Solskinnstur på "gofjellet"

Hei

I går gikk jeg Til toppen av Høgstefjellet og videre til Tellevikfjellet. For dere som ikke vet hvor de fjellene ligger, kan jeg avsløre kort av det er i Mjølkeråenområdet, Åsane, Bergen , Norge. Hvis du virkelig er interessert i å finne disse fjellene, finner du de, eller de finner deg? He he, rar spøk tidlig på morgenen. 

Jeg tenker om disse fjellene som "gofjellene". Jeg er oppvokst like i nærheten, og ble som barn tatt med, slept med og til tider litt truet med tenker jeg. Jeg var et barn som hadde litt vondt for å gå slike turer, grunnet tung kropp osv. Men jeg må bare si at jeg likevel er takknemlig for å ha fått dette inn i min oppdragelse. 

Jeg pleier å spøke med at dette er min far, mine barns morfar sitt fjell. Vi kaller det "morfarfjellet" hjemme hos oss. Jeg må som mine foreldre overtale og nesten bruke tvang hvis jeg skal ha de med på tur, så den kampen tar jeg ikke så ofte som jeg burde kanskje. Men dette er ikke et blogginnlegg fra en frustrert alenemor, jeg er ikke spesielt frustrert. Og jeg liker å gå alene for da gir jeg meg selv en pause. Dette fjellet/fjellene jeg skriver om i dag, min far sine fjell, er altså blitt en stor favoritt.

 Min far er her ofte, kanskje oftere enn noen andre, og det er ikke fordi han er en sånn overtrent treningsnarkoman. Nei, han og noen andre karer driver å brygger broer, klopper, over myrer og små bekker, de graver grøfter og lager gjerne små trapper.

 Dette arbeidet har vært både hyllet og kritisert. Sånn er det jo alltid, hver gang noen gjør noe for andre, er det ikke garantert at det blir godt mottatt.... jeg tror det er fordi folk flest ikke liker forandringer, eller er redd for det. Kanskje noen føler de burde deltatt i arbeidet, og det kan jo røske litt i comfortsonen. Jeg nyter at det er lagt tilrette for å kunne bli litt mindre våt og skitten på beina når jeg går i fjellet. Ikke fordi jeg ikke tåler å bli våt, men det er lett for å gli og skade seg, sette seg fast eller miste sko hvis en tråkker for langt uti... 

Jeg er en sånn fjellvandrer som uansett klarer å bli litt våt og skitten, for jeg finner alltid

 en liten våt sølepytt å rulle meg i, eller kanskje den finner meg??

Tilbake til poenget. En av mine kursdeltagere sa så flott på et kursmøte i den gode samtalerunden at "av og til gir eg litt FLATT FAAAN". Han sa det med et herlig glimt i øyet, og det dreide seg nok om å ha en ekstra utskeielse i en tid der en er  en vektprosess og øver på å ta sunnere valg... Og det er jeg så hjertens enig i at en av og til gjør.

Men dette uttrykket "flatt faaan"  har hengt seg godt fast i meg. For min far gjør det samme, i hvert fall til tider. Han bygger broer og klopper, mottar både ros og ris for arbeidet, men fortsette like sta med det han brenner for. Og dette er jeg også så hjertens enig i! For slik er jeg nok selv også, når det er noe jeg virkelig tror på, vil og skal, er det liksom ingenting som kan få meg vekk i fra det. Ikke sånn egentlig. Men det har lenge vært hindrer som har fått meg til å bli sittende litt fast. Som en usynlig myr kan man si, og det er jo lett for å synker dypt ned i slike myrer, slik at en blir handlingslammet og bare blir en observatør i eget liv. Min sige-myr har gjerne mest vært min negative indre dialog, og det fine med dette er at jeg nå ikke henger fast i den myren lengre, jeg er ikke så BEDØVD i min bevissthet at jeg ikke får med meg eller oppfatter hva som skjer i meg og rundt meg. Denne indre dialogen blir mer og mer positiv for hver dag for min del. Og jo mer jeg gjør at gode ting som gjør meg glad, for bedre blir det. Jeg har ryddet vei for meg selv, bygget mine egen broer, klopper og trapper, og øver stort på å selv gi litt mer "flatt faan" i det som før kunne få meg til å stoppe helt opp, snuble og sette meg fast i en myr som føltes umulig å komme seg opp av. 

Jeg kjenner på at jeg er utrolig stolt av min far, ja, av begge mine foreldre. For en flott jobb de begge gjør i alt de er med på! OG for en vidunderlig innsats og jobb de har gjort med og for meg da jeg vokste opp. 

Det å gi "flatt faan" betyr nok ikke at en er følelsesløs eller uten påvirkning fra hva omverden måtte si og mene, men en lar ikke det stoppe en. Både for min gode kursdeltager, min far eller meg selv, eller hvem som helst som har noe de virkelig vil, er det viktig å lytte til seg selv, ens egen fornuft og vilje. Jeg tror mer og mer på at TRO virkelig kan flytte fjell, eller i hvert fall gjøre fjellet mye bedre å ferdes i. Hver gang jeg går på dette fjellet, tenker jeg på alt det arbeidet min far og mange andre ildsjeler har lagt ned i denne flotte "tilretteleggingen". og jeg smiler og flyr over myrer og bekker uten hindringer. OG nesten hver gang jeg ser meg selv i speilet minnes jeg hvordan jeg så ut før, dvs, hvordan jeg hadde det før, da jeg satt fast i min egen indre myr, og jeg må liksom smile litt, juble litt fordi jeg på en  måte selv har klart å bygge noen broer og klopper i meg selv slik at jeg ikke lengre skal bli sittende fast. Skjønner? 

Det er helt flott, helt KONGE å gi " litt flatt faan" når alternativet er å bli sittende fast....

Sånne ting kan altså jeg summere meg fram til når jeg tar meg en solskinnstur på "gofjellet" og nyter godt av det OPPHAVET mitt har gjort både for meg og for andre på så uendelig mange måter. 

TAKK