På den gode, smale sti

Kjære lesere Det er lenge siden jeg har skrevet her og tiden flyr. Denne blogget var en viktig og god drivkraft for meg da jeg var i gang med livsstilsendring, det gjorde så godt å sette ord p alt som var vanskleig og vondt, og det gjorde godt å dele gleder og sukeseer når de dukket opp. Jeg er evig takknemmlig for all støtte som kom min vei i denne prosessen fra de som leste og forstod.

Det har vært en til tider overveldende stor omlegging av vaner og rutiner. På det mentale følelsesmessige planer er jeg mer eller mindre "transformert" og samtidig kjenner jeg igjen mitt gamle møster med de usunne og ødeleggende vaner jeg hadde. Det er til tider trist og vondt å tenke på hvordan jeg egentlig var og hvordan jeg hadde det på innsiden. Når jeg setter med ned og har en stille stund, kan jeg se for meg meg selv som "den store, stygge og udugelige" jenten, som ikke var verdt noen ting. Jeg kan drømme om det om natten, og når livet byr på for mange utfordringer vil mitt gamle mønster gjerne snike seg inn i gjen i livet mitt. Jeg får si som mine tenåringsbarn ofte sier til meg "Det skjer ikke"! Det skjer ikke at jeg faller tilbake til gamle vaner, selv om jeg er bevisst at dette varmin trygghet i mitt "gamle liv". Det er som om en ville ønske å løpe inn i huset sitt selv om det står i brann og er i fare for å rase sammne, det var det trygge, men det er ikek bra å gå inn der mer. Det å våge å stå støtt i et nytt og sunnere liv, men sunne vaner som kanskje ikke har samme beroligende effekt og umiddelbar behovstilfredstillelse, tar mye lengre tid å få på plass i livet enn å få av seg de kiloene jeg har kvittet meg med. Jeg tror at det er her de aller flese av oss går opp igjen i vekt etter endt "slankekur" uten at dette betyr at vi er dårlige mennesker.

Det er dette jeg tenker om min reise da. Jeg må alltid være bevisst på det "ubehaget" jeg kan kjenne på i hverdagen, og aldri glemme hvor eller hva jeg kommer fra. Jeg har et godt liv nå, og lider ingen nød. Jeg trives med meg selv, go jeg våger å ta sjansen på å tenke at jeg er god nok. Hver gang jeg spiser et sunt måltid, eller fullfører en treningsøk, hver gang jeg smiler til meg selv i speilet, eller bare smiler, kjenner jeg på en takknemmlighet for det valget jeg tok om at nok var nok. Det er ting jeg har gjort i mitt gamle liv, jeg aldri kommer til å gjøre igjen, og den avgjørelssen har vært tøff og vanskelig å ta, jeg har måtte krangle meg til det med meg selv, for jeg vet at mitt nye jeg har rett. Jeg sluttet å spise snop fo rmange år siden, siden jeg rett og slett bare "misbruker dette. Etter 5 år med svhold ønkset jeg å være en som kunne spise bare litt og nyte det jeg unner meg. Det gikk skikkelig dårlig for meg, og jeg ente tilbake i gammelt mønster som overspiser og misbruker av snop. Jeg ble veldig våken og bevisst på dette og til tider sint, flau og skamfull over meg selv. Så da var det bare å Slutte igjen og i skrivende stund er det rundt 7 uker siden jeg sluttet med snop og sånn mat jeg ikek kan spise uten å få tilbakefall. jeg har ingen savn etter dette og null interesse på å øve på å spise bare litt. Jeg hadde godt av dette tilbakefallet og har virkelig lært mye om meg selv. For en "lærebok" om livet jeg er :) Det er godt å kunne se for seg veien videre, som egentlgi utformer seg som en smal sti. Det er denne stien jeg vil vandre på for da jeg jeg en bedre versjon av meg selv. En sunn sjel i en sunn kropp. Klem fra Marianne