DETTE ER IKKE ET NYTTÅRSFORSETT, MEN EN LIVSSTIL

Jeg kjenner på kroppen at jeg må gjøre noe nå. At jeg må gjennomføre det jeg har bestemt meg for. Jeg må tro på det. og starte på den livsstilen jeg har bestemt meg for å leve. Kroppen min skriker etter dette. Muskelsmerter i skuldre, bekken og NÅ også ankelen er 1.prioritet. Jeg trenger å få kontroll på dette og jeg har sterk tro på mye trening og "riktig" mat som middel og metode. Jeg har lært mye bra av min prøving og feiling, og nå har jeg bestemt meg for å gjennomføre, LEVE UT  det jeg kan om meg selv og hva som funker. 

Jeg kommer til å lukke øyne og ører for andres meninger og sånn, for jeg er nødt til å holde fokus på det jeg selv tror på. Jeg vet nå at enkelte typer mat skaper smerter i kroppen min, og om dette er fysisk eller psykisk relatert, bryr jeg meg lite om, vondt gjør det uansett. Og hvis det er slik at TRO kan flytte FJELL, vet jeg i vert fall jeg hva jeg kommer til å tro sterkt på nå. 

NEI-LISTEN:

- alkohol

- snop i store mengder og for ofte

- brus

- raske karbohydrater, med mye reint hvetemel

- stress i form av tanker om at jeg ikke er "god nok", fin nok eller at noen liker meg (gamle demoner)

- aldri stå over en treningsøkt

- aldri mer trekke meg unna sosial omgang

- ta noen sjanser, våge å være redd

JA-LISTEN:

- le ukontrollert

- trene hardt

- spiste frukt og grønt, kjøtt og fisk

- smile ofte, også når jeg er alene

- leke

- drømme stort

- være modig

- fullføre!!!

ALDRI MER GI OPP!!!!

Jeg har gitt et løfte til meg selv nå. Og jeg bryter aldri et løfte. Min helse er mitt ansvar og min jobb. Jeg starter NÅ.

Klem fra Marianne

KRYKKEFRI, MEN IKKE SMERTEFRI...

Som tidligere skrevet lovet jeg mine barn å være bra i foten og krykkefri til jul. Og den siste uken før jul, fikk jeg mer tro på at det kunne oppfylles. Foten ble sterkere for hver dag og jeg klarte å stole på at det ikke var farlig å gå uten støtte.
Jeg klarer bedre å ta det berømte frasparket, og da går jeg mer normalt. Eller ikke helt normalt, det føles som å gå på i en gyngende båt... Eller med en flaske vin innabords.

BALANSETRENING

 Jeg er en smule ustø altså,, men det blir jo bedre jo mer jeg går, uten krykker. Og som vanlig tar jeg litt kraftig i når jeg skal gjøre noe. Så mine yngste barn og jeg hadde oss en tur i skogen og ned til sjøen på lille julaften, veldig koselig å være på tur med de igjen.
Og ellers så har jeg gjemt krykkene altså, jeg vet hvor de er, men jeg vil ikke finne de fram igjen. Det er egentlig ganske smertefullt å gå nå, med full belastning på foten. Det strammer noe vanvittig og føles helt feil å gå vanlig. en det er nok dette som skal til, jeg må presse meg selv her. Musklene og hele systemet i foten er så stramt og stivt at det er til å grine av, men jeg griner ikke, jeg bare freser litt av og til... Jeg blir litt for fort sliten i foten, og kjenner at små pauser er lurt å ta uansett hva jeg holder på med.
 Å gå i snøen er det tyngste jeg vet om, og jeg er ikke så fornøyd med dette kvite teppet som ligger ute nå. For ut på tur skal jeg, og det er jo liksom ikke lov å være sur på tur.

