Julekjoleangst? Et spøkelse

Hei. 

I går var det julebord med jobben. Og finkjolen skulle på. 

Det er rart med det, men jeg har ennå en følelse av angst, eller skepsis når jeg skal pynte meg for fest . 

Jeg er ikke redd for sminke eller å fikse håret da, og ikke redd for å være i et festlig lag.... Neida, min såkalte angst eller hva jeg vil det skal hete, skjer når kjolen skal på og jeg må møte speilbildet mitt. 

Fra å ha eid kjoler med utallige xxxxxxL til å nå kunne kjøpe kjole i str M-L, er jeg likevel tilbake til der jeg var følelsesmessig i de minuttene det tar å kle seg opp. Veldig rart at jeg er sånn ennå, men, det går fort over for jeg er nå veldig klar over hva som skjer i hodet mitt og kan ta diskusjonen med den stemmen som forteller meg at jeg ikke er fin osv. Jeg har ikke noe som helst behov for eller lyst til å bli kåret som verdens vakreste, men jeg trenger følelsen av å være fornøyd og glad, trygg og rolig!! I går kunne jeg droppe hold-in strømpebukse, "hold-in-alt -du -har" undertøy osv, jeg kunne kle meg vanlig sånn sett og følte at det var 100 ganger mer behagelig og godt å ha på. 

Alle disse "hold-in" klærene gjør jo at en nesten ikke puster , og det er veldig skjeldent at plaggene holder seg der de skal i løpet av kvelden . Jeg valgte å la det som stikker  fram å tyter ut , bare gjøre det og dermed bedre nyte en hyggelig kveld sammen med gode folk og god mat. 

Jeg tror kanskje at mitt "kjolespøkelse" alltid vil ligge på lur, men det er opp til meg selv om jeg lar meg skremme og gjemme meg vekk pga dette. 

Håper du som pynter deg til fest ikke har samme eller liknende utfordringer som meg. Men hvis du har der, kan jeg med en gang si deg; du ser nydelig ut!! Takk. 

Klem fra Marianne

Det gjelder å FULLFØRE

 Hei.
Takk for at du tar deg til til å lese. Jeg smiler.
Det er en stund siden jeg har skrevet, mye som skjer rundt meg og da føles det som om tiden flyr.
Men nå er hjertet fullt, skrivekløen uutholdelig og her kommer det jeg har på hjertet.


DET HANDLER OM Å FULLFØRE:

Selv om det har vært travelt i det siste, har jeg tatt meg tid til å trene. Det er blitt noen styrkeøker og noen gode løpeturer i hvert fall. Men dette skal ikke være et sånt skryteinnlegg om hvor flink og god jeg er. 
Beklager hvis det virker sånn. 
Men det skal handle om hva jeg kom til å tenke på og føle på under en løpetur som startet veldig surt og tungt og men en stemme i hodet som sa "bare- -snu- og- gå hjem -igjen, eller ring etter noen som kan hente deg...."


Denne stemmen, det er jo min stemme. Glad for at det ikke er andre sine stemmer i hodet mitt egentlig. Det hadde vært temmelig skummelt i hvert fall, 
Men livet har lært meg at det jeg kan klare, det jeg kan får til, det starter i hodet. Hvis jeg sier til meg selv at jeg ikke klarer, at jeg ikke kan, ja da stemmer helt og da blir det sånn. Og motsatt skjer også, når jeg sier til meg selv at dette klarer jeg, da har livet vist meg at jeg klarer det mest utrolige. Sånn var det for meg å gå ned i vekt. 
I alle den tid jeg sa at jeg ikke kom til å klare det, da stemte det. 



Og et Roedekurs, det å gjøre seg kjent med Roedemetoden, sammenlikner jeg ofte med det å starte en løpetur som er planlagt å være lang. 
I starten er det tungt, og nesten litt vondt, men etterhvert blir kroppen vant til det en gjør, og det går lettere. 
Med positiv tankegang med på turen, kan en klare å oppmuntre seg selv til å være positiv. Men "tommel opp" fra andre "løpere" blir en ekstra motivert, men da MÅ en altså våge å vise at en faktisk løper/lever sunt og ønsker å gjennomføre. 
Jeg fikk "tommel opp" fra en som kom løpende mot meg en dag, og det var på et litt kritisk punkt på min løpetur, for jeg var nesten hjemme/i mål, og hadde mest lyst til å stoppe
(eller ringe etter henting ). 
Men dette flotte ukjente mannen, med dette oppmuntrende smilet og tommel i været gjorde at jeg faktisk økte tempoet litt og løp hele veien hjem. Burde jeg kanskje snudd og løpt etter denne positive ukjente mannen og takket ham? 
Klart det, men sånn ble det ikke denne dagen. 



