Når det å gå i kjelleren ikke er aktuelt lengre....

Hei igjen

I dag tidlig var jeg på vekten og holdt på å få sjokk, holdt på å "gå i kjelleren" og holdt på å starte en desperat slankehistorie igjen der jeg kaller meg selv dum og stygg og tjukk osv.... MEN BARE NESTEN!!! 

Det vil si at jeg ikke gjorde det. Hele denne vinteren og våren med opptrening til halvmaraton har gjort kroppen min sterkere og mer rustet til å holde ut lenge. Jeg har hatt mange lange løpeturer og tunge styrkeøkter, og lite "hvile". De siste dagene før løpet trente jeg ikke, og på løpsdagen hadde jeg følelsen av å boble over av energi, i hvert fall da nervene roet seg. Jeg tror ikke jeg noen gang har trent så mye som jeg har gjort det siste halve året, i hvert fall ikke like hardt. Og de siste månedene har jeg virkelig stått på. Men hallo, dette skulle ikke være et sånt skryte-innlegg om min treningsinnsats. 

For det vet jeg kan irritere og lage sur stemning i komfort-sonen til enkelte lesere. 

Neida, jeg skal skrive om følelsen jeg fikk da jeg veide meg i dag tidlig. For jeg har tenkt litt på at det sikkert vil vise på vekten at jeg har brent unna en hel haug med kalorier i det siste og at jeg kanskje kunne få glede meg over at kroppen har sluppet noen gram eller kanskje kilo nå? 

Men neida, 3-4 kilo OPP!!!! Og kroppen min er sannsynligvis full av vann eller annet og jeg er temmelig stiv og rar i hele meg. Det var for tidlig å gå på vekten i håp om at jeg skulle få se en nedgang. Jeg har jo uansett tatt en pause fra vektfokusert mitt og glad for at jeg klarte å stoppe skuffelsen før den fikk slå rot. Jeg har jo lært om dette, hørt om det, blitt det fortalt, men likevel vært litt i tvil om det virkelig stemmer. Er virkelig kroppen slik? Og svaret mitt er mer og mer JA. Jeg har mest sannsynlig ikke "spist nok" i det siste heller, selv om jeg har passet på å spise bra. Så nå får jeg gi meg selv litt ro, ta noen roligere treningsdager og fortsette å ikke ha noe særlig vektfokus, bare følge med.

Men nå vet jeg enda mer om hvordan mine kursdeltagere føler det når det har vært fantastisk flinke å trene, men ikke får umiddelbar uttelling på vekten. For kroppen må liksom få tid til å bearbeide alt som skjer. 

Men for en uttelling det å trene gi kroppen og helsen, velvære og mestringsfølelse. Så for meg er det bedre å ha det slik jeg har det nå, enn å være så vekt-sur og trist og sette i gang en storaksjon på å psyke meg ned og så videre. Jeg skal ikke den veien mer, det er et avsluttet kapittel. 

Flott med gode råd, og med andre som deler av sin kunnskap. Og enda bedre å erfare det selv. Jeg gleder meg til mer trening, nye mål, og så takknemmlig for å ha en kropp som sier i fra, og glad for at jeg endelig klarer å høre etter.

Til alle som har heiet på meg, kommet med gode tips og råd, TUSEN TAKK. Jeg gleder meg til å kunne gi noe tilbake, og ønsker av hele mitt hjerte at min innsats og min åpenhet kan motivere, inspirere og glede andre, og kanskje få deg som ikke engang vurderer å være litt aktiv, til å kanskje tenke en gang til... 

Jeg har selv påstått at jeg aldri kom til å løpe halvmaraton, men jeg tok feil...

Hilsen Marianne, som unner seg noen rolige dager til...

Mitt første Halvmaraton

Hei
Så var det overstått, gjennomført og gjort.
Jeg løp det jeg var god for, og ikke særlig fort.
Bakkene var mange, og noen av de lange,
og da roet jeg ned mine steg, for å ikke bli så trøtt og treg.
Ordet jeg sitter igjen med etter fullførte 21 kilometer gjør meg veldig "høy"
for dette ordet en Halvmaraton er for meg er rett og slett GØY.
Det var GØY å kjenne at kroppen kunne løpe,
det var GØY å innse at jeg klarer mer enn hjernen min vil røpe.
Jeg kjente at jeg smilte, gleden kom innenfra
følelsen av å mestre, gjorde meg så glad.
Vekk var trøtthet, jeg hørte ikke pust eller pes,
og det var umulig å fjerne gliset fra mitt fjes.
I dag har jeg ikke gangsperr, men litt tunge  bein i dag
og GØYEST av alt er at smilemusklene er de som gir beskjed om mest "ubehag".
I målområdet, faktisk hele den siste kilometeren til mål,
ble heiaropene viktig for da trengte en å bruke den viljen som er av stål
Det var da det ble tungt, og samtidig så flott,
for da jeg endelig løp i mål hadde jeg det så godt.
Det kom noen tårer, for jeg var så glad og takknemmlig,
nå har jeg nådd målet mitt nemlig!