Det er ikke like vondt å sykle, så det er dette som er min "kondisjonstrening" for tiden. Jeg blir ikke i bedre form at dette, men tanken er å vedlikeholde den formen jeg har, og gi kroppen alt det positive trening generelt gir. Eg har til og med trent på julaften og helligdagene etter, selv om det sikkert er galskap. Styrketreningen tar jeg i min lille are treningskrok på soverommet (ved side av soveplassen då). Jeg er så ivrig på å bli frisk og smertefri i foten nå, at jeg har lyst å trene alt på en gang. Men jeg må sette av tid til å hvile og,
Så oppsummert kan eg vel si at jeg er bedre i foten, selv om den føles veldig vond. Og når den blir helt bra, er det ingen som vet, bortsett fra de som kan se inn i framtiden, men de har eg ikkje snakket med ennå.(ha ha ha)

År 2014 er bare noen dager unna  være ferdig, og det har vært et temmelig spesielt år for meg. Det har vært utrolig lærerikt og helt annerledes enn jeg hadde tenkt det skulle bli.
Mye er forandret ved meg, og jeg tror det egentlig er til det bedre... Bedre for meg og mine i hvert fall. Det føles bra. For det var noe oppi hoet mitt som forstyrret litt for sånn indre ro og glede, men det forstyrrende elementet er bortevekke nå. Eller, jeg vet hvor det er, men det står ikke i veien lengre.
Veien videre for meg består av og ta så godt vare på meg og mine som jeg kan, leve sunt og fornuftig, og satse på en god latterkrampe daglig.

TAKK FOR DET GAMLE OG GODT NYTT ÅR

Klem fra Marianne

SÅ GLAD FOR GANGSPERR!!!

JEG ELSKER GANGSPERR

Det er snadder å våkne i dag, men gangsperr i beina!!

 Spesielt flott er gangsperren i høyre legg noe jeg er så glad og fornøyd over å kjenne på. For dette betyr jo at syndesmosen i foten er i ferd med å begynne å gjøre jobben sin. Synsesmose er sånn vevsgreie som binder sammen bein og ledd og sånn. Når den ble revet av, så sluttet liksom muskler og fotens funksjon å virke, og jeg har ventet lenge på at det skal begynne å fungere igjen. Men det skjer ikke av selv selv, det krever trening. Musklevev er jo sånn, det må aktiveres og presses, da utvikler det seg, Det visste jeg jo egentlig fra før....

Og det er takket være min far egentlig, at jeg nå har en bråstigning på min bli frisk kurve". For han gav meg et omsorgsfullt og vennlig spark bak liksom, sånn som bare han kan gjøre. 

Og så er det fysioterapeut Øystein da, som alltid stiller seg litt undrende  til mine selvlærte og veldig overbevisende pyse- og reddafisfakter. Han mener at jeg av og til sånn mentalt sett fortsatt ligger på marken der jeg falt og og er hjelpeløs og redd og skadet. Men altså, NO har eg vært grådig flink og adlyde disse godt voksne mannfolkene. Og det var veldig lurt i denne sammenhengen ja. 

Jeg har vært livredd for å kjøre bil, og i begynnelsen hadde jeg jo ikke lov til det heller, da jeg hadde denne syndesmoseskriven i ankelen. Og etter den var ute, prøvde jeg litt å bruke foten på pedalene, og det fikk jeg ikke til, foten var for svak, og det skremte meg. Så da ville jeg ikke prøve mer. Men nå er mine foreldre lei av å være sjåfør for meg og mine barn. Ikke fordi de ikke liker å hjelpe, men det er så mye merarbeid å kjøre rundt på seks ekstra personer. Og det er stor forskjell på å kjøre en liten GOLF/POLO og en stor OPEL VIVARO, med 9 seter i. 

Litt pysefakter på min far og ?? I hvert fall tok pappa og jeg oss en kjøretur, men ham bak rattet. Da vi kom til Fosse, sa han at jeg skulle kjøre hjem igjen. Jeg fikk akutt vondt i magen, og disse magesmertene har jeg kjent på hver gang jeg tenker på å prøve å kjøre bil. Men som sagt, pappa bestemmer visst litt ennå. Men altså, jeg satte meg bak rattet, kjørte hjem, og det gikk helt fint. <Noen dager seinere, kjørte vi til Myrtveit for å hente ved,

 Min far og min onkel bar vedsekkene inn i bilen, for det å bære tunge ting, det har jeg ikke nok balanse til å mestre spesielt godt ennå. 

