Kan jeg?

Hei



Jeg går å lurer litt på noe. 
Jeg er atter en gang tilbake i en dyp indre dialog med meg selv. En diskusjon vedrørende hva en «sånn som meg» kan klare eller ikke klare🤯. 
Det gjelder løping og løpeformen min. Og om jeg kan klare å bli i form til Bergen City halvmaraton siste lørdag i april. Jeg er påmeldt, det gjorde jeg seint i høst, men så ble jeg operert og måtte pause all løpetrening i noen mnd. Klar for full treningsinnsats nå, men det er bare vel 6-7 uker igjen til løpet.... hmmmmmm.... jeg er usikker på om min alternative trening i restitusjonstiden er nok. Men hvorfor gruble så fælt hjemme i sofaen? Det er da vel bare å komme seg i joggeskoene å ut å løpe? 
Spenningen er jo om kroppen min klarer den belastning et slik løp er. Men jeg tror nok egentlig det er klumpen mellom ørene som må trenes mest. For med rett innstilling og fokus kan jeg komme til å få en god løpsopplevelse og deltagelse i det store løpet. Men jeg har en jobb å gjøre med meg selv. Og det er jo egentlig gode greier det, å jobbe med seg selv og egen holdninger, indre dialog og sånne ting. Jeg må jo tro at jeg kan.. bestemme meg for at jeg kan, og så oppføre meg deretter!! 
Såååååå då er det bare presse på seg løpetightsen og lage seg en god plan, gjennomføre og sjekke om eg er kommet meg til startstreken siste lørdag i april. Eg leker litt med tanken om å sette inn støtet, og slå min egen halvmaratonrekord. For no vet eg jo litt mer ka det går i. 
SÅ ja, jeg har en drøm, en løpedrøm, og jeg begynner å følge min plan, og når jeg utfører den, går drømmen i oppfyllelse. Så enkelt og så krevende. Men jeg vet at når jeg på løpsdagen etter noen timer og minutters løping kan skimte Bryggen i Bergen, ja da vet jeg at jeg har klart det. Og det er dette jeg ser for meg i tunge løpestunder. 
For uansett hvor gøy løpefølelsen er, synes jeg at enkelte løpeturer er noe dritt og jeg vil bare snu å rusle hjem igjen. 

Men jeg vet og jeg kjenner at jeg trenger dette, jeg trenger å holde på med noe som krever hele meg. Så da blir det sånn. For å si det enkelt, min fysiske aktivitet og prestasjon vil forbedre min psykiske aktivitet. 
Og så må jeg gjøre noe med ørene mine, sånn at de ikke hører alle negative meninger og innspill rundt det jeg ønsker meg. For jeg hører ofte altfor mye på sånt, og det ødelegger. Jeg har egentlig nok med å høre/overhøre mine egen protester. Det er ikke plass til mer. 

Jeg gleder meg i hvert fall til å med sikkerhet vite om jeg klarte det eller ikke. Og har jeg klart det, får jeg medalje. JEG ELSKER MEDALJER!!