Eg elsker medaljer, og denne skal få henge i stuen
og minne meg på at jeg kan løpe til tross for den mindre funksjonelle ankel med skruen.
Kirurgene på Haukeland sykehus skulle selv hatt en medalje og honør
for å ha fikset denne foten og dermed gjort meg i bedre form enn før.

Mitt første Halvmaraton er gjennomført og veien videre blir gøy for meg
for nå har jeg funnet min balanse, ja, jeg har funnet min vei

DET BESTE KOSTHOLDET.

DET BESTE KOSTHOLDSRÅDET.

Hva er det beste kostholdet? Det ultimate, desidert mest funksjonelle og suksessrike kostholdet en kan ha for å oppnå sunnhet, mat-glede og økt mat-bevissthet og være med på å gi oss en kropp som har en sunn vekt og sunne "verdier". Det finnes sikkert 1000vis eller mer av "sunne" DIETTER og råd fra tilsynelatende eksperter andre som virkelig kan få deg til å tro på de rareste ting. Jeg var en av de som lot meg lure, ja, innrømmer at jeg på mange områder i livet er eller har vært temmelig lettlurt (men nok om det). Jeg gjorde mange vanskelige valg for å prøve å gå ned i vekt, Der og da virkelig det som en enkel løsning, "QUICK-FIX" syndromet er jo sånn, og når en har bestemt seg for å gå ned i vekt vil en jo helst at det skal skje umiddelbart. Mange produsenter har tjent grovt med penger på dette. Men hva med meg og deg som har kjøpt disse kjappe løsningene da? Jeg må jo innrømme at jeg klarte å gå ned noen kilo på de rareste dietter og pulverkurer, MEN, jeg har også holdt på å "utvikle" de rareste symptomer på sykdom og generelt litt dårligere livskvalitet fordi magen min har fått gjennomgå med så mange rare varianter av mat mm.

NÅ, etter ca et på med å følge de beste kostrådene jeg noengang har fulgt, fra eksperter og ekte fagfolk jeg stoler på, er helsen min i balanse igjen. Lite smerter og magen min aksepterer vanlig mat. Følelsen av å være syk er borte.

HELSEDIREKTORATETS KOSTRÅD 
1. Ha et variert kosthold med mye grønnsaker, frukt og bær, grove kornprodukter og fisk, og begrensede mengder bearbeidet kjøtt, rødt kjøtt, salt og sukker.
2. Ha en god balanse mellom hvor mye energi du får i deg gjennom mat og drikke, og hvor mye du forbruker gjennom aktivitet.
 3. Spis minst fem porsjoner grønnsaker, frukt og bær hver dag. 
4. Spis grove kornprodukter hver dag. 
5. Spis fisk til middag to til tre ganger i uken. Bruk også gjerne fisk som pålegg.
 6. Velg magert kjøtt og magre kjøttprodukter. Begrens mengden bearbeidet kjøtt og rødt kjøtt.
 7. La magre meieriprodukter være en del av det daglige kostholdet. 
8. Velg matoljer, flytende margarin og myk margarin, fremfor hard margarin og smør. 
9. Velg matvarer med lite salt, og begrens bruken av salt i matlaging og på maten. 
10. Unngå mat og drikke med mye sukker til hverdags. 
11. Velg vann som tørstedrikk. 
12. Vær fysisk aktiv i minst 30 minutter hver dag. 
Se etter Nøkkelhullet når du handler

Helsedirektoratets kostråd er basert på systematiske kunnskaps-oppsummeringer av forskning. Rådene egner seg for de fleste; voksne, barn, unge, gravide og ammende og eldre. De kan også brukes av dem med økt sykdomsrisiko, for eksempel de med overvekt eller høyt blodtrykk. Mengdene angitt i kostrådene tar utgangspunkt i matinntaket til en normalt, fysisk aktiv voksen. De må tilpasses den enkeltes behov for energi og andre spesielle forhold.

