ET SLAGS TRENINGSMÅL?

KJÆRE KROPPEN MIN :-)

 Av hensyn til skaden min må jeg må mange måter roe ned treningen min.

I hvert fall trenings-tanken. Jeg har spinning-sykkel i stuen, men må roe ned syklingen, for ellers blir foten min veldig vond, og jeg frykter litt at det ikke er så bra å sykle for hardt eller for lenge. 

Jeg blir så ivrig når endorfinene tar over all fornuft, og glemmer å "lytte" til smerten i foten. Samme skjer når eg går på tur, det blir sikkert for mye tråkk, eller for mye vekt på foten. kjennes sånn ut. Så eg må velge og balansere dette litt, sånn at det ikke blir konsekvenser jeg ikke er klar for å takle..

Det er bare ca tre uker igjen til jeg skal operere ut skruen, og etter det skal jeg jo begynne å belaste foten mer, bruke den forsiktig. Så jeg må bare holde ut, selv om jeg er veldig lei av dette nå. VELDIG.

HØGTEFJELLET ER MARKERT

ET LITE MÅL

Og jeg er begynt å drømme, drømme om fjelltopper og bratte stier, og sykkelturer ute og faktisk om å løfte vekter, for det er så KULT. Utrolig hva en kan savne, men jeg vet jo hva jeg liker. Når eg sitter på sykkelen i stuen, kikker jeg ut vinduet og ser mot en fjelltopp. Har vært på den toppen før, heter HØGSTEFJELLET. Jeg vil opp der igjen. På andre fjelltopper og, for jeg vet at når jeg står å den eller andre topper, er foten min bra igjen. Eller bra nok i hvert fall. Det er nesten som om det jeg har lært om trening de siste årene ikke kan brukes akkurat nå... Eller kan jeg det? jeg har i hvert fall lært denne høsten at det som før var lett trening, er nå blitt temmelig hardt å gjennomføre. For nr jeg bruker alt jeg har av krefter på å gå ca 2 km, og er skrubbsulten etter turen, er liksom nivået og innsatsen min helt annerledes enn før, og jeg kan sikkert lære noe av det og. Jeg tror ikke jeg strever med motivasjonen lengre, jeg strever heller  med å LA VÆRE å gjøre det jeg liker best. Gleder meg til fortsettelsen, go ikke minst, til å kunne å GÅ PÅ JOBB!!!!

Det var dagens trenings-mas... 

Trening er en viktig del av mitt liv, fordi trening har hjulpet meg ut av vanskelige livssituasjoner så mange ganger, og det nok hjelpe denne gangen og. 

Og det er også velgi gøy å drive med en aktivitet jeg liker, enten alene, eller sammen med mine barn, venner eller nåkke sånt .... he he
 Hilsen Marianne

EG HAR TRENT I DAG!!

Eg har trent, eg har spist sunt og regelmessig og så har eg treeeeeent!!!
Jada, dette deler eg ut på Instagram, Facebook og snapchat til alle som følger meg eller er venn med meg.. Eg deler og eg deler... Og eg er begynt å tenke litt på korfor eg egentlig gjør det... Må eg alltid skryte så voldsomt av at jeg gjør noe som egentlig er en selvfølge at eg skal gjøre? Er folk egentlig interessert i om eg har gått, eller syklet eller styrket muskelmassen min? Klarer eg å la være å dele dette en dag, og likevel trene og få max utbytte av det? Blir eg svett uten å ta bilde av det? Stiger pulsen når det ikke er dokumentert?
Er det i det hele tatt noen vits å trene, smile, spise sunn mat når ingen liker at jeg gjør det?
Klarer eg en dag uten å dele, uten å skryte uten å ta bilde av meg selv eller det jeg driver med i en eller annen vinkel? Hadde vært litt gøy å prøve det, bare for å se hva som skjer med treningen da....

