VEKTPROSESSEN

Jada, det går jo opp og ned her i livet. Og dette innlegget skal ikke handle om hvor irriterende dette med vekt er for meg... Eller skal det det?
Jeg liker ikke ordet SLANKING. For det gjør liksom noe med humøret mitt, eller kanskje hele psyken min liksom. Jeg blir for flink, for streng, og sikkert altfor desperat. Jeg blir lei meg, misfornøyd med den jeg er, ja, så har vi det gående liksom.
DERFOR døper jeg hele greien om til en VEKTPROSESS. og kjenner at det kan jeg leve med. Ja, jeg kan faktisk leve veldig godt med det, det gjør meg så fri og lykkelig og sånn. For vekten er bare tall, som av og til viser mer eller mindre enn forrige gang en stod på den. Eller samme tall, ja, samme det liksom, det viktigste er jo at en følger litt med på det....
Jeg må trene relativt mye for å fungere i hverdagen, og jeg må (som alle andre) strekke meg mot å ha en sunt og balansert kosthold. Etter at jeg klarte å kvitte meg med 50 kg overvekt, har kroppen min holdt på det som er igjen av kg, jeg kommer ikke utenom den erfaringen, for det er dette som skjer. Denne uken  jeg likevel klart å lure unne nesten 1 kg, og jeg vet egentlig ikke hvordan, for jeg har ikke vært "flink pike". Har bare spist til jeg var mett, og brukt bittelitt vett. Men når det f.eks er KAKE på pauserommet på jobb, eller det står en skål med sjokolade foran meg, ja da registrerer jeg at jeg forsyner meg. Jepp, helt sant, jeg har gjort det.

Men jeg er ikke lengre den personen som skjuler sine store utskeielser, som har med en diger pose med smågodt eller annet under dynen, som gråter innvendig, og smiler utenpå, og som vokser utover seg selv, fordi hun ikke klarer å takle livet på annen måte. Den lillemarianne er vekke, og det er jeg så ufattelig glad for at jeg egentlig føler at jeg er i mål.
Utrolig godt å vite hvem en er, akseptere det og vise seg selv og alle som vil se at LIVET ER HELT ÅLREIT.

30 treninger før 30 juni

Hei.

Vil bare skrive litt om en utfordring jeg har vært med på. Det er via Face-book dette har foregått. Fra 1 april til 30 juni skulle jeg (og alle andre som er med) trene 30 ganger i 30 minutter pr gang. Jeg ble med da utfordringen kom til meg, men jeg tenkte at tredve treninger kanskje var litt mye, men verdt et forsøk. I dag er jeg i mål med disse 30 treningsøktene a 30 minutter, og jeg innser lit at jeg sikkert trener temmelig mye. Det er jo virkelig ikke blitt 30 juni ennå.... 

Jeg vet hvofor jeg trener såpass mye, jeg har på mange måter gjort meg avhengig av det for å kunne fungere slik jeg vil. Dette ønsker jeg ikke å utdype mer, men jeg er bevisst på hva og hvorfor jeg gjør det jeg gjør. Men jeg trener jo ikke like hardt hver gang jeg trener da, for det hadde nok blitt for mye av det gode. 

En gøy utfordring, gøy å se på hva andre får til, og litt godt og motiverende med skryt på egen innsats. 

Ha en fin og aktiv dag.

EN GØY DAG

 No er eg så glad.
For endelig hadde eg nok mot og tøffhet i meg til å våge meg opp på Veten igjen, etter at eg for 9 måneder siden hadde en ulykke når eg skulle opp på den toppen. Dette har eg skrevet om før ja...
Men eg har lengtet og samtidig fryktet å ta turen opp der igjen, det er en temmelig bratt tur opp dit, og egentlig vil ikke ankelen min dette ennå, men den bestemmer ikke lengre.
Men det var noe med å passere det stedet ulykken skjedde som har holdt meg tilbake, jeg har liksom ikke klart å gå eller kjøre forbi der.

bilde fra ulykkesstedet, trygt inni bilen

Trodde ikke dette skulle prege meg så mye, men sånn var det no. Men en god venninne ble med, og da glemte jeg litt hvor redd og pysete eg egentlig er. Sammen med venninner kan eg jo tøffe meg litt, og toppen ble nådd etter litt pust og pes på veien. Ankelen tålte det, selv om den sutrer litt nå!
Det er på DENNE DATO 9 måneder siden ulykken skjedde, og på denne dato er jeg tilbake i full jobb, vært på Veten og er overlykkelig over å være i god nok form ti å orke en fjelltur som dette etter en aktiv dag i barnehagen. Jeg tror jeg kanskje er "tilbake" der jeg var før ulykken skjedde når det gjelder fysisk form og trenings-glede. Nå har jeg litt mer jeg må ta hensyn til når jeg gjerder innholdet på treningsøkten, og en personlig trener jeg pleide å trene med før sa alltid at trening skal gjøre litt vondt det :-) . Så da blir det sånn, treningsøkter med litt smerte i, er HELT ÅLREIT.