Roede-metoden følger Helsedirektoratets offisielle anbefalinger om kostråd og fysisk aktivitet.

For min del tok det tid å stole på at Helsedirektoratets kostråd og Grete Roede sine kursopplegg faktisk var og er den beste måten å leve et sunt og balansert og ENKELT liv. Jeg er kursleder selv nå, for Grete Roede, og det føles så trygt å godt å kunne anbefale mine deltagere og alle andre som ønsker råd å bare stole på STATEN liksom. Enkelt og best rett og slett.

SUNN OG GLAD klem fra meg. 

Når jeg står i fare for å ødelegge for meg selv, hva da?

 Nå nærmer det seg dagen der jeg skal løpe mitt første halvmaraton. Og gjett om jeg er nervøs. Og ikke bare litt nervøs. jeg er til og med nervøs før jeg skal ut å løpe en vanlig løpetur. Jeg har virkelig kavet meg godt opp nå, og kjenner at jeg er utslitt av å være så nervøs og urolig Jeg blir jo sliten av å kave  meg sånn opp. Og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Det føles som om jeg er i en elendig form rett og slett. Dette er ikke noe særlig, og jeg skjønner at jeg må gjøre noe med tankegangen min, jeg må skjerpe meg litt, og det med det samme. Derfor sitter jeg her å skriver nå. For å fomle meg ut av denne sigemyren.
Jeg må rett og slett fokusere på følgende:

1.  Det positive selvsnakket (Kan sies stille, slik at ikke andre blir kvalme av å høre på)
2. Se meg selv ut i fra mitt eget utgangspunkt. Jeg var skadet og ute av stand til å gå/løpe, men nå er jeg 
3.  Si i fra til "gamle"Marianne at hun ikke er velkommen mer, jeg trenger ikke henne og det negative selvsnakket hennes.
4.  Glede meg over å ha en kropp som fungerer, for alternativet jeg stod i fare for å ha er jo så mye verre.

Jeg kan ikke la et usynlig press på å prestere/imponere bra i et sånt løp, overskygge gleden jeg innerst inne har ved å bare være i stand til å faktisk kunne løpe.
I alle den tid jeg hadde så store muskel -og leddsmerter at hver bevegelse var et ork, hadde jeg liksom ingen sjanse til å gjøre det jeg nå gjør. Med alle mine 60-65 ekstra kilo på kroppen tror jeg kanskje at jeg hadde vært enda tregere på kilometeren, hvis jeg i det hele tatt hadde tatt på joggesko.

Sååååååååååååå jeg må faktisk ta utgangspunkt i mitt eget utgangspunkt, og stille stolt ved startstreken på lørdag med visshet om at all min trening i høst, vinter og denne våren har gjort meg klar for å fullføre mitt første halvmaraton med stolthet. Jeg er opptatt av å endre vaner, og nå gjelder det å vise meg selv at mine negative "tankevaner" er endret. Jeg lurer på om jeg er alene om å ha det sånn, eller om noen kjenner seg igjen? Kanskje de gode, raske flinke løperne også av og til er litt nervøse, litt i tvil, og trenger noen som hjelper de å fjerne tvilen`?

Jeg vil i hvert fall bare finne fram igjen til den boblende trenings-gleden jeg alltid har hatt. Den er her et sted, litt skremt vekk men jeg vet jeg finner den igjen hvis jeg bare leiter godt nok. Jeg må finne ut av hva jeg er redd for, og jeg tror egentlig jeg vet det....
Kanskje jeg er redd for at noen skal le av meg, gjøre narr av tiden min, eller liknende? At jeg får beskjed om at en som meg ikke hører hjemme i sånne lange løp, at jeg ikke hr rett til å kalle meg en langdistanseløper? At drømmen skal bli knust?
Er det på tide å gå å legge seg kanskje? Og sove vekk all denne grublingen?
OG BARE BESTEMME MEG FOR Å GLEDE MEG; OG OPPFØRE MEG DERETTER?

