En liten oppdatering -2mnd siden operasjon.

Hei.

Sterk dame i en sterk kropp.

I skrivende stund er det nøyaktig 2 måneder siden jeg satt oppe på ortopedisk post på Haukeland sykehus og grudde meg til operasjonen. Jeg husker godt at sykepleieren (en mann -wiiiii) kom bortover gangen og blikket søkte mot meg.... det stakk godt i hjertet da han sa navnet mitt, og i en annen situasjon kunne det kanskje være romantisk, men ikke da!!
Jeg vet jeg gledegruet meg til å bli operert, men mest av alt gledet jeg meg til å bli helt bra igjen, for det skulle jeg jo. 

Dagen etter operasjonen var jeg IKKE like positiv. 

Kirurgene var fornøyd med operasjoen, men ikke jeg. Jeg hadde SMERTER, store grusomme smerter, som en bare fikk en pause fra når morfinen virket på sitt høyeste, ellers ikke.

Jeg kjente at jeg innerst inne hadde gitt opp noe, gitt opp dette med å bli den aktive personen jeg er. Jeg ville ikke mer, ville ikke tenke at jeg skulle tilbake i jobb (barnehage) eller se for meg at jeg skulle gå i fjellet, løpe litt i terrenget eller trene i det hele tatt. Jeg var trist og jeg var negativ, innerst inne. Når jeg har det sånn, gjør jeg det jeg kan for å skjule det, for jeg vet at det ikke er sånn jeg er.

Men følelser er tanker, og tanker er følelser? Jeg hadde ikke kontroll på dette, og smertene fikk dominere hele min holdning. 

Dette negative har fått dominere temmelig lenge, 
men det skjedde en positiv forandring da jeg fikk lov å gå litt mer på foten, og i hvert fall da jeg fikk lov å begynne å SYKLE!!
 Lett spinning er bra for både ankel og kne, og jeg sykler litt hver dag nå. Lite belastning på pedalene, for det skal ikke gjøre vondt.  Det ble en gledens dag for meg, for nå kan jeg endelig få begynne å føle at jeg fungerer igjen. 


Nå kan jeg endelig trene, trene for å bli funksjonell igjen, trene for å finne igjen "barnehageformen". 

Jeg er forsiktig, men jeg har rett fokus nå, og et stor og viktig (for meg) mål jeg skal nå.

 Når en er i "barnehageform" klarer en å løpe/spurte, hoppe, og bevege seg raskt og ha god balanse. En må også være sterk i hele kroppen, og en må ha god utholdenhet. 
Dette er fordi arbeidsdagen er meget aktiv, og det bør være energi igjen i kroppen etter at en er gått hjem fra jobb. 
En må / bør være i "barnehageform" av sikkerhetsmessige grunner, barn er barn, og de finner på mye spennende uten å tenke på konsekvensene....
Jeg vet at det vil ta lang tid før målet mitt er nådd, men tid har jeg nok av, og den skal brukes riktig. Jeg elsker jobben min, så jeg vet jeg klarer å komme meg tilbake!

Tur til elvavika, Frekhaug

Status pr i dag er at jeg ikke kan/bør/har lov å gå uten krykker. Ankelen skal ikke belastes med mer enn 30 kg ennå, og jeg må lære meg å gå på riktig måte. 
Det er vanskeligere enn det ser ut til, enten går jeg skjevt, eller så fusker jeg litt i stegene. 

Ett lite delmål,
Gå 10000 skritt uten smerter på en dag.

Jeg må UT for å få god øvelse, og det er tungt å gå lage turer med krykker, jeg må ha fokus på å holde lave skulder og, for ellers blir nakken min hard som betong, og sånn betonghodepine er utrolig unødvendig å kjenne på.

Tursjølfi, obligatorisk.

Det er så godt å kunne gå en tur sammen med mine barn igjen og. Og de setter egentlig litt pris på det også tror jeg. For vi går ikke så lange turer, jeg kan ikke presse de med meg opp på noen fjelltopp ennå (tenk at jeg gjorde det før, stakkars barn). Og jeg vet at de liker bedre en positiv og glad mamma, enn en smertepåvirket og sur mamma. For JADA, smerter trekker smilet litt ned liksom... Men dette legger vi bak oss nå, og ser fremover. 

Litt spenning ennå, for en ny røntgenkontroll på Haukeland i slutten av mars vi fortelle om ankelleddet mitt takler at jeg går på det uten krykker... Dersom det ikke ser bra ut i foten da, blir det nok en ny operasjon, men nå vet jeg hva en sånn opplevelse kan gjøre med meg, og dermed trenger jeg ikke tro på følelsen av å gi opp mer! 

Jeg er en sterk dame i en sterk kropp, og jeg klarer det jeg vil klare. BASTA BOM! 

Klem fra Marianne