OPPOVERBAKKER

Hei

Etter skade i ankel i 2014, operasjoner og skruer i ankelleddet, har løping i oppoverbakker vært et aldri så lite problem. Det var det jo før skaden og, men da var det overvekten som hindret meg å i det hele tatt vurdere løping som treningsform og livsstil. En håndballvenninne sa en gang til meg at det så ut som om jeg løp i oppoverbakke på håndballbanen, og det sier jo litt om stil og tempo. Men hvor elegant var jeg egentlig som 140-155 kilos håndballspiller ? He he he..

Vel vel, etter mange lange og tunge styrkeøkter og løpeturer, og sunnere valg i matveien, har jeg endelig fått til å jogge oppover bakker uten særlige fysiske hindringer i beina.... men hallo, pulsen flyger jo i taket på vei oppover, og dette er blitt en sånn stor greie nå, å takler bakkene uten å dø i forsøket. 

Så det blir som å gjøre som RONJA RØVERDATTER, øve på det jeg må passe meg for eller er litt redd for. Endringer skjer mest i hodet, fra å tenke og tro at jeg ikke klarer å løpe i oppoverbakker til å tenke og tro og teste at det faktisk er mulig. Jeg digger å oppdage at jeg tok feil av meg selv. Og da gjør det ikke noe at blodet bruser i hodet og pulsen er skyhøy, det er så gøy å mestre!!!

 Frekhaug har mange flotte bakker på "løyper" å øve på, så jeg har tenkt å utfordre videre slik at både hodet og beina vet at jeg kan. JEg vet jeg må spare på kruttet under BCM, men det er helt ok å la det svi litt nå i treningsperioden, for da lærer jeg hvordan det føles før jeg går for langt.... Dersom bakken blir for tung for meg, kan jeg jo bare gå et lite minutt, slik at pulsen synker litt. Jeg har alltid med telefon og penger slik at jeg kan ta bussen hjem dersom det er slutt på krutt... he he
 Jeg har det fint på lange løpeturer, og kjenner at nye livet er så mye bedre enn det jeg har endret meg fra.