VEKTPROSESSEN

Jada, det går jo opp og ned her i livet. Og dette innlegget skal ikke handle om hvor irriterende dette med vekt er for meg... Eller skal det det?
Jeg liker ikke ordet SLANKING. For det gjør liksom noe med humøret mitt, eller kanskje hele psyken min liksom. Jeg blir for flink, for streng, og sikkert altfor desperat. Jeg blir lei meg, misfornøyd med den jeg er, ja, så har vi det gående liksom.
DERFOR døper jeg hele greien om til en VEKTPROSESS. og kjenner at det kan jeg leve med. Ja, jeg kan faktisk leve veldig godt med det, det gjør meg så fri og lykkelig og sånn. For vekten er bare tall, som av og til viser mer eller mindre enn forrige gang en stod på den. Eller samme tall, ja, samme det liksom, det viktigste er jo at en følger litt med på det....
Jeg må trene relativt mye for å fungere i hverdagen, og jeg må (som alle andre) strekke meg mot å ha en sunt og balansert kosthold. Etter at jeg klarte å kvitte meg med 50 kg overvekt, har kroppen min holdt på det som er igjen av kg, jeg kommer ikke utenom den erfaringen, for det er dette som skjer. Denne uken  jeg likevel klart å lure unne nesten 1 kg, og jeg vet egentlig ikke hvordan, for jeg har ikke vært "flink pike". Har bare spist til jeg var mett, og brukt bittelitt vett. Men når det f.eks er KAKE på pauserommet på jobb, eller det står en skål med sjokolade foran meg, ja da registrerer jeg at jeg forsyner meg. Jepp, helt sant, jeg har gjort det.

Men jeg er ikke lengre den personen som skjuler sine store utskeielser, som har med en diger pose med smågodt eller annet under dynen, som gråter innvendig, og smiler utenpå, og som vokser utover seg selv, fordi hun ikke klarer å takle livet på annen måte. Den lillemarianne er vekke, og det er jeg så ufattelig glad for at jeg egentlig føler at jeg er i mål.
Utrolig godt å vite hvem en er, akseptere det og vise seg selv og alle som vil se at LIVET ER HELT ÅLREIT.