Sånn rar greie en plutselig kommer på å skrive om....

EN ANNERLEDES "SKILSMISSE"

Sikkert ikke så bra og tøyes for mye med ordet SKILSMISSE, det vet jeg, siden jeg selv ER SKILT. Men dette jeg nå vil skrive om, er ikke et ekteskap som tok slutt, men om den dagen jeg innså at jeg vil skille meg fra min VERSTE/"BESTE"venn....
Denne vennen er ingen person, det er vel mer en følelse, dårlig egenskap eller en veldig uønsket greie, og tro det eller ei, jeg har helt til nå sverget evig troskap til dette. SELVBILDE, SELVFØLELSE, SELVTILLIT, er jo på en måte en del av oss, vi er "ett"med dette. så det skal jeg jo fortsatt, men det skal ha et nytt innhold. Et godt innhold. En bedre følelse,en bedre tillit, et bedre bilde Jeg ser at dette har skjedd nå, gradvis, og det er mye takket være trening. For jeg har i mange år nå brukt trening for å mestre utfordringer både psykisk og fysisk. Dette har nok sikkert mange opplevd, så dette jeg har oppdaget er på ingen måte banebrytende.
For meg har trening blitt en sånn greie eg bare gjøre så ofte som mulig. og jeg innser mer og mer at jeg ikke trener til noe spesielt, jeg bare trener. Før ulykken trente jeg av andre grunner enn nå, og på andre måter. Nå trener jeg mest for å takle å vente på at ankelen min skal bli bra igjen. Jeg vil ikke risikere at jeg må begynne helt på nytt igjen når foten er bra, eller at mangel på trening gjør meg nedfor og trist. Jeg har lange dager, er mye alene (når ungene er på skolen, eller hos faren), og jeg har laget meg en rutine og dags-rytme som holder meg igang....
Og jeg vet at jeg KAN klare alt jeg  har lyst til å klare, og at trening ikke nødvendigvis løser en utfordring eller et problem, men når kroppen er glad, er jeg glad, og da ser en annerledes på verden.

Selv om foten min nå er "ødelagt"vet jeg at den vil bli bedre... Og når den er bra, skal jeg SYKLE, GÅ I FJELLET, LØFTE TUNGE TING,og bare være glad for det jeg får til. Aldri mer skal jeg innlede et forhold til negative tanker til meg selv... Har aldri hatt et lignende ødeleggende forhold i hele mitt liv. Jeg skal ikke være best og super i alt jeg gjør, men jeg skal være MEG i alt jeg gjør, og det med en god følelse... Og jeg skal våge å ta noen sjanser, livet leves jo bare en gang.... GLEDER MEG til en fjelltur og sykkeltur selv om det er en stund til jeg KAN gjøre det... Nå skal jeg bare drømme om det. Jeg har faktisk drømt om det før, i den tiden da jeg trodde at fjellturer og sykkelturer ikke var noe for meg.... Trodde at jeg ikke kunne klare det....Rart hva en kan klare å innbille seg, rart hva en kan få seg til å tro på. Gjelder vel å innlede et godt forhold til de gode tankene, tilbakemeldingene, og la alt annet ligge. No skriver jeg ikke mer om dette, for no er det slutt med meg og de dårlige tankene og selvfølelsene. og jeg har en tendens til å skrive meg ihjel enkelte ganger .. ha ha ha

GOD KLEM FRA MARIANNE