Når jeg står i fare for å ødelegge for meg selv, hva da?

 Nå nærmer det seg dagen der jeg skal løpe mitt første halvmaraton. Og gjett om jeg er nervøs. Og ikke bare litt nervøs. jeg er til og med nervøs før jeg skal ut å løpe en vanlig løpetur. Jeg har virkelig kavet meg godt opp nå, og kjenner at jeg er utslitt av å være så nervøs og urolig Jeg blir jo sliten av å kave  meg sånn opp. Og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Det føles som om jeg er i en elendig form rett og slett. Dette er ikke noe særlig, og jeg skjønner at jeg må gjøre noe med tankegangen min, jeg må skjerpe meg litt, og det med det samme. Derfor sitter jeg her å skriver nå. For å fomle meg ut av denne sigemyren.
Jeg må rett og slett fokusere på følgende:

1.  Det positive selvsnakket (Kan sies stille, slik at ikke andre blir kvalme av å høre på)
2. Se meg selv ut i fra mitt eget utgangspunkt. Jeg var skadet og ute av stand til å gå/løpe, men nå er jeg 
3.  Si i fra til "gamle"Marianne at hun ikke er velkommen mer, jeg trenger ikke henne og det negative selvsnakket hennes.
4.  Glede meg over å ha en kropp som fungerer, for alternativet jeg stod i fare for å ha er jo så mye verre.

Jeg kan ikke la et usynlig press på å prestere/imponere bra i et sånt løp, overskygge gleden jeg innerst inne har ved å bare være i stand til å faktisk kunne løpe.
I alle den tid jeg hadde så store muskel -og leddsmerter at hver bevegelse var et ork, hadde jeg liksom ingen sjanse til å gjøre det jeg nå gjør. Med alle mine 60-65 ekstra kilo på kroppen tror jeg kanskje at jeg hadde vært enda tregere på kilometeren, hvis jeg i det hele tatt hadde tatt på joggesko.

Sååååååååååååå jeg må faktisk ta utgangspunkt i mitt eget utgangspunkt, og stille stolt ved startstreken på lørdag med visshet om at all min trening i høst, vinter og denne våren har gjort meg klar for å fullføre mitt første halvmaraton med stolthet. Jeg er opptatt av å endre vaner, og nå gjelder det å vise meg selv at mine negative "tankevaner" er endret. Jeg lurer på om jeg er alene om å ha det sånn, eller om noen kjenner seg igjen? Kanskje de gode, raske flinke løperne også av og til er litt nervøse, litt i tvil, og trenger noen som hjelper de å fjerne tvilen`?

Jeg vil i hvert fall bare finne fram igjen til den boblende trenings-gleden jeg alltid har hatt. Den er her et sted, litt skremt vekk men jeg vet jeg finner den igjen hvis jeg bare leiter godt nok. Jeg må finne ut av hva jeg er redd for, og jeg tror egentlig jeg vet det....
Kanskje jeg er redd for at noen skal le av meg, gjøre narr av tiden min, eller liknende? At jeg får beskjed om at en som meg ikke hører hjemme i sånne lange løp, at jeg ikke hr rett til å kalle meg en langdistanseløper? At drømmen skal bli knust?
Er det på tide å gå å legge seg kanskje? Og sove vekk all denne grublingen?
OG BARE BESTEMME MEG FOR Å GLEDE MEG; OG OPPFØRE MEG DERETTER?