NB! har helt glemt å sjekke vekten denne uken, men jeg tenker eg er temmelig  tung og sånn ennå eg. tar det neste gang. Klem fra en lykkelig meg

Ingen trening, og det gav mening

Endelig (?) har jeg fått gitt litt blod igjen, blodbussen var i Knarvik i dag. Jeg synes det er litt sånn ålreit å gi blod, det får meg til å føle meg litt viktig og snill liksom. Og så er jeg ikke redd for nålestikk eller annet. 

Det er ganske mange ja/nei spørsmål en må krysse av på før en får gi blod. Og jeg er for en gangs skyld litt stolt av at jeg lever et rolig og for noen kanskje litt "kjedelig" liv, for jeg ble godkjent i dag og, "rein" nok i blodet til å få være giver... HURRA

Synes det er fascinerende jeg, å se på hvordan det renner ut.. hmmmmm, litt rart personlighetstrekk kanskje, skriver ikke mer om det.... Jeg får alltid noe godt å drikke og spise når jeg gir blod, og i dag ble jeg sterkt oppfordret av damen i hvit frakk til å spise en sjokolade etter vi var ferdige. 

Jeg krangler aldri med damer i hvite frakker, bare tok i mot sjokoladen og spiste den lydig opp... mmmmmmm NAM. 

Etter jobb, var det bare så vidt jeg klate å lage middag til meg selv og barna,, og spiste i halvsøvne. Jeg tror jeg har hørt barna i lese-lekse og annet, men trøttheten etter blodtapet tok etterhvert overhånd og jeg fikk meg en solid middagslur. God følelse i kroppen nå faktisk, så dette tror jeg bare var bra for meg. JEg innser også i dag at barna mine er veldig snille, for de tok liksom litt over det daglige husarbeidet da se så hvor trett jeg var. 

Livet det er helt ålreit det.

Gleder meg til neste gang. Håper jeg er frisk og "rein" nok il å kunne få bidra en gang til. Kan jo ha det som  mål.... he he he

Noen ganger er det ålreit.....

Plutselig en sånn "gi opp" følelse igjen. Eller en sånn "Gi blaffen" kanskje? Jeg er så trøtt og lite engasjert i dag. har ikke lyst å trene, telle kalorier eller noen ting. Har gjort det likevel, men bare fordi jeg føler jeg må. Kan godt være at jeg har vært for ivrig igjen, og så blir jeg litt tom på en måte... Det er i hvert fall viktig at jeg ikke gir opp nå, for da kommer det sånne litt dumme og desperate tanker i hodet mitt, og det er så ødeleggende.  Jeg antar at jeg bare trenger litt mer søvn, hvile, og næringsrik mat, så er jeg nok snart SUPERMARIANNE igjen. Vet i hvert fall at #denfølelsen jeg har akkurat nå, er best å ignorere. Livet som evig tjukkas har lært meg at alt som skjer rundt meg spiller inn på hvordan jeg har det og føler meg, jeg har et litt for dårlig filter til å ikke la hendelser og situasjoner gå inn på meg. Jeg skal huske denne dagen og, og være fornøyd med at jeg har registret mat og drikke i dag og, vært litt aktiv(etter jobb, som egentlig sikkert er aktiv nok), og legge hodet på uten og sove meg inn i en ny dag men nye muligheter, inntrykk, uttrykk, kalorier, svette, tårer og mest av alt LIVSGLEDE... 

Livet er jo mer enn bare trening, tror jeg... Eller??