Tilbake til min sammenlikning; 
Det gjelder å fullføre det en har satt seg som mål. Uansett hvor tungt det føles underveis. Om turen går litt tregt, går det likevel fremover dersom en ikke stopper opp eller lurer seg unna. Hvis en er mottagelig for å bli sett, heiet på og klarer å endre på den stemmen i hodet som bare vil ødelegge, ja da kommer en i mål, da kommer en seg hjem, med en fantastisk følelse av mestring, seier og måloppnåelse.

For meg var det å oppsøke Grete Roede, bruke Roedemetoden som å "komme hjem" og nå er jeg "hjemme". Det gir meg en følelse av trygghet og trivsel, og jeg har ingen planer eller ønske om å flytte på meg. 
En MÅ ikke løpe for å gå ned i vekt, men når en starter en form for "løp" må en før start bestemme seg for å fullføre, vite hvor målstreken er, og overdøve den stemmen i hodet som forteller deg at dette ikke kommer til å gå. 
For du klarer mer enn du tror i utgangspunktet, og med oppmuntrende og positive ord til deg selv, KAN du klare det du trodde du ikke kunne få til. 
Jeg er selv et levende eksempel på det. For i alle år fortalte jeg meg selv at jeg burde gå ned i vekt, men at det ikke gikk an å få til. Jeg synes det så gøy ut å løpe, men det var ikke noe for meg. 

Sånne flotte opplevelser som på bildet her, hadde jeg aldri fått se ved å holde meg inne i den tro at jeg ikke kunne løpe. For det var på en løpetur jeg fikk tatt dette bildet, og viktigere enn det, sett på det nydelige landskapet jeg bor i. 

Så med dette vil jeg si. ser du, eller kjenner du en "løper", en som velger å spise sunnere enn deg, stå i mot sukkerfristelser og annet, 

GI TOMMEL OPP, støtt dette  og anerkjenn at noen har lyst og behov for å endre livet sitt. 

Da gjør du en god gjerning, og redde dagen for en som kanskje synes at det føles litt tungt og vanskelig å fullføre.

Stor klem og tommel opp til DEG fra meg 

En eks-snopoholikers fare for tilbakefall

Hei. 

Det er nå sånn ca 2 år og 15 uker siden jeg bestemte meg for å helt slutte med snop. Dette var et valg jeg tok pga overspising/tvangsspising over mange år og jeg klarte ikke stoppe, spise bare litt av og til osv. Disse årene med totalt avhold har gjort meg godt og jeg har klart å endre vaner og adferd i forhold til snop. Ny vane er etablert og jeg jubler! 

Men, faren for tilbakefall er alltid til stede, og jeg må alltid være bevisst på dette. 

I går var det fredag og en rik og god arbeidsuke tilbakelagt . Både jeg og ungene gledet oss til pizzakveld og film, og ungene var lovet litt snacks også. Jeh hadde plan for sunn snacks som valgmulighet, men vi har hatt litt kjøp av kjeks og karamell på dugna og det var dette mine barn siklet etter å sette tennene i.

Greit , jeg var uansett for mett og trøtt til å finne fram den sunne snacksen og tenkte jeg klarte meg uten! FEIL! 

Da ungene koste seg med sitt, ble jeg nyskjerrig , og fristet!! Kunne jeg ikke bare ta en ørliten smakebit av den Karamellbollen?? Det går vel fint, og der er kanskje ikke akkurat snop ?? etterpå?? 

