Når det å gå i kjelleren ikke er aktuelt lengre....

Hei igjen

I dag tidlig var jeg på vekten og holdt på å få sjokk, holdt på å "gå i kjelleren" og holdt på å starte en desperat slankehistorie igjen der jeg kaller meg selv dum og stygg og tjukk osv.... MEN BARE NESTEN!!! 

Det vil si at jeg ikke gjorde det. Hele denne vinteren og våren med opptrening til halvmaraton har gjort kroppen min sterkere og mer rustet til å holde ut lenge. Jeg har hatt mange lange løpeturer og tunge styrkeøkter, og lite "hvile". De siste dagene før løpet trente jeg ikke, og på løpsdagen hadde jeg følelsen av å boble over av energi, i hvert fall da nervene roet seg. Jeg tror ikke jeg noen gang har trent så mye som jeg har gjort det siste halve året, i hvert fall ikke like hardt. Og de siste månedene har jeg virkelig stått på. Men hallo, dette skulle ikke være et sånt skryte-innlegg om min treningsinnsats. 

For det vet jeg kan irritere og lage sur stemning i komfort-sonen til enkelte lesere. 

Neida, jeg skal skrive om følelsen jeg fikk da jeg veide meg i dag tidlig. For jeg har tenkt litt på at det sikkert vil vise på vekten at jeg har brent unna en hel haug med kalorier i det siste og at jeg kanskje kunne få glede meg over at kroppen har sluppet noen gram eller kanskje kilo nå? 

Men neida, 3-4 kilo OPP!!!! Og kroppen min er sannsynligvis full av vann eller annet og jeg er temmelig stiv og rar i hele meg. Det var for tidlig å gå på vekten i håp om at jeg skulle få se en nedgang. Jeg har jo uansett tatt en pause fra vektfokusert mitt og glad for at jeg klarte å stoppe skuffelsen før den fikk slå rot. Jeg har jo lært om dette, hørt om det, blitt det fortalt, men likevel vært litt i tvil om det virkelig stemmer. Er virkelig kroppen slik? Og svaret mitt er mer og mer JA. Jeg har mest sannsynlig ikke "spist nok" i det siste heller, selv om jeg har passet på å spise bra. Så nå får jeg gi meg selv litt ro, ta noen roligere treningsdager og fortsette å ikke ha noe særlig vektfokus, bare følge med.

Men nå vet jeg enda mer om hvordan mine kursdeltagere føler det når det har vært fantastisk flinke å trene, men ikke får umiddelbar uttelling på vekten. For kroppen må liksom få tid til å bearbeide alt som skjer. 

Men for en uttelling det å trene gi kroppen og helsen, velvære og mestringsfølelse. Så for meg er det bedre å ha det slik jeg har det nå, enn å være så vekt-sur og trist og sette i gang en storaksjon på å psyke meg ned og så videre. Jeg skal ikke den veien mer, det er et avsluttet kapittel. 

Flott med gode råd, og med andre som deler av sin kunnskap. Og enda bedre å erfare det selv. Jeg gleder meg til mer trening, nye mål, og så takknemmlig for å ha en kropp som sier i fra, og glad for at jeg endelig klarer å høre etter.

Til alle som har heiet på meg, kommet med gode tips og råd, TUSEN TAKK. Jeg gleder meg til å kunne gi noe tilbake, og ønsker av hele mitt hjerte at min innsats og min åpenhet kan motivere, inspirere og glede andre, og kanskje få deg som ikke engang vurderer å være litt aktiv, til å kanskje tenke en gang til... 

Jeg har selv påstått at jeg aldri kom til å løpe halvmaraton, men jeg tok feil...

Hilsen Marianne, som unner seg noen rolige dager til...