Kvalmende løpeglede

Hei

Dette er et blogginnlegg om løping, og ikke les det dersom du allerede nå tenker "ÆSJ". 

For her har jeg tenkt på kjøre på med litt mer gnål og min store og litt travle trenings-mål. Egentlig er det "bare" et delmål i mitt store mål som er å holde vekten, formen og aldri mer veie rundt 155 kilo.

 Jeg har kommet fram til at det må være levelig og gøy å holde vekten der jeg er nå, og jeg vil sprenge grenser og sperre for hva jeg kan få til. 

Målet som lokker nå, er å komme i god form til halvmaraton på Bergen city Maraton 27 april i år. Jeg har ikke god tid på meg siden jeg hr hatt en relativt lang trenings-pause etter buk-plastikk for tre mnd siden. 

Men jeg har noen få (?) venner som jeg vet støtter meg og hjelper meg og tror på meg, så hvis de har troen har jeg det og. 

Jeg innser at det stemmer at ingen kan bli god helt alene, og at en heiagjeng er noe for meg også. noe jeg virkelig trenger nå. 

 Jeg har noen ganger nå løpt starten på BCM løypen, fra Bryggen og ut til Sandviken, forbi Sandviken sykehus og videre oppover fjellveien mm.... Dette synes jeg å huske er det tyngste stykket i løypen, pga den bratte stigningen. 

Frode sier at det er den greien mellom ørene som må trenes mest, altså hjernen. 

For når en tror at en ikke klarer mer, så gjør kroppen det likevel. Det er bra at han sier sånt, for han vet hva han snakker om. For min del var det på tide å ta i mot gode tips, råd, og hjelp nå.

 Og det gjør jeg mer enn gjerne i fra Frode (hvem Frode?), som er min kollega i Roede og som jeg også faktisk er så heldig å kan kalle venn. 

I tillegg er han personlig trener og kursleder, og han har en god del treningstimer og konkurranser i beina selv, så både kunnskap og erfaring han deler er gull for meg.

 Jeg innser jo at det er mye lettere å ta i mot støtte, hjelp og råd, enn å famle i blinde helt alene. Og så forplikter det mer, jeg har liksom en som følger litt med på meg nå, på om jeg følger planen, og trener riktig, og pulsen er lav nok, høy ok osv... 

Av og til lurer eg på om han kan se inn i hodet mitt, hva jeg tenker mm, men håper ikke det egentlig, for det er myyyye rart mellom ørene mine for å si det som det er... 

men altså, sånn er det altså, eg løper og hviler og spiser og sover, i tillegg til alt annet eg driver med i livet.... Jeg synes jeg er flink til å tilpasse og planlegge og ikke minst gjennomføre treningen min nå. Eneste lille usikkerhet var egentlig mat, ikke hvilken mat, men hvor mye mat jeg trenger i denne treningsperioden... og i følge Frode er det temmelig mye mer mat jeg jeg er vant til å unne kroppen min. For jeg ser at jeg ikke "spiser nok mat" i forhold til treningsmengden, jeg er liksom fortsatt på i en sånn ned-i-vekt modus i matveien. 

så nå er det mye ny læring på gang for meg, og det er så gøy... Ja, det er gøy å lære litt nytt om selv selv, og hva kroppen, og hodet er i stand til å få til, for mye kan jeg klare liksom.... Jeg er nervøs, og jeg frykter fjellveien som bare det, men det kommer nok til å gå så bra så (mener Frode) så lenge jeg ikke kjøre på med full fart... det blir jo litt det samme som å gjøre en "KVIKK FIKS" liksom, å bare spurte for å bli ferdig med det.... og vi vet jo alle at "kvikk fiks" sjeldent er noen god greie... eg får bare øve videre og satse på at bakkene i hvert fall ikke blir lengre og brattere. 

Joggeskoene er klare til å slites ut, og det er jeg og. 

Svett klem fra Marianne

PS! Kvalmende løpeglede kommer av at eg til tider løper såpass hardt og fort for å bli raskere at kvalmen truer med å overmanne meg.... og det er et godt  tegn på at jeg er i stand til å presse meg selv bra, sier Frode... og det er jo flott det.