Et sånt innlegg fra en som plutselig ble litt nervøs

Under to uker igjen til jeg skal løpe mitt første halvmaraton. Jeg har trent lenge til dette, og anger ikke på det. Men nå begynner jeg å bli veldig nervøs. Jeg har hatt mange lange og gode løpeturer, men alltid alene. På løpsdagen er det jo mange mange andre løpere der (selvsagt) og jeg må konsentrere meg om meg selv og mitt løp. Ikke bry meg om alle de som løper fra meg og er raskere enn meg, ikke psyke meg ned, bare konsentrere meg om meg og bare meg og løpingen då selvsagt. I skrivende stund gruer jeg meg litt, mest fordi jeg har en lei bihulebetennelse som truer med å sprenge hele hjernen, og dermed føles det ikke som om formen er på topp, og jeg kjenner jeg liksom blir litt i tvil om jeg klarer å delta. Men jeg vet jo at dette med bihulene er over snart. og jeg kan også fin løpe selv om jeg er litt tett i nesten liksom.
Gårsdagens løpetur ble en rolig langtur, jeg er ikke syk og kan dermed fortsette å trene rolige nå fram mot løpsdagen min. Jeg vet at jeg gjør lurt i å ikke la tunge grå skyer få for stor plass på min himmel.  Det er jo ikke noe jeg er tvunget til eller pålagt av myndighetene å delta i, jeg skal bare være med på festen, og det er helt frivillig alt sammen.
Og innerst inne kjenner jeg på at jeg har grublet og fundert så grådig på dette løpet, at jeg skal være veldig glad når det er gjennomført og jeg sannsynligvis kan få andre ting å gruble på :)
Det viktigste er ikke hvor raskt jeg løper, men at jeg kommer i mål. Mitt mål er å gjennomføre, og klare det før arrangementet er over.

Løpende hilsen fra Marianne

om å gå i trapper og sånn -motivasjon til varig endring

Hei på deg

Det beste med å ha gått mye ned i vekt er på mange måter ikke bare det å ha kvittet med med kiloene, men å ha blitt bevisst mine uvaner, klart å endre de og på mage måter blitt ett nytt menneske, en bedre utgave av meg selv, blitt den jeg vil være og liker. Og på Roede-kursene mine har jeg de siste møtene snakket om ENDRINGS-TRAPPEN, om å endre vaner trinn for trinn. Hver vane har sin trapp og en endrer vaner når en er blitt bevisst om at en trenger en endring osv. 

Hver morgen, når jeg har våknet og stått opp, går jeg opp trappen for å komme i gang med dagen. Denne trappen er temmelig bratt, men jeg er vant til den. Jeg har av og til snublet litt i denne trappen, og faktisk ramlet ned og, men dette er ikke et innlegg om hvor snublete eller klønete jeg kan være.
Det jeg vil skrive litt om er min vei oppover i endrings-trappen, den trappen hvor en endrer vaner som fører til et sunnere, friskere og sprekere liv. Det er ikke bare 1 trapp en går i da, hver vane har sin trapp, og det tar langt til å komme til øverste trinnet, hvis en noensinne gjør det. Noen av mine vaner eller Uvaner var så tunge å endre på at jeg gav det opp til slutt. Jeg bare fjernet hele vanen liksom. Vet ikke og det vr lurt eller dumt, men ved å fjerne vanen var det som å løpe opp hele trappen på 1-2-3 i stedet for å kjempe med hvert trinn og sannsynligvis snuble og falle ned og få store skader, hvis du skjønner hva jeg mener............

OG bare for å klarere eventuelle misforståelser: Det er en symbolsk trapp jeg snakker om når jeg snakker om endringstrappen.

Jeg liker ikke ordet SLANKING. Eller, jeg har ikke noe godt forholdt til det ordet. Det lager dårlig stemning i hele meg. Så jeg måtte og må fortsatt endre på min vante tankegang og innstilling, holding og mening om det ordet og dets betydning. Jeg kan bli meget dramatisk og nesten hysterisk. Jeg kunne i hvert fall bli det før. Men jeg har jobbet veldig hardt med å endre på mine vaner i forbindelse med dette ordet. Og jeg har mer og mer fjernet det, for på en måter er det som om ord skaper adferd hos meg. Så da må jeg benytte meg av positive ord, ord som jeg mestrer å oppføre meg etter .

I min endringsprosess, som ennå ikke er over, heldigvis, setter jeg meg av og til ned på et trinn, på et trinn som har vært vanskelig å komme opp på, for å kunne bli der litt før jeg begynner å "leve" der. Det er litt godt å bli sittende en stund, men jeg vet at jeg ikke må bli sittende for lenge, for da kan jeg sitte meg fast. Jeg skal og vi ltil toppen av hver trapp, siste trinnet lokker på meg, for jeg vet at når jeg er der, da har jeg kommet i mål. I DET STORE MÅLET!
Men du og du så gøy og godt jeg har det underveis. Det er viktig å ha det gøy.
Livet er ellers for kjedelig til å ikke ha det gøy liksom...



Stor klem fra Marianne,
som leker litt med maten og ellers er veldig grei og snill

Reddet av dugnaden ?