Og i går gikk bilturen til Myrtveit igjen, for å følge en god og kjær tradisjon, Juletrehenting. Det er noe av det om gir meg julestemning, denne spenningen, om vi klarer å finne et fint viltvoksende juletre i går og. Vi har alltid klart å finne det, men vi er aldri sikker på om vi klarer det. Pappa, Vibeke og meg gikk innover i skogen, selv om jeg egentlgi ikke hadde planlagt at jeg kom til å klare en skogstur ennå. Men dette snakket jeg med Øystein om på forhånd, og han spurte meg egentlig om hvorfor jeg ikke skulle klare det.... SÅ da skjønte jeg at jeg fint kunne prøve meg på dette ulendte terrenget. Jeg oppdaget en fin ting da jeg gikk i skogen. På et sånt underlagt blir foten naturlig presset til å tøyes. Og jeg kan ikke trekke meg selv om det er litt smertefullt, for jeg holder jo på å gå. Dette var bedre trening for foten enn å ta knebøy, for jeg fusker litt når jeg gjør de knebøyene, i hvert fall når ingen ser det. 

 I skrivende stund føler jeg meg altså mer optimistisk og positiv enn jeg har gjort hele denne høsten. Og det er fordi det nå ikke bare er viljen, sånn psyksisk sett som gir meg tro på at jeg skla bli bra igjen. 
Det er KROPPEN min. Jeg kan kjenne at leggmusklene mine er aktivert, og at det er litt mer liv i låret og. Dette er gangsperr og da har jeg brukt foten riktig. Jeg blir mer og mer krykkefri nå, for jeg kan i små perioder gå riktig uten å bruke de. Så om jeg ikke klarer å holde mitt løfte til mine barn og å være krykkefri til jul, kan jeg i hvert fall love at jeg skal fortsette å kjempe. For no er veien videre veldig konkret og befriende. 


Og det ble no julete i stuen i år og. Bare å feire, og glede seg sånn som vi skal gjøre når det er jul


 Klem fra Marianne.
-som ikke kan la være å smile, hele tiden....

#mestring #syndesmose #livsglede

"DET SITTER I HODET"

HVA SITTER I HODET EGENTLIG?

Eg har tenkt litt på det i det siste. Dette med at "det sitter i hodet". Ja, for i hodet sitter jo hjernen på de aller fleste mennesker, så uttrykket må ha noe med hjernen å gjøre tenker no eg, så smart som eg innbiller meg at eg er.

Eller, smart og smart fru blom, det er egentlig ikke helt rett å påstå. For eg har egentlig gjort denne skaden i foten min til en slags form for sykdom. Og sykdom er fælt, for da er en så hjelpeløs og syk og svak, og da kan eg liksom ingenting, da mestrer eg jo ikkje livet mitt sant?

Men så er det egentlig ikkje slik det er for meg, eg bare har blitt så vant til å tenke sånn. Jeg har ingen tidligere erfaring med såpass alvorlige skader og operasjon og sånn. Ingen tidligere erfaringer med sykehusopphold og såpass sterke og langvarige smerter. Så alt er nytt og eg var veldig informasjonsulten og kunnskapstørst rundt hele opplegget denne høsten. Og eg har googlet og lest og snakket med mange, og fått veldig mange råd og "sannheter" servert. og eg slukte alt rått, uten å tygge, smake eller kjenner etter om det ble for mye. Den siste tiden har eg hatt vondt i magen og. Og lurte på hva det er eg ikkje tåler.... 

