg kan ennå ha netter med altfor lite søvn, men jeg er veldig bevisst på at det matbehovet jeg da kjenner på ikke er reelt, men kroppens måte å varsel meg om at jeg trenger hvile. Det er lettere sagt enn gjort å legge seg til å sove når hjerner roper etter søtt og salt, men jeg klarer 99% av tilfellene å følge mine egen råd og tips om å sove så godt man kan og bekjempe søtsug og rare matlyster til med hard hånd.

 Dersom natten min blir avsluttet for tidlig, og jeg begynner å gruble, står jeg opp og gjør noe praktisk, trener eller leser. 

Så det så.

Men det var egentlig dette jeg skulle forteller om, om den dagen jeg fikk fotografen fra Dagbladet på besøk for å knipse noen bilder til denne avissaken. 

 En hyggelig og flott mann, med kamera og annet fotografutstyr troppet opp på døren min og fikk selvsagt komme inn. Vi pratet litt om hva som skulle skje og han spurte pent og forsiktig om jeg var komfortabel med å bli fotografert på soverommet mitt, liggende i sengen, siden dette var en sak om soving.... 
"JADA, DET GÅR HELT FINT" sa jeg uten å egentlig vite og tenke om det virkelig går helt fint. Jeg hadde ingen erfaring med å bli nøye fotografert liggende i sengen min, så hvordan kunne jeg vite om jeg var komfortable med det? 

Men altså, jeg viste vei til soverommet mitt og kom på at det er en god stund siden jeg har ryddet nøye og støvsuget det rommet. OG siden dette rommet bare er mitt har jeg liksom ikke lagt min sjel i å la det se så flott ut, dette er liksom mitt tilfluktsrom, det er her jeg lader mine "batterier" og bare tenker på meg og mitt liksom.... jaja, så hadde jeg altså en mann på soverommet mitt, som ba meg om å legge meg godt til rette under dynen mens han kavet for å komme til med linser, lys-paraply og annet utstyr. 

Jeg ba stille til høyere makter at han ikke skulle sette seg i noe gjenglemt skittentøy eller bli angrepet av mugne hybelkaniner.... 
Bilder ble knipset og praten gikk lett, jeg kjente varmen fra dynen min bre seg i kroppen og tenkte aldri at dette var rart eller ukomfortabelt, det var liksom helt naturlig å bli fotografert sånn... he he, rart hvor fort en venner seg til rare ting. Og jeg vet jo med meg selv at jeg er villig til å gå ganske langt utenfor comfortsonen når det gjelder saker jeg virkelig brenner for og synes det er viktig at verden får vite om.

Jeg synes det er viktig at folk som strever med vekt og overskudd til å være fysisk aktiv, ikke går i "jeg-klarer-ikke endre-meg" tankefellen. For årsaken til vanskene med å få til en ønsket endring kan være ting en ikek vet eller er bevisst på, og så blir en så sår og lei seg når en gjør så godt en kan uten at det gir resultater. 
Livet har i hvert fall lært meg at jo mer jeg søker etter gode, solide kunnskaper og fakta, og jo bedre jeg kjenner meg selv på god og vond, jo lettere er det å lage meg det gode livet jeg kjenner jeg er FYSEN på. Jeg tenker at jeg kan ha det litt bra hver eneste dag, og dersom jeg vil overleve alle stormer som kommer, må jeg lære meg å danse i regnet. 

Såååååå for å avslutte denne kanskje litt søvndyssende utgreiingen, var det ikke så ille som det kanskje kan virke å ha en mann med kamera tett inntil sengen min... 
ikke det at jeg tenker at det kan bli en greie jeg driver med da... trur eg... he he .... det er jo lov å drømme litt hvis en likevel sover...

En god ting kom i hvert fall ut av våkne grubletimer. Det er en slik natt jeg tok avgjørelsen om å gjøre noe med overvekten, og meldte meg på Roede-kurs mens hele huset sov og jeg angrer ikke ett sekund på det. Så aldri så glae at det ikkje er godt for nåkke :) 

Kan jeg?