RESTITUSJON -NOE FOR MEG?

I går var det et nytt løp i Åsanekarusellen. Jeg hadde hatt en lang arbeidsdag, men hadde med meg løpeklær og sko og skiftet og gjorde meg klar til løp før jeg avsluttet en 9-10 timers lang arbeidsdag. Jeg hadde vært skikkelig flink å trene spinning og styrke hjemme om morningen før dagen startet. Jeg kjente på hele meg at jeg var sliten, og tanke på å gjøre kroppen klar til et løp av tung og trøtt. Men jeg hadde jo bestemt meg for å gjennomføre, og da blir det sånn.

Plutselig kom det er varsel fra telefonen min. Et sånt kalendervarsel. Jeg ble varslet om at jeg skulle være korpsvakt fra kl 18-20 på ungdomsskolen. Jeg har to jenter som spiller i korps, og tar min del av dugnaden så godt jeg kan. Nå var det altså min tur til å være vakt når korpset øver. jeg hadde glemt dette, og så at jeg kom til å bli litt forsinket til øvingen. MEN, poenget er at jeg ble så glad. Så jublende glad. For nå slapp jeg unna løpet mitt. Jeg undret meg veldig over denne lettelsen mens korpset øvde. Jeg er jo kraftig bitt av løpebasillen, og elsker å være med på festen. 

Hva har skjedd? 

Hvorfor føler jeg at jeg er i veldig dårlig form, og hvorfor er jeg trøtt hele dagen?

Vel, etter å ha lyttet litt til noen veldig gode råd, og lyttet til min egen godt gjemte fornuft, kom jeg fram til svaret som egentlig har var selvsagt og veldig innlysende: 

veldig veldig mye trening (type løpe 6,6 mil på 8 dager og mye tung vekttrening pluss noen raske fjellturer,

 Jeg har trent så utrolig mye i påsken ( Og ellers i livet), at jeg er blitt en av de der spreke som trenger å restituere godt før neste økt. Jeg er blitt en av de der spreke folkene som faktisk øker litt i vekt pga knallharde treningsperioder. OG det rareste av alt: JEG ELSKER DET! Jeg har snart brukt ett år på å trene meg opp til å være utholdende nok til å kunne gjennomføre et halvmaraton. I for på disse tider var jeg litt i tvil på om jeg i det hele tatt kunne løpe (har skruer i ankelleddet og ikke full funksjon, hadde litt dårlig styrke og balanse). I alle de år jeg var fanget i en stor og tung kropp orket jeg ikke løpe, og jeg sa til meg selv at det vare var dumt å drive med. Jeg var en av de som løp minst mulig, til og med i de årene jeg var håndballspiller.
Men når jeg nå er ca 65 kilo lettere er livet mitt totalt forandret, selv om jeg ikke alltid husker på det. Jeg er ikke lengre rådet til å gå ned i vekt, men til å balansere hele prosessen min og kose meg med treningen og så videre.
 MIN STORE DRØM NÆRMER SEG VIRKELIGHET. Og nå er det på tide å lade opp til dette. Jeg ønsker ikke så stille til mitt første Halv-maratonløp utslitt og nedbrutt. Jeg ønsker å være full av løpeglede og energi. om tre uker SKal jeg kose meg på Bergen City Maraton. Jeg er så spent, og litt nervøs, men aller mest gleder jeg meg. Jeg gleder meg til endelig kunne få gjøre det jeg alltid har drømt om, til å virkelig vise meg selv at jeg har klart å endre vaner, endre livet mitt til det jeg alltid innerst inne har hatt lyst til å gjøre. 
Jeg skal selvsagt trene i disse ukene fram mot løpet, jeg har en plan og jeg gjennomfører. Men jeg skal også hvile, smile og glede meg. Jeg liker å konkurrere med meg selv, jeg elsker å knuse den "gamle Marianne", jeg trenger å vise meg selv at jeg ikkke er den jeg var lengre. Jeg veken kan eller vil ville BCM, jeg trenger ingen god plassering eller beste tid.
 Jeg trenger bare å gjennomføre dette, kjenne at jeg kan, og lage meg en ny vane, en sånn "jeg-løper-halvmaraton-vane" som jeg kan beholde resten av mitt liv. Trenings-gal sa du?? jaja, mulig det. Men tro meg, DET er mye bedre for meg å være trenings-gal enn snope-gal!

ps! Ekte galskap har egentlig lite med trening å gjøre...

Hilsen Marianne