Eg har svaret, for det er verken melk eller mel eller annen næring som får min mage til å slå seg vrang.... Det er Hjernen, følelser og tanker og sånn.... Det er redsel, hjelpeløshet og en følelse av å ikkje mestre, for gjør meg "syk". Eg har gjort en "karriere" av å spore meg inn på et negativt og nesten litt depressivt tankemønster, og trodde eg hadde avsluttet den suksessen no. Men det er ikke like lett og gjøre det som å leve det, og no skal eg prøve å komme til poenget mitt, hvis eg har et poeng her då, vent  å se...

- eg fikk ikkje kjøre bil med skrue i ankelen, ergo, eg kan ikkkje kjøre bil. Skruen er ute av ankelen for 2 måneder siden, og foten blir bedre og sterkere for hver dag, men ikkje hodet? Er den en skrue som mangler i hjernen og? (eg vil ikkje kommentere det)

_ min far fikk "presset" meg til å sette meg bak rattet, for det er jo ingen vits å sitte hjemme i gostolen og vente på at eg skal mestre bilkjøring igjen.... Og det er ikkje bare dette med bilkjøring, det er liksom det at når jeg tenker meg selv NED, som hjelpeløs, syk og svak, så blir ikkje foten min bedre.... Kropp og hjerne henger sammen, eg visste jo det, men eg. 

Nervøst smil før en sosial kveld?

Så alt eg gjør no for tiden er liksom blitt en trening. Til og med det å være sosial, for no var det nesten gått så langt som til at eg innbillte meg at eg ikkje kunne være sammen med folk heller.

 Av og til er det nesten som om jeg fortsatt ligger på gresset med brukket ankel uten å vite hva jeg skulle gjøre, med så sterke smerter at jeg ikke kunne stole på andre enn meg selv.... Litt skummelt å innse at eg ikkje er så smart når det gjelder, men det går jo an å lære av sine erfaringer sant?

Så no lytter eg til magefølelsen,men tar ikke hensyn. Eg må bare rett og slett gjøre ting eg ikkje kan, for eg kan det jo. 

Eg har skaffet meg en sånn god balansepute, sånn at eg får trent så fote eg vil på dette med balanse og styrke, muklene er på vei tilbake, men det går så tregt, eg vil ikkje at det skal gå så tregt lengre. Eg kan bruke denne puten når eg er på kjøkkenet og styrer med noe mat-greier, når eg pusser tenner, eller når eg har en sånn treningsøkt med spininng og litt amatørmessing styrketrening. Det er på tide å få kroppen skikkelig i gang igjen, og bli frisk i både hodet og bein. 

 

Klem fra Marianne

PS! Eg tror eg snart er "megsjøl" igjen, og at eg er klar for "VEIEN VIDERE". Livet er jo mer enn bare slanking og trening, hadde ikkje trodd det, men fy flate kor gøy det går an å ha det uten å være helt galen

Trening på alvor

Jeg må alltid skrive litt når jeg har fått nye øvelser og inspirasjon hos fysioterapeut. Ellers er jeg redd jeg glemmer hva jeg skal gjøre.

Det har seg slik at musklene i legge min ikke helt har våknet ennå. Jeg er svak i leggen, ankelen og sikkert hele låret også. Sånn, nå er det sagt, jeg innrømmer å ha en svak fot. Og det er bare meg som kan gjøre noe med dette. Jeg må trene opp leggen min nå. Og fysoien har sagt hva og vist meg hvordan. Det kjipe er at sånne øvelser gjør så vondt å utføre. Men jeg må og vil gjøre det likevel. Og når jeg er ute å går, må jeg trene på å gå, ikke bare Gå liksom. Hadde aldri trodd dette skulle bli så komplisert og vanskelig.

 Det å gå riktig, har jo alltid vært en selvfølge, og før var liksom treningen å gå enda fortere, eller å løpe for den saks skyld.. Nå er målet bare å kunne gå liksom, burde være enkelt, men jeg har aldri vært borti noe så vanskelig og nesten umulig før i hele mitt liv.