Men hva kan egentlig skje? mister jeg venner? mister jeg følgere? mister jeg formen, blir jeg lat og treg? Går verden under, eller er det sånn at ikke alt her i verden dreier seg om me? hvem dreier det seg da om?
Er jeg blitt avhengig av LIKES?
Vil folk tro at jeg har gittt opp? Vil folk merke at jeg ikke har delt, og så glemmer de meg? Hmmmmmmmmmmmmmmmmmmmm, verdt å forske litt på dette...

MED BARE SÅ DÅKKAR VET DET, EG HAR TRENT I DAG OG EG LIKTE DET!!!!





TRENINGSKLEM FRA MARIANNE

Den dagen eg bar ved i en RYGGSEKK---

Ja dette er en liten fortelling om då eg gikk tom for ved på en kald og stormfull morgen. og følte meg umiddelbart så hjelpeløs. 

Eg tenkte automatisk at eg som har knekt anklene og avhengig av krykker aldri kan få til å bære opp ved fra garasje sjøl. Så no må eg bare sitte her å fryse, bli syk og så blir det endå mer synd på meg enn det allerede er....  Men så tenkte eg at eg kunne legge et bilde av at det var tomt for ved ut på face-book, for då pleier det å ordne seg liksom.... Det kom en del tips og forslag, og en venninne tilbydde seg å komme å bære den i hus for meg... og så ringte eg pappa.... så eg ble trygg på at veden kom i hus, bare å vente litt, så kom alt til å ordne seg.... Men eg er ikkje god på å vente... så eg tok utfordringen sjøl, siden fysioterapaut og behanler av "gofoten" min foreslo ryggsekk og krykker..... for då går det an å gjøre det, når fysioterapauten sier det, man skal alltid lytte til det fagfolk sier.... (i hvert fall når de sier noe gøy)

Så eg fant fram ryggsekk og en kul lue, hansker og krykker (de er jo der hele tiden). 

Garasjen min er egentlgi ingen garasje,mer et skur eller nåkke, men det er litt stas å bli kalt garasje når en ser ut slik dette bygget gjør, og vi må jo vræe positive i ett og alt, må vi ikke...?

Vel i garasjen er det mye sykler, og de ligger foran den lille passasjen som er der for å komme framtil veden, så her ble det behov for å rydde. 
Bra eg hadde med ryggsekk då liksom.... 

Men eg kom meg no bort til vedsekkene, kem sin ide var det å sette de innerst i kroken egentlig???

 Men no gidd eg ikkje skrive meg ihjel om dette, bare vil skryte av at eg klarer mer enn eg tror, og at det ikkje lengre er noe poeng i å si til seg sjøl at dette klarer eg ikkje, for eg klarer jo det eg vil klare... og eg kunne sikkert skadet meg når eg gjorde dette her, men det gjorde eg ikkje, eg hadde det gøy, og fikk litt mer tro på meg sjøl... Det var litt tngt arbeid, så eg ble temmelig svett, men det er som min far sier, veden varmer flere ganger den..... Så da er i hvert fall dagens første utfordring og treningsøkt i mål tenker eg...

Eg kan gjerne ringe en venn, men det blir av andre grunner enn hjelp til å bære ved. Kanskje det heller da blir peiskos og kakao ? 

Det er jo mye hyggeligere enn å bære ved i en ryggsekk, tror eg, best å prøve ut det og.....

Ved -og peiskoseklem fra Marianne (hi hi)

Trening i stuen

Då er altså deler av stuen liksom blitt en form for treningsstue. Dette er vel fordi eg ikkje skal ha noen god nok grunn til å ikkje trene skikkelig, sånn som er her og no har lyst å trene. Og så slipper eg å furte over at eg ikkje klarer å få trent nok, eller at eg har glemt å trene. Eg bare må være litt aktiv hver dag, for en dag uten bevegelse, er en dag uten bevegelse, og en dag uten bevegelse er en dårligere dag med beveglese,trening eller ka vi skal kalle dette her eg no driver med. 

Eg tror eg har klart å lære meg å sykle på en god måte som gjør at eg ikkje får så vondt i den ødelagte foten, det er akkurat som om jeg ikke bruker den, selv om jeg bruker den... Dette er ikkje så lett å forklare, men jeg tror at foten forstår det.... Styrketrening gjør eg for å holde musklene aktive, eller ka det no heter.... 