Jeg fikk en liten smulebit fra min datter sin porsjon... det skulle jeg aldri ha gjort!! For det var som om et slags instinkt overtok kontrollen jeg har på meg selv.Jeg  kunne høre hjerte slå litt raskere !! Det begynte å suse i hodet og alt jeg tenkte på var at jeg ville ha MER!! Jeg begynte desperat etter å se etter muligheter !! Kunne jeg ta en hel? Skal jeg   smake på karameller og? 

Spise og så heller ta en lang løpetur etterpå?? (Vet at det ikke blir gjennomført, så trøtt som jeg ofte er på kveld). Jeg hadde det rett og slett fælt, og meget vanskelig ! Den lille biten gjorde meg kvalm og, og er toalettbesøk ble vurdert, hvis jeg spiste meg, kunne jeg jo hjelpe det opp igjen ??

Heldigvis ringte telefonen !! 

Min datter trengte å bli hentet!!! 

Flaks for meg!! 

For nå måtte jeg ut av huset !! Og dermed ble denne "transen" brutt! Jeg kjente på skammen, negative tanker og ble litt trist, men det hang ikke lenge i, jeg sovnet fra alt sammen da jeg kom hjem fra kjøreturen 

Hva tenker jeg nå?! Jo, se positivt på det dom skjedde! Det gikk jo ikke så ille. Og nå har jeg lært hvordan det står til med meg i forhold til snop, kaker, ja, all mat laget av sukker og litt mer sukker liksom! Jeg skal ikke ha det! Vi har for alltid skilt lag! Og det var viktig å bli påminnet dette nå når førjulskos, adventstid og julen setter inn. For nå er det liksom greit og forventet at en skal koooooose seg mest mulig! Vi får stadig høre at vi fortjener der, trenger det og MÅ det nå! 

Men NEI, jeg fortjener ikke dette, jeg fortjener ikke å ha det sånn. Jeg fortjener ikke å falle tilbake! Jeg vil ikke det! Og dette er det jeg som bestemmer. 

Det kan kanskje vike som slankehysteri , osv, og samme for meg hva andre måtte mene. Det er få som egentlig vet hvordan jeg hadde det som avhengig/misbruker/overspiser. Det ble synlig da kroppen ble stor , men få visste hva som forgikk inne i mitt hode, hvordan jeg følte meg. Så jeg må gjøre det jeg må for å ha det bra. Jeg tror at alle som har fått kontroll på et misbruk av en eller annen sort, vet hva jeg snakker om. 

Så nå er jeg i en ny planleggingsfase. Julen nærmer seg, og jeg gleder meg!! Julestemningen begynner å komme allerede, for jeg elsker det julen har å by på av andre ting enn snop! Det oppdaget jeg forrige jul... og så skal jeg ha juleferie , og nedtelling er startet! 

Jeg må bare huske at mat er for å overleve, og jeg må fortsette å passe på å gi kroppen det den trenger ! Ekte matglede❤️

Klem fra Marianne eks-snopoholiker!

Vintertid

Hei. 

Vinteren er en litt utfordrende tid for meg. Lave temperaturer og sånn har en negativ innvirkning som jeg ikke helt forstår. Det er bare sånn. Jeg har en god del slitasje i nakke/rygg/bekken, en god porsjon gamle skader og sånne ting. Det er mulig å behandle, med masse regelmessig trening. 

Muskler og ledd stivner for mye, jeg får smerter og mister gradvis energi. Jeg har i årevis gått til behandling, vært helt eller gradvis sykemeldt når dette skjer . Og det er i ferd med å skje nå og. Men jeg vil ikke!!! Jeg skal ikke den veien denne vinteren!! 

Såååååå nå er min treningsiver og motivasjon sterkere enn noensinne tror jeg. Og vintertreningen er viktigere enn noensinne! Jeg vet ennå ikke om lange løpeturer ute er den beste treningsformen nå. Jeg må prøve meg fram. Men innetrening på treningssenter eller hjemme er også gode greier.

Så min plan for denne helseutfordringen er kort fortalt å trene, hvile, holde varmen og ta smarte,sunne matvalg. 

Blir du med i heiagjengen min? 

Resultatet blir en frisk, glad og irriterende-motiverende ernergisk Marianne!! Takler verden det? Håper der, for jeg nekter å gi opp , gi etter, eller gi slipp på mitt gode liv. Jeg velger å gi alt! Klem fra Marianne