Trening og vekttap

TRENING HVER DAG?
I følge veldig mange eksperter er det sunt, viktig og riktig å være i litt aktivitet hver eneste dag. Og dette gjelder uansett hva en holder på med, kroppen krever sitt hvis den skal være glad og samarbeidsvillig. Dette vet eg, og eg tar det på alvor. Jeg har trent både for mye og for lite tidligere, og vet ennå ikke hva som er passelig mengde trening for meg, jeg bare vet at jeg liker å være aktiv, og at tiden etter ulykken tok fra meg denne gleden. Gleden er på vei tilbake nå, for det er ikke like smertefullt å være i aktivitet lengre nå, bare litt vanskelig å få til enkelte ting. Denne uken har jeg trent mye tror jeg, i følge Grete Roede (nettsiden jeg registrerer alt på )  har jeg 28,2 trimpoeng, og det er egentlig nok med 7 poeng pr uke. I går skrev jeg har jeg ikke hadde lyst å veie meg, men jeg vet av erfaring at hvis jeg ikke gjør det, begynner jeg å gi litt blaffen i andre ting og. Det er viktig at jeg har full kontroll på mat og vekt. Jeg vet også av erfaring at når jeg trener mye, går ikke vekten ned så raskt, ikke sikker på hvorfor, men det er jo prosesser i kroppen jeg ikke kjenner til eller kan ha kontroll på også. Men med dette i bakhodet ble jeg ikke spesielt skuffet over en nedgang på kun 400 gram denne uken. Jeg vet at jeg har gjort det meste rett, men tenker at jeg kan øke kaloriinntaket litt, ja LITT, sånn at jeg ikke blir for lite mat i og med at jeg forbrenner veldig mye i treningen min. Fordelen med å være så stor og tng, er jo at en forbrenne MYE og dermed trenger LITT mer mat ( i kontrollerte former.)
Treningen har gitt meg energi, avspenning og en liten pause fra "virkeligheten".
Ikke at den er så fæl, men det gjør godt å få bruke kroppen litt når en har litt å tenke på og sånn, sant? Jeg trenger i hvert fall det. Og nå føler jeg at jeg hat fått livet mitt litt mer tilbake, ikke at jeg mistet livet selvsagt, men jeg mistet litt av innholdet i det da jeg ødela foten og ble satt ut av drift såpass lenge. Jeg er så glad og takknemlig for å være i gang igjen, og kjenner jeg føler sterkt med de som ikke er like heldige som meg i sånne situasjoner.
Ja, så jeg koser meg, og hviler en dag, dersom jeg ikke føler for å trene, passer bare på å være aktiv i 30 minutter, men ofte blir det mer. I dag er det søndag, og hviledag for mange. Jeg vet ennå ikke om jeg kommer til å trene,men tror nok at det lett kan skje. Den som lever får se.

Han en fin søndag, uansett. Klem fra Marianne

Vekt og sånn, igjen

"Mamma, er du på sånn slankekurs igjen no"?

Ett av mine barn ser på meg mens vi sitter å spiser frokost. Jeg hol

der på å veie skiven jeg skal spise, og har skjært opp en haug meg forskjellige grønnsaker som ligger på et fat.

Javel, så barna vet hva som foregår nå. Har jo gjort dette før, men trodde ikke de la merke til det. Det er jo like greit at de vet det  egentlig, så lenge de oppfatter dette riktig, slik at de ikke tror at de også må nødvendigvis gå det i vekt. 

Jeg fortalte dem at kroppen min er for tung, jeg har liksom altfor mye å bære på, og det vil jeg ikke mer, for det er så tungt. Derfor må jeg passe på at jeg spiser nok mat, sunn mat, men ikke for mye mat. Videre fikk barna lov å veie litt forskjellig mat og drikke, og vips så ble det en fin og lærerrik situasjon for oss alle. Grådig bra de har en pedagog som mamma. Barna har jo bare godt av å få litt mer sunn og balansert næring de og.

 Litt om uken som snart er over: 
Jeg har veid og registret all mat og drikke jeg har inntatt, og jeg opplever at det føles så trygt å vite at det jeg har spist er balansert og riktig i forhold til hva kroppen trenger.
 Jeg har holdt kaloriinntaket innenfor det som er anbefalt og, ja, jeg har vært skikkelig flink denne uken. Men jeg vil ikke veie meg ennå, for jeg vet at jeg mister litt av "driven" når jeg ser det tallet, uansett.
Jepp, erfaringen min er gull verdt for meg. Kjenner meg sjøl såpass godt no.

 Veien videre er lang, og VEIEN ER MÅLET.

Veiedag... nummer 1

Etter ca 4 dager med veiing av mat og telling av kalorier, klarer jeg ikke vente mer med å gå på vekten. Det er ikke anbefalt å veie seg for ofte, men jeg tror ikke det er forbudt heller. Det er også anbefalt at en skal veie seg før en ar kledd på seg og etter toalettbesøk. Så da jeg besøkte toalettet gjorde jeg en siste krampaktig innsats for å få et best mulig resultat i veiingen, men jeg vet egentlig ikke om dette har så mye å si for antall kilo i minus. Jeg har i hvert fall gått ned 1,2 kg på mindre enn en uke, og en kan trygt si at jeg er meget glad for det. Det er jo midt i påsken, og jeg har klart å styre inntaket, men likevel unnet meg litt sjokolade og god mat, bare i kontrollerte mengder. Jeg har kjent litt på sultfølelse, men det er jo fordi jeg er vant til å stappe i meg mye mat når jeg føler for det. 

Nå når jeg på mange måter følger Grete Rode sin metode for å gå ned i vekt, opplever jeg en mat-glede og en mestring-følelse jeg har savnet lenge. Jeg er i gang med trening og aktivitet, men har bestemt meg for å ikke overdrive treningen slik jeg gjorde tidligere, for mye trening passer ikke inn i mitt ellers så aktive liv, jeg må skape tid og rom for litt hvile også.