I dag trente eg i ca 45 min på sykkelen, og så styrketrening etterpå... passer på å trene når et av mine grufulle favorittprogrammer er på tv, SUPERSIZE VS SUPERSKINNY... eg trenger liksom å se på dette her,og blir veldig påvirket av det.... tenker avog til at jeg kunne lett ha blitt en sånn supersize dame... for mange år siden, og priser meg lykkelig over at jeg klarte å snu den tendensen... Så dette blir også en motivasjon til å videre velge et sunt liv, ikke overdrive noe av det ekstreme liksom... så hverdag i denne hjemmeperioden har jeg i hvert fall to valg, sykkel -og styrketrening, eller sofa og lese bok... Jeg vet at hvis jeg velger det første, kan jeg også får det andre.... etterpå...  Eg tror stuen min blir seende sånn ut en god stund, for det var mye styr å få alt dette på plass alene, ikke lett å frakte tunge ting når en egentlig alltid skal bruke krykker... lenge leve kreativiteten....

klem fra Marianne

Sånn rar greie en plutselig kommer på å skrive om....

EN ANNERLEDES "SKILSMISSE"

Sikkert ikke så bra og tøyes for mye med ordet SKILSMISSE, det vet jeg, siden jeg selv ER SKILT. Men dette jeg nå vil skrive om, er ikke et ekteskap som tok slutt, men om den dagen jeg innså at jeg vil skille meg fra min VERSTE/"BESTE"venn....
Denne vennen er ingen person, det er vel mer en følelse, dårlig egenskap eller en veldig uønsket greie, og tro det eller ei, jeg har helt til nå sverget evig troskap til dette. SELVBILDE, SELVFØLELSE, SELVTILLIT, er jo på en måte en del av oss, vi er "ett"med dette. så det skal jeg jo fortsatt, men det skal ha et nytt innhold. Et godt innhold. En bedre følelse,en bedre tillit, et bedre bilde Jeg ser at dette har skjedd nå, gradvis, og det er mye takket være trening. For jeg har i mange år nå brukt trening for å mestre utfordringer både psykisk og fysisk. Dette har nok sikkert mange opplevd, så dette jeg har oppdaget er på ingen måte banebrytende.
For meg har trening blitt en sånn greie eg bare gjøre så ofte som mulig. og jeg innser mer og mer at jeg ikke trener til noe spesielt, jeg bare trener. Før ulykken trente jeg av andre grunner enn nå, og på andre måter. Nå trener jeg mest for å takle å vente på at ankelen min skal bli bra igjen. Jeg vil ikke risikere at jeg må begynne helt på nytt igjen når foten er bra, eller at mangel på trening gjør meg nedfor og trist. Jeg har lange dager, er mye alene (når ungene er på skolen, eller hos faren), og jeg har laget meg en rutine og dags-rytme som holder meg igang....
Og jeg vet at jeg KAN klare alt jeg  har lyst til å klare, og at trening ikke nødvendigvis løser en utfordring eller et problem, men når kroppen er glad, er jeg glad, og da ser en annerledes på verden.

Selv om foten min nå er "ødelagt"vet jeg at den vil bli bedre... Og når den er bra, skal jeg SYKLE, GÅ I FJELLET, LØFTE TUNGE TING,og bare være glad for det jeg får til. Aldri mer skal jeg innlede et forhold til negative tanker til meg selv... Har aldri hatt et lignende ødeleggende forhold i hele mitt liv. Jeg skal ikke være best og super i alt jeg gjør, men jeg skal være MEG i alt jeg gjør, og det med en god følelse... Og jeg skal våge å ta noen sjanser, livet leves jo bare en gang.... GLEDER MEG til en fjelltur og sykkeltur selv om det er en stund til jeg KAN gjøre det... Nå skal jeg bare drømme om det. Jeg har faktisk drømt om det før, i den tiden da jeg trodde at fjellturer og sykkelturer ikke var noe for meg.... Trodde at jeg ikke kunne klare det....Rart hva en kan klare å innbille seg, rart hva en kan få seg til å tro på. Gjelder vel å innlede et godt forhold til de gode tankene, tilbakemeldingene, og la alt annet ligge. No skriver jeg ikke mer om dette, for no er det slutt med meg og de dårlige tankene og selvfølelsene. og jeg har en tendens til å skrive meg ihjel enkelte ganger .. ha ha ha

GOD KLEM FRA MARIANNE

EN MÅNED IGJEN?

