Reddet av dugnaden ?

RESTITUSJON -NOE FOR MEG?

I går var det et nytt løp i Åsanekarusellen. Jeg hadde hatt en lang arbeidsdag, men hadde med meg løpeklær og sko og skiftet og gjorde meg klar til løp før jeg avsluttet en 9-10 timers lang arbeidsdag. Jeg hadde vært skikkelig flink å trene spinning og styrke hjemme om morningen før dagen startet. Jeg kjente på hele meg at jeg var sliten, og tanke på å gjøre kroppen klar til et løp av tung og trøtt. Men jeg hadde jo bestemt meg for å gjennomføre, og da blir det sånn.

Plutselig kom det er varsel fra telefonen min. Et sånt kalendervarsel. Jeg ble varslet om at jeg skulle være korpsvakt fra kl 18-20 på ungdomsskolen. Jeg har to jenter som spiller i korps, og tar min del av dugnaden så godt jeg kan. Nå var det altså min tur til å være vakt når korpset øver. jeg hadde glemt dette, og så at jeg kom til å bli litt forsinket til øvingen. MEN, poenget er at jeg ble så glad. Så jublende glad. For nå slapp jeg unna løpet mitt. Jeg undret meg veldig over denne lettelsen mens korpset øvde. Jeg er jo kraftig bitt av løpebasillen, og elsker å være med på festen. 

Hva har skjedd? 

Hvorfor føler jeg at jeg er i veldig dårlig form, og hvorfor er jeg trøtt hele dagen?

Vel, etter å ha lyttet litt til noen veldig gode råd, og lyttet til min egen godt gjemte fornuft, kom jeg fram til svaret som egentlig har var selvsagt og veldig innlysende: 

veldig veldig mye trening (type løpe 6,6 mil på 8 dager og mye tung vekttrening pluss noen raske fjellturer,

 Jeg har trent så utrolig mye i påsken ( Og ellers i livet), at jeg er blitt en av de der spreke som trenger å restituere godt før neste økt. Jeg er blitt en av de der spreke folkene som faktisk øker litt i vekt pga knallharde treningsperioder. OG det rareste av alt: JEG ELSKER DET! Jeg har snart brukt ett år på å trene meg opp til å være utholdende nok til å kunne gjennomføre et halvmaraton. I for på disse tider var jeg litt i tvil på om jeg i det hele tatt kunne løpe (har skruer i ankelleddet og ikke full funksjon, hadde litt dårlig styrke og balanse). I alle de år jeg var fanget i en stor og tung kropp orket jeg ikke løpe, og jeg sa til meg selv at det vare var dumt å drive med. Jeg var en av de som løp minst mulig, til og med i de årene jeg var håndballspiller.
Men når jeg nå er ca 65 kilo lettere er livet mitt totalt forandret, selv om jeg ikke alltid husker på det. Jeg er ikke lengre rådet til å gå ned i vekt, men til å balansere hele prosessen min og kose meg med treningen og så videre.
 MIN STORE DRØM NÆRMER SEG VIRKELIGHET. Og nå er det på tide å lade opp til dette. Jeg ønsker ikke så stille til mitt første Halv-maratonløp utslitt og nedbrutt. Jeg ønsker å være full av løpeglede og energi. om tre uker SKal jeg kose meg på Bergen City Maraton. Jeg er så spent, og litt nervøs, men aller mest gleder jeg meg. Jeg gleder meg til endelig kunne få gjøre det jeg alltid har drømt om, til å virkelig vise meg selv at jeg har klart å endre vaner, endre livet mitt til det jeg alltid innerst inne har hatt lyst til å gjøre. 
Jeg skal selvsagt trene i disse ukene fram mot løpet, jeg har en plan og jeg gjennomfører. Men jeg skal også hvile, smile og glede meg. Jeg liker å konkurrere med meg selv, jeg elsker å knuse den "gamle Marianne", jeg trenger å vise meg selv at jeg ikkke er den jeg var lengre. Jeg veken kan eller vil ville BCM, jeg trenger ingen god plassering eller beste tid.
 Jeg trenger bare å gjennomføre dette, kjenne at jeg kan, og lage meg en ny vane, en sånn "jeg-løper-halvmaraton-vane" som jeg kan beholde resten av mitt liv. Trenings-gal sa du?? jaja, mulig det. Men tro meg, DET er mye bedre for meg å være trenings-gal enn snope-gal!

ps! Ekte galskap har egentlig lite med trening å gjøre...

Hilsen Marianne