Når en faller, reiser en seg igjen.....

Hjemme fra "påskefjellet" Ustaoset og har en sprengende trang til å skrive litt og skryte litt. Eller skryte mye, av mine barn, spesielt de yngste, som med så godt som NULL ski-erfaring eller ski-trening har gått utrolig mange kilometer på ski. De gir liksom aldri opp, til tross for utallige "tryningser" og fall både i nedoverbakke, oppoverbakke og "bortoverbakke". De klagde nesten aldri og gav seg ikke før de var i mål. De fikk selvsagt små premier og belønninger underveis, det må en jo få.

Nok en gang i livet har mine barns innsats, livsgleder og iver, gitt meg motivasjon og inspirasjon til å ta fatt på mine egne utfordringer og til tider uoppnåelige mål.

Jeg er atter en gang I GANG med å gjøre noe med vekten. Og denne gangen klarer jeg det, men hvis jeg snubler, reiser jeg meg, og bare begynner på nytt, med mer erfaring enn før. Dette blir fint. Metode og måte kommer jeg tilbake til, siden jeg er temmelig vinglete og spontan i måten å gjøre det på

Erfaringen min forteller meg at jeg i hvert fall ikke skal være for streng og for "FLINK". For et sånt liv et ikke til å holde ut...

EG GLEDER MEG TIL VEIEN VIDERE, DET ER LANGT Å GÅ; MEN JEG SKAL I MÅL