I dag er det nøyaktig en måned igjen til eg skal operere ut skruen som holder ankelen sammen. Eg gleder meg til det er gjort, for sånn operasjons greie har eg et veldig pingleforhold til, det er noe med at eg vet at noen skal skjære i meg med kniv eg bare ikkje på noen måte er helt fortolig med i det hele tatt. 

Men må en så må en, eg vet i hvert fall at eg aldri kommer til å la meg operere dersom det ikke er nødvendig  for liv og helse, ja, bare så det er sagt. 

Eg vil IKKJE lide for "skjønnheten" å den måten, beundrer de som gjør det. 

Pingeltreningsutstyr

Eg begynner å kjenne på en utålmodighet... Eg har så lyst å være oppå et fjell. Vet at det ikkje går an no, men det er så vakkert i fjellet om høsten. Eg vet og at eg om en mnd, på denne tiden, ikkje er i stand til å gå i fjellet uten å ødelegge foten min, så ka er vitsen då. Neida, eg får vel nøye meg med planlagt og anbefalt opptrening, og satse på at det kommer en ny høst neste år....

Trening min er ikke særlig FANCY for tiden, men det er ikkje noe problem for meg, eg bare gjør det, og blir like fornøyd som katten er etter et bedre måltid. 

ALT blir liksom så bra etter en økt og en dag uten trening er blitt en dag uten trening liksom, eller ka det no heter..... 

Selfi av den trange singlet-en

Dette med vekt og sånn har eg liksom lagt litt fra meg no, for det ble så kjedelig å tenke på... og altfor stressende og deprimerende..

men eg ble knallglad når en sånn "egkommeraldritilåkunnebruke" -treningssinglet eg tilfeldigvis tok på meg i dag plutselig passet slik den skal gjøre. for sist eg hadde den på meg holde eg kanskje å å dø, eg hadde i hvert fall store og pinlige problemer med å få den av. Og det var å treningssenteret, så eg måtte gjemme meg innpå DO for å slite den av meg, og fikk til å med BLÅMERKER av den kampen... har ikke hatt den på etter dette... så dette ble en sånn "skalegheiseflagget "dag.... men eg nøyet meg med nåkken selfier, bare for å kunne se det omigjen og omigjen... og vise det i bloggen, og på INST... guri for et onlineliv... HUFF....

men men, aldri så gale at det ikkje er godt for noe.... i ettermiddag har eg gått meg en tur igjen, og det bare her på Frekhaug... Gukko lenge en kan gå, over et lite område når en tøffer seg på krykkene..... eg vet at en eg kjenner synes eg er litt sånn vil og gal som driver på som eg gjør. Men eg føler meg ikkje mer gal enn normal, (ka noe det kan bety) 

eg fortsette med denne pingletreningen inntil eg ikkje er så pinglete lengre... Gøy er det, og sulten blir eg... 

Livet er det en vil det skal være, og eg er takknemlig for at eg kan velge at livet er herlig. 

Pingeltreningsklem 

fra 

Marianne på landet

GODT IGANG MED NOE......

 
Jada, då er eg no kommet litt i gang med noe aktivitetsgreier. 

Mest pga det fine høstværet kanskje, for det går jo liksom ikkje an å sitte inne å se på dvd eller det kanongode formiddagstv når solen skinner og gjør at det ikkje e mulig å se tvskjermen likevel...... 

Då måtte eg ha kjøpt meg noen sånne persienner, og eg er jo ikkje i stand  til å shoppe noe særlig for tiden, så då har eg bare med å komme meg ut i solen, den lokker på meg som en hulder i skogen. 

