DET GÅR SEG TIL......

Hei.
Jeg går noen kilometer hver dag nå, for å få ankel (og resten av kroppen for så vidt) i orden igjen. Det fine med trening er at jeg merker at resultatene kommer raskt, jeg blir overrasket over at jeg allerede klarer mer enn bare for noen uker siden.
 Min fysiske form er mye bedre enn ved nyttår, og da stiger humøret (psyken og) jeg vet at jeg kan, at jeg atter en gang har fått en ny sjanse til å bli frisk og smertefri igjen.
Nakken min har fått seg en skikkelig smell etter så mange og lange turer på krykker, men jeg merker at jeg nå våger å legge mindre vekt på krykkene og heller lar beina ta mesteparten av vektbelastningen slik som normalt er. Det er KUN i oppoverbakker foten min ikke klarer å bære meg nå.
Da må jeg ha hjelp av krykkene for å komme meg opp. Og OPP vil jeg, jeg vil og må bli bra nok til å gå i terrenget uten smerter. Jeg øver litt på dette nå, og vet at selv om det kan se temmelig rart ut å gå med krykker i fjell og skoger, har jeg ikke tenkt å la det hindre meg i å komme meg fram til mine små og store turmål. Det er som om gåturer og innesykling gir meg nok mot og stykre til å holde ut denne litt kjedelige livssituasjonen. Jeg har ingne rett eller behov for å syte å klage over hvordan jeg har det, for jeg er egentlig veldig glad for denne nye fines sjansen til å komme i form igjen. Jeg trener nakken og , styrketrening etter alle kunstens regler.
Gleder meg til en ny treningsøkt, hver dag. Jeg vet jo at når jeg begynner i jobb igjen (håper det blir til høsten), kan jeg ikke bruker like mange timer på trening daglig. Men da er jo aktiviteten på jobb (barnehage) på en måte litt trening, og etter en arbeidsdag er hvile og reparasjonstrening/aktivitet mye mer i fokus.Jeg må uansett bruke ekstra mye tid på trening nå for å komme meg tilbake til det livet jeg elsker.

Jeg kjenner at jo bedre foten fungere, jo mer "vondt " har jeg, musklene må begynne å jobbe litt igjen og det kjenner jeg. Men det får jeg tåle


HIPP HURRA FOR NYE SJANSER

Marianne

Jeg går ikke skjevt lengre

"Øvelse gjør mester....."

Eg foten min tester

en stund var det så gale

hvert et skritt var litt "bale"...

Men no har eg gått her så strevet en stund,

fulgt råd og korrigering fra fysio sin munn...

Eg har gått mange turer, og spinnet på min sykkel hver eneste dag

tatt hensyn til smerter og ubehag

Eg har tilført kroppen bare sunn og næringsrik mat

tenk at en kan lære seg å foretrekke korn og salat..

Så no har eg oppdaget og kan glede meg over

at jeg har blitt litt bedre i foten som ofte sover....

Om en ukes tid har legene bestemt, 

at jeg skal gå helt uten krykker, men de må ikke bli glemt.

jeg gleder meg mest men gruer meg litt, for smerter i ankel er noe "dritt"

Veien videre til  "optimal funksjon" i foten er lang

men jeg er kommet videre, og er godt i gang.

Marianne :) 

Jeg går skjevt.

Jeg øver og trener på å gå beint nå. Har liksom for mye av vekten på venstre side av kroppen og må begynne å føre kroppsvekten over mot høyre🙈. Hofte og fot på høyresiden gjør liksom ikke jobben sin skikkelig . Jeg har pådratt meg uvaner for å skåne meg selv for smerter i lang tid nå. På tide å utfordre seg selv til å gå pent da.... 

En liten oppdatering -2mnd siden operasjon.

Hei.

Sterk dame i en sterk kropp.

I skrivende stund er det nøyaktig 2 måneder siden jeg satt oppe på ortopedisk post på Haukeland sykehus og grudde meg til operasjonen. Jeg husker godt at sykepleieren (en mann -wiiiii) kom bortover gangen og blikket søkte mot meg.... det stakk godt i hjertet da han sa navnet mitt, og i en annen situasjon kunne det kanskje være romantisk, men ikke da!!
Jeg vet jeg gledegruet meg til å bli operert, men mest av alt gledet jeg meg til å bli helt bra igjen, for det skulle jeg jo. 