Hei



Jeg går å lurer litt på noe. 
Jeg er atter en gang tilbake i en dyp indre dialog med meg selv. En diskusjon vedrørende hva en «sånn som meg» kan klare eller ikke klare🤯. 
Det gjelder løping og løpeformen min. Og om jeg kan klare å bli i form til Bergen City halvmaraton siste lørdag i april. Jeg er påmeldt, det gjorde jeg seint i høst, men så ble jeg operert og måtte pause all løpetrening i noen mnd. Klar for full treningsinnsats nå, men det er bare vel 6-7 uker igjen til løpet.... hmmmmmm.... jeg er usikker på om min alternative trening i restitusjonstiden er nok. Men hvorfor gruble så fælt hjemme i sofaen? Det er da vel bare å komme seg i joggeskoene å ut å løpe? 
Spenningen er jo om kroppen min klarer den belastning et slik løp er. Men jeg tror nok egentlig det er klumpen mellom ørene som må trenes mest. For med rett innstilling og fokus kan jeg komme til å få en god løpsopplevelse og deltagelse i det store løpet. Men jeg har en jobb å gjøre med meg selv. Og det er jo egentlig gode greier det, å jobbe med seg selv og egen holdninger, indre dialog og sånne ting. Jeg må jo tro at jeg kan.. bestemme meg for at jeg kan, og så oppføre meg deretter!! 
Såååååå då er det bare presse på seg løpetightsen og lage seg en god plan, gjennomføre og sjekke om eg er kommet meg til startstreken siste lørdag i april. Eg leker litt med tanken om å sette inn støtet, og slå min egen halvmaratonrekord. For no vet eg jo litt mer ka det går i. 
SÅ ja, jeg har en drøm, en løpedrøm, og jeg begynner å følge min plan, og når jeg utfører den, går drømmen i oppfyllelse. Så enkelt og så krevende. Men jeg vet at når jeg på løpsdagen etter noen timer og minutters løping kan skimte Bryggen i Bergen, ja da vet jeg at jeg har klart det. Og det er dette jeg ser for meg i tunge løpestunder. 
For uansett hvor gøy løpefølelsen er, synes jeg at enkelte løpeturer er noe dritt og jeg vil bare snu å rusle hjem igjen. 

Men jeg vet og jeg kjenner at jeg trenger dette, jeg trenger å holde på med noe som krever hele meg. Så da blir det sånn. For å si det enkelt, min fysiske aktivitet og prestasjon vil forbedre min psykiske aktivitet. 
Og så må jeg gjøre noe med ørene mine, sånn at de ikke hører alle negative meninger og innspill rundt det jeg ønsker meg. For jeg hører ofte altfor mye på sånt, og det ødelegger. Jeg har egentlig nok med å høre/overhøre mine egen protester. Det er ikke plass til mer. 

Jeg gleder meg i hvert fall til å med sikkerhet vite om jeg klarte det eller ikke. Og har jeg klart det, får jeg medalje. JEG ELSKER MEDALJER!!

Solskinnstur på "gofjellet"

Hei

I går gikk jeg Til toppen av Høgstefjellet og videre til Tellevikfjellet. For dere som ikke vet hvor de fjellene ligger, kan jeg avsløre kort av det er i Mjølkeråenområdet, Åsane, Bergen , Norge. Hvis du virkelig er interessert i å finne disse fjellene, finner du de, eller de finner deg? He he, rar spøk tidlig på morgenen. 

Jeg tenker om disse fjellene som "gofjellene". Jeg er oppvokst like i nærheten, og ble som barn tatt med, slept med og til tider litt truet med tenker jeg. Jeg var et barn som hadde litt vondt for å gå slike turer, grunnet tung kropp osv. Men jeg må bare si at jeg likevel er takknemlig for å ha fått dette inn i min oppdragelse. 

Jeg pleier å spøke med at dette er min far, mine barns morfar sitt fjell. Vi kaller det "morfarfjellet" hjemme hos oss. Jeg må som mine foreldre overtale og nesten bruke tvang hvis jeg skal ha de med på tur, så den kampen tar jeg ikke så ofte som jeg burde kanskje. Men dette er ikke et blogginnlegg fra en frustrert alenemor, jeg er ikke spesielt frustrert. Og jeg liker å gå alene for da gir jeg meg selv en pause. Dette fjellet/fjellene jeg skriver om i dag, min far sine fjell, er altså blitt en stor favoritt.

 Min far er her ofte, kanskje oftere enn noen andre, og det er ikke fordi han er en sånn overtrent treningsnarkoman. Nei, han og noen andre karer driver å brygger broer, klopper, over myrer og små bekker, de graver grøfter og lager gjerne små trapper.