Skogen ja, ikkje særlig lett å gå på krykker der, men eg har no gjort det. har ikkje prøvd meg på fjellet ennå, for krykker og fjell matcher ikkje helt , og foten skal jo bli bedre, ikkje verre..... jaja, så går eg rundt her på Frekahug då, eller i BREKKELØYPEN, der var jeg en en venninne på mandag, og det gikk fint. Hun måtte jo gå vanvittig sakte for å holde følge med meg, men det klarte hun fint... 

Men altså, her på Fekhaug er det jo plustelig mange fine oppoverbakker å bryne seg litt på, eg kan jo leke at det er et sån MOTBAKKELØP , sånn litt for meg sjøl.... KREMT

Og så er det dette med krykker ja, det blir liksom sånn at eg blir ikkje trøtt i BEINA av å gå tur i en time, men i armene..... og det lar seg ikkje kvile ut så raskt, det er liksom så dumt å være trøtt i armene når eg er så avhengig av armene for å få gå.... jada, og skuldrene blir også litt sure av dette gågreiene mine... så da må jeg sykle det av meg, dette SURE som så lett setter seg i kroppen, slik at ikke hele DAMEN BLIR SUR....
Sånn går dagene, go jeg liker det jeg
Men i kveld skal det endelig skje (hvis ikke noe annet skjer), skal jeg på SVØMMING med Anne. Gukko eg gleder meg, både til svømmingen, og til litt ANNEtid.... 

Jeg vet jo at jeg ikke kommer i BEDRE form av denne type aktivitet, men jeg tror at jeg klarer å holde meg litt "gående" liksom, sån at ikke kroppen RÅTNER..... Det er jo ikek uendelig lenge til jeg SKAL gå på begge beina, og da ER DET JO GREIT AT VEIEN TIL EN FRISK OG GOD FOT IKKE ER SÅ LANG.... Jeg har tro på trening og aktivitet, det holder liksom kropp og sjel glad og fornøyd, eller nåkke sånt.....

Marianne

GRUNNTRENINGEN MIN -BARE FORDI EG LIKER DET.... Trur eg....

Jada, eg er jo klar over at det KAN bli for mye trening, 

men med rett innsats kan det likevel gi livet energi og mening.

Eg TROR eg har funnet min GRUNNTRENING, en balanse

som gir meg lykke og glede, sånn at eg vil synge og danse? 

Etter noen år med litt for mye av dette gode, klarte noen rolige uker og gi MEG litt vett i hodet. 

Eg liker å være aktiv, og trene hver dag, 

men har jo overdrevet mengden, sånn at det ble litt ubehag... 

Men ALLE som kan noe om helse og sunn stil,

 har jo aldri påstått at vi daglig skal løpe 500 mil..? Det anbefales jaffal ca 30 min for dagen, en liten treningøkt på et studio, eller i hagen...

Ja det er jo så fantastisk hva trening faktisk kan være, noen mener til og med at du kan får det gjort sammen med din kjære... (krrremt)

 

Altså, å gå seg en tur, eller være aktiv sammen med barna, 

vaske hele huset, eller en sykkeltur til ARNA, 

ja uansett hva som fører til at puls og svette øker, 

skal være bra for kropp og helse, og eg tror ikkje at de spøker...

Sååååå då skal ikkje en knekt ankel lengre stoppe meg, 

fra å trene ett eller annet, ja den saken e no grei. 

Med sykkel i stuen og en treninggreier på rommet mitt

skal eg gjennomføre min grunntrening uten å bli slitt...

 

og når eg er blitt go i foten og får lov til å gå på ekte, finner eg sikkert fram utesykkel  og fjellsko, ja det kan ingen meg nekte!!!!

GRUNNTRENING: 

* Sykle ca 20-40 min (aldri mindre enn 20 min...) ikke mye motstand på pga sånn der skrue i foten som blir ødelagt hvos det blir for MYE belastning..