Dagen etter operasjonen var jeg IKKE like positiv. 

Kirurgene var fornøyd med operasjoen, men ikke jeg. Jeg hadde SMERTER, store grusomme smerter, som en bare fikk en pause fra når morfinen virket på sitt høyeste, ellers ikke.

Jeg kjente at jeg innerst inne hadde gitt opp noe, gitt opp dette med å bli den aktive personen jeg er. Jeg ville ikke mer, ville ikke tenke at jeg skulle tilbake i jobb (barnehage) eller se for meg at jeg skulle gå i fjellet, løpe litt i terrenget eller trene i det hele tatt. Jeg var trist og jeg var negativ, innerst inne. Når jeg har det sånn, gjør jeg det jeg kan for å skjule det, for jeg vet at det ikke er sånn jeg er.

Men følelser er tanker, og tanker er følelser? Jeg hadde ikke kontroll på dette, og smertene fikk dominere hele min holdning. 

Dette negative har fått dominere temmelig lenge, 
men det skjedde en positiv forandring da jeg fikk lov å gå litt mer på foten, og i hvert fall da jeg fikk lov å begynne å SYKLE!!
 Lett spinning er bra for både ankel og kne, og jeg sykler litt hver dag nå. Lite belastning på pedalene, for det skal ikke gjøre vondt.  Det ble en gledens dag for meg, for nå kan jeg endelig få begynne å føle at jeg fungerer igjen. 


Nå kan jeg endelig trene, trene for å bli funksjonell igjen, trene for å finne igjen "barnehageformen". 

Jeg er forsiktig, men jeg har rett fokus nå, og et stor og viktig (for meg) mål jeg skal nå.

 Når en er i "barnehageform" klarer en å løpe/spurte, hoppe, og bevege seg raskt og ha god balanse. En må også være sterk i hele kroppen, og en må ha god utholdenhet. 
Dette er fordi arbeidsdagen er meget aktiv, og det bør være energi igjen i kroppen etter at en er gått hjem fra jobb. 
En må / bør være i "barnehageform" av sikkerhetsmessige grunner, barn er barn, og de finner på mye spennende uten å tenke på konsekvensene....
Jeg vet at det vil ta lang tid før målet mitt er nådd, men tid har jeg nok av, og den skal brukes riktig. Jeg elsker jobben min, så jeg vet jeg klarer å komme meg tilbake!

Tur til elvavika, Frekhaug

Status pr i dag er at jeg ikke kan/bør/har lov å gå uten krykker. Ankelen skal ikke belastes med mer enn 30 kg ennå, og jeg må lære meg å gå på riktig måte. 
Det er vanskeligere enn det ser ut til, enten går jeg skjevt, eller så fusker jeg litt i stegene. 

Ett lite delmål,
Gå 10000 skritt uten smerter på en dag.

Jeg må UT for å få god øvelse, og det er tungt å gå lage turer med krykker, jeg må ha fokus på å holde lave skulder og, for ellers blir nakken min hard som betong, og sånn betonghodepine er utrolig unødvendig å kjenne på.

Tursjølfi, obligatorisk.

Det er så godt å kunne gå en tur sammen med mine barn igjen og. Og de setter egentlig litt pris på det også tror jeg. For vi går ikke så lange turer, jeg kan ikke presse de med meg opp på noen fjelltopp ennå (tenk at jeg gjorde det før, stakkars barn). Og jeg vet at de liker bedre en positiv og glad mamma, enn en smertepåvirket og sur mamma. For JADA, smerter trekker smilet litt ned liksom... Men dette legger vi bak oss nå, og ser fremover. 

Litt spenning ennå, for en ny røntgenkontroll på Haukeland i slutten av mars vi fortelle om ankelleddet mitt takler at jeg går på det uten krykker... Dersom det ikke ser bra ut i foten da, blir det nok en ny operasjon, men nå vet jeg hva en sånn opplevelse kan gjøre med meg, og dermed trenger jeg ikke tro på følelsen av å gi opp mer! 

Jeg er en sterk dame i en sterk kropp, og jeg klarer det jeg vil klare. BASTA BOM! 

Klem fra Marianne