Det er urolig hvor fornuftig jeg føler meg nå, men sånn blir det vel når en skal atter en gang ned i vekt, erfaringen er gull verdt.

 Jeg smiler, og love meg selv å fortsette å være nøye og ha full kontroll på maten eg spiser

Aktivitet sammen med barna.

Det er så godt å endelig klare å være aktiv samme med barna igjen. Jeg har ikke helt fått det til etter ulykken min i sommer, etter ferie på høyfjellet og fine turdager nå i påsken, kom jeg på hva jeg har savnet å gjøre sammen med barna mine når vi har fri. Barna har nok ikke savnet dette like mye som meg, for de ser ut til å klare å tilpasse seg hva som helst. Jeg har liksom ikke hatt helt troen på at jeg skulle klare å gå tur i skog og fjell med ungene igjen, men det er på tide å være positiv nå, for jeg sitter her i skrivende stund å føler meg så herlig trenings-trøtt (god følelse) etter å hatt barna med på Storeknappen.
I går var vi på Gamleskulen, det er også en fin liten skogstur i nærområdet vårt. Barna ønsker faktisk å gå mer på tur, de vil på fjellet. så vi planlegger en langtur i morgen, og jeg ber til vår skaper om at min dårlige fot klarer dette, for jeg vil ikke legge demper på denne voksende tur og mestringsgleden for både mor og barn nå.
ALDRI MER  JEG KLARER IKKE...
Heretter skal jeg være positiv, for jeg er jo liksom er forbilde for mine barn da......


Ha en fortsatt fin påske
Klem fra stolt HØNEMOR

Ny utfordring og nye rutiner..

RUTINER OG REGLER. 

Jeg vil bruke litt tid på å lage meg gode rutiner og regler. Jeg vil prøve  å fjerne uvaner, og lære meg nye vaner som er bedre for meg.

Jeg bruker for mye tid på sosiale medier i form av chatting, snapchat og Facebook. Det følels som om jeg er avhengig av det, og jeg føler meg sliten av hele iphonen min. Jeg synes selv jeg lottlegger for mye av livet litt, og det til folk som kanskje ikke hilser på meg på butikken en gang. Jeg blir skikkelig irritert når jeg ikke for svar på et snapilde jeg har sendt ut, og sjekker ofte om folk liker det jeg legger ut. Nei, dette vil jeg slutte med, for det stjeler fokuset mitt fra hva som virkelig er viktig i livet mitt. Alt sammen skaper i hvert fall mer stress enn det som er nødvendig. 

Såååååååååååååååååå på denne veien min ned i vekt, tror jeg at jeg trenger nye rutiner, og regler. For å klare det.For alt henger jo sammen.... og jeg vi ikke strekke meg mer for å fremstå som noe annet enn et jeg er, og jeg trenger virkelig å finne ut av nettopp det. Jeg må konsentrere meg heltl og fullt om mine barn hus og hjem, jobben min, treningen min og maten jeg skal spise. Noe mer enn det klarer jeg ikke.
Så jeg utfordrer meg sel nå til å legge ned iphonen, med alt det som befinner seg inne i den... bare la den ligge liksom.... det må jo gå an det vel???
EG MÅ KONSENTRERE MEG OM Å BLI LETTERE NO, HAR FOR MYE KILO Å DRASSE PÅ

#ned30kg
#minutfordring

Når en faller, reiser en seg igjen.....

Hjemme fra "påskefjellet" Ustaoset og har en sprengende trang til å skrive litt og skryte litt. Eller skryte mye, av mine barn, spesielt de yngste, som med så godt som NULL ski-erfaring eller ski-trening har gått utrolig mange kilometer på ski. De gir liksom aldri opp, til tross for utallige "tryningser" og fall både i nedoverbakke, oppoverbakke og "bortoverbakke". De klagde nesten aldri og gav seg ikke før de var i mål. De fikk selvsagt små premier og belønninger underveis, det må en jo få.

Nok en gang i livet har mine barns innsats, livsgleder og iver, gitt meg motivasjon og inspirasjon til å ta fatt på mine egne utfordringer og til tider uoppnåelige mål.

Jeg er atter en gang I GANG med å gjøre noe med vekten. Og denne gangen klarer jeg det, men hvis jeg snubler, reiser jeg meg, og bare begynner på nytt, med mer erfaring enn før. Dette blir fint. Metode og måte kommer jeg tilbake til, siden jeg er temmelig vinglete og spontan i måten å gjøre det på

Erfaringen min forteller meg at jeg i hvert fall ikke skal være for streng og for "FLINK". For et sånt liv et ikke til å holde ut...

EG GLEDER MEG TIL VEIEN VIDERE, DET ER LANGT Å GÅ; MEN JEG SKAL I MÅL