DET GÅR SEG TIL......

Hei.
Jeg går noen kilometer hver dag nå, for å få ankel (og resten av kroppen for så vidt) i orden igjen. Det fine med trening er at jeg merker at resultatene kommer raskt, jeg blir overrasket over at jeg allerede klarer mer enn bare for noen uker siden.
 Min fysiske form er mye bedre enn ved nyttår, og da stiger humøret (psyken og) jeg vet at jeg kan, at jeg atter en gang har fått en ny sjanse til å bli frisk og smertefri igjen.
Nakken min har fått seg en skikkelig smell etter så mange og lange turer på krykker, men jeg merker at jeg nå våger å legge mindre vekt på krykkene og heller lar beina ta mesteparten av vektbelastningen slik som normalt er. Det er KUN i oppoverbakker foten min ikke klarer å bære meg nå.
Da må jeg ha hjelp av krykkene for å komme meg opp. Og OPP vil jeg, jeg vil og må bli bra nok til å gå i terrenget uten smerter. Jeg øver litt på dette nå, og vet at selv om det kan se temmelig rart ut å gå med krykker i fjell og skoger, har jeg ikke tenkt å la det hindre meg i å komme meg fram til mine små og store turmål. Det er som om gåturer og innesykling gir meg nok mot og stykre til å holde ut denne litt kjedelige livssituasjonen. Jeg har ingne rett eller behov for å syte å klage over hvordan jeg har det, for jeg er egentlig veldig glad for denne nye fines sjansen til å komme i form igjen. Jeg trener nakken og , styrketrening etter alle kunstens regler.
Gleder meg til en ny treningsøkt, hver dag. Jeg vet jo at når jeg begynner i jobb igjen (håper det blir til høsten), kan jeg ikke bruker like mange timer på trening daglig. Men da er jo aktiviteten på jobb (barnehage) på en måte litt trening, og etter en arbeidsdag er hvile og reparasjonstrening/aktivitet mye mer i fokus.Jeg må uansett bruke ekstra mye tid på trening nå for å komme meg tilbake til det livet jeg elsker.

Jeg kjenner at jo bedre foten fungere, jo mer "vondt " har jeg, musklene må begynne å jobbe litt igjen og det kjenner jeg. Men det får jeg tåle


HIPP HURRA FOR NYE SJANSER

Marianne