* Tøye ut alt som kan tøyes i kroppen

* Sittups, 30 stk i 3-4 repitisjoner

* Armhevninger på "gamlemåten", til utmattelse. Knærene er ned, pga den så mye omtalte knekte ankelen som ikkje tåler all verden

* litt skulertrening i ulike former, bruke 5 kg manualer, reparere litt all ubehag fra krykkegåingen..

* Ryggøvelser,, for det er så gøy...

Og det eg ellers kommer på å gjære når eg først er nede på trenings-matten.

Og ellers daglig ha meg en liten "gåtur" ut for å få litt frisk luft, lukte på blomster og trør, og øve på FUNKSJONGANGEN min...

Dette er gøy, det synes i hvert fall eg

Og så lenge en er aktiv og tar de sunne valg når den skal spise, har eg endelig innsett kan tiden vil meg vise... 

Med sunn livsstil holder en seg frisk og sterk, og takler bedre en krise

Marianne

Litt i gang med opptrening til ka?

Eg er begynt å trene forsiktig igjen, etter at de på Haukeland sykehus sa at eg kunne det. Eller de sa ikkje at eg kunne trene, men de sa eg kunne begynne å belaste foten igjen, med fotens vekt, dvs ca 25 kg. Javel, då var det bare å veie foten då, når eg trakker på den og kjenne hvordan 25 kg føles på foten.. Og så kunne eg begynne å gå, for no skal jo skruen i ankelen plutselig tåle det.... Ekkelt dette, å gå på sånn ca 25 kg trykk på foten, men det ble bedre når eg fikk sko på, og glad for å kunne innse at foten min begynner å bli bedre.
Og hos fysioterapauten fikk eg kritisk og konstuktiv øvelse på kordan eg skulle gå ordentlig. Tenk at eg i en alder av 38 år må fortelles kordan eg skal gå, og bli påminnet om å tenke samtidig som eg går.... FUNKSJONSGANGE, het det det....?
 OJEhemmanemann så rart...
Men denne sommeren og høsten har jo fått meg til å innse at det er mye er i livet som er rart. Og det var ikkje BARE dumt å bli nødt til å sette seg ned å tenke seg litt om, hvis du skjøner ka eg mener??? Eg skjønner jaffal ka eg mener..... Vel så kom eg på at eg ville sykle.... men eg e jo blitt litt redd for å sykle då, siden det er så lett å ramle av og knekke ankelen hele tiden..... Men er en sprø så er en sprø...... Jeg ville ha en ergometer/spinningsykkel, og det LITT FORT, for nå SKRIKER resten av kroppen etter litt GOD trening, ikke bare den der tunge krykke-gåingen, for den sliter enormt på armer, nakke, bryst og alt annet..... Tror det å gå på krykker er god styrketrening, men det er ikke noe god kondisjonstrening. Så det så.
Jeg FIKK faktisk en  spinning-sykkel fra en utrolig godhjertet og snill dame, hun ville ikke ha penger eller annet for den, så no e sykkelen i hus, jeg er atter en gang overrasket over at det finnes snille mennesker i min omkrets (det blir jeg hver dag, gukko gode folk e)
Syklingen var en god ide.... men etter 10 minutter med lett og forsiktig tråkking oppå der, kjente eg det skikkelgi i lårene, knallharde og sure.... formen har liksom falt like dypt som eg gjorde då eg stupte utfor den murkanten.... så det er lurt å begynne forsiktig, men ikke gi seg. Eg gir meg jo ikkje, så neste dag syklet eg i 15 minutter, neste dag 20 minutter, og i går 30 minutter. Bra sykkelen står forran TV, midt i stuen, for då glemmer eg ikkje så lett at eg må trene litt. Ellers er eg ute å GÅR litt, og prøver å på riktig. Til daglige husarbeidsysler, har eg tatt i bruk min datters kontorstol med hjul på, sånn at eg får både støvsugd og annet uten for mye slit...
Stive skuldre og vond nakke vet eg ikkje ennå helt ka eg skal gjøre med, men vet jo at trening hjelper på ALT, så det er bare å fortsette.

GOKLEM fra Marianne (på krykker og ved godt mot)