 Dette arbeidet har vært både hyllet og kritisert. Sånn er det jo alltid, hver gang noen gjør noe for andre, er det ikke garantert at det blir godt mottatt.... jeg tror det er fordi folk flest ikke liker forandringer, eller er redd for det. Kanskje noen føler de burde deltatt i arbeidet, og det kan jo røske litt i comfortsonen. Jeg nyter at det er lagt tilrette for å kunne bli litt mindre våt og skitten på beina når jeg går i fjellet. Ikke fordi jeg ikke tåler å bli våt, men det er lett for å gli og skade seg, sette seg fast eller miste sko hvis en tråkker for langt uti... 

Jeg er en sånn fjellvandrer som uansett klarer å bli litt våt og skitten, for jeg finner alltid

 en liten våt sølepytt å rulle meg i, eller kanskje den finner meg??

Tilbake til poenget. En av mine kursdeltagere sa så flott på et kursmøte i den gode samtalerunden at "av og til gir eg litt FLATT FAAAN". Han sa det med et herlig glimt i øyet, og det dreide seg nok om å ha en ekstra utskeielse i en tid der en er  en vektprosess og øver på å ta sunnere valg... Og det er jeg så hjertens enig i at en av og til gjør.

Men dette uttrykket "flatt faaan"  har hengt seg godt fast i meg. For min far gjør det samme, i hvert fall til tider. Han bygger broer og klopper, mottar både ros og ris for arbeidet, men fortsette like sta med det han brenner for. Og dette er jeg også så hjertens enig i! For slik er jeg nok selv også, når det er noe jeg virkelig tror på, vil og skal, er det liksom ingenting som kan få meg vekk i fra det. Ikke sånn egentlig. Men det har lenge vært hindrer som har fått meg til å bli sittende litt fast. Som en usynlig myr kan man si, og det er jo lett for å synker dypt ned i slike myrer, slik at en blir handlingslammet og bare blir en observatør i eget liv. Min sige-myr har gjerne mest vært min negative indre dialog, og det fine med dette er at jeg nå ikke henger fast i den myren lengre, jeg er ikke så BEDØVD i min bevissthet at jeg ikke får med meg eller oppfatter hva som skjer i meg og rundt meg. Denne indre dialogen blir mer og mer positiv for hver dag for min del. Og jo mer jeg gjør at gode ting som gjør meg glad, for bedre blir det. Jeg har ryddet vei for meg selv, bygget mine egen broer, klopper og trapper, og øver stort på å selv gi litt mer "flatt faan" i det som før kunne få meg til å stoppe helt opp, snuble og sette meg fast i en myr som føltes umulig å komme seg opp av. 

Jeg kjenner på at jeg er utrolig stolt av min far, ja, av begge mine foreldre. For en flott jobb de begge gjør i alt de er med på! OG for en vidunderlig innsats og jobb de har gjort med og for meg da jeg vokste opp. 

Det å gi "flatt faan" betyr nok ikke at en er følelsesløs eller uten påvirkning fra hva omverden måtte si og mene, men en lar ikke det stoppe en. Både for min gode kursdeltager, min far eller meg selv, eller hvem som helst som har noe de virkelig vil, er det viktig å lytte til seg selv, ens egen fornuft og vilje. Jeg tror mer og mer på at TRO virkelig kan flytte fjell, eller i hvert fall gjøre fjellet mye bedre å ferdes i. Hver gang jeg går på dette fjellet, tenker jeg på alt det arbeidet min far og mange andre ildsjeler har lagt ned i denne flotte "tilretteleggingen". og jeg smiler og flyr over myrer og bekker uten hindringer. OG nesten hver gang jeg ser meg selv i speilet minnes jeg hvordan jeg så ut før, dvs, hvordan jeg hadde det før, da jeg satt fast i min egen indre myr, og jeg må liksom smile litt, juble litt fordi jeg på en  måte selv har klart å bygge noen broer og klopper i meg selv slik at jeg ikke lengre skal bli sittende fast. Skjønner? 

Det er helt flott, helt KONGE å gi " litt flatt faan" når alternativet er å bli sittende fast....

Sånne ting kan altså jeg summere meg fram til når jeg tar meg en solskinnstur på "gofjellet" og nyter godt av det OPPHAVET mitt har gjort både for meg og for andre på så uendelig mange måter. 

TAKK