 Det er myyyye gøyere å sykle, for det klarer jeg fint, inne altså. Bare at jeg har lagt merke til at jeg ikke sykler helt riktig heller, jeg bruker egentlig bare venstre foten når jeg trør, og det trodde jeg ikke gikk an.Men høyre foten lurer seg unna, dette også på grunn av at den er så svak. det er nesten som om jeg bare er sterk i viljen for tiden, og det er ikke godt nok lengre.

JAVEL, så får jeg bare ta meg sammen, og gjøre øvelser som styrker leggen, og som gjenforener samspillet mellom ankelledd og resten av kroppen for såvidt.
Jeg tenker ofte på at trening har fått en helt annen mening og innhold den siste tiden. Før "løp" jeg som en gal i fjellet og sånn, nå ER jeg gal hvis jeg gjøre det. Eller dum i hvert fall. Og det er jeg jo ikke blitt ennå tror jeg....
Jeg vet at jeg kan sykle eller "gå" (med krykker) i timevis, jeg er i form til det liksom. Men foten min blir ikke bedre av dette, bare formen, kanskje, eller at jeg VEDLIKEHOLDER den formen jeg er i. Men nå når det gjelder å bli i stand til å gå uten krykker, er det helt annen trening som gjelder altså, denne såkalte funksjons-treningen, som verken gjør meg supersprek, tynn eller verdens beste. Denne treningen skal "bare" føre til at jeg kan gå..... KJEDELIG? vet ikke ennå.... men det er i hvert fall kjedelig å ikke kunne gå, så da er saken enkel? TRENE FUNKSJONELT , når jeg sitter, står , går, sykler og ligger... kan egentlig trene denne formen for trening hele tiden sant?
Eg har til og med trent funksjonelt i skrivende stund. Bare bevegd på foten, presset den mot gulvet eller kanten på sofaen. Dette kjennes ikke godt ut. Ankelleddet strammer seg veldig, og truer med å ryke av, ja sånn føles det. Men det kommer ikke til å ryke, det har fysioen lovet meg, og da stoler jeg på det. Nesten. Snart... må jo det....
"gøy" å ta bilder av egen legg forresten, føler meg litt klumpete der nede, men utseende skjemmer ingen sant??? Sant???

Så da er jeg i trenings-modus.... og satser på at jeg ikke overdriver, det vet jeg ikke før jeg hviler, for hvis det gjør vont i foten når jeg hviler, da har jeg overdrevet.... 
Og for en gangs skyld stresser jeg ikke så fælt med dette med julestri. Jeg kan jo ikke det, foten sin feil. Regner med at det blir jul likevel. 

Hilsen Marianne

FUNKSJONSTRENING -ER JO LITT GØY DET OG??

UT PÅ TUR,??

Det er ikke så gøy å gå lengre. Det gjør veldig vondt.

 Det er ikke så gøy å stå lengre heller, vondt det og. Men det er jo ikke meningen at alt alltid skal være så gøy hele tiden vel....

ER DETTE ET NYTT FURTE OG KLAGEINNLEGG? 

Hvem vet?

Trening er ferskvare, det er nå helt sikkert.

Eg driver no på med en form for trening og har som mål å få foten til å fungere. Kondisjonstrening kalles dette, og det like gøy å drive med som det ser ut som på bildene her. I tillegg har jeg "tørrtrent" på å kjøre bil. Jeg KAN jo kunsten ennå, men IKKE høyrefoten. Den er liksom ikke med på å skifte pedal like fort som det er behov for å skifte. Det er veldig viktig at foten klarer det, for en skal jo kunne bremse når det er behov for det . Så jeg trener litt på det og jeg; å skifte fra gass til bremse, slik som det skal gjøres. 

Det går dårlig foreløpig, så dette gjøres uten at motoren er i gang, bilmotoren altså....

 Det er ganske hardt å innse at jeg ikke har en funksjonsfrisk fot ennå, men det er litt betryggende å vite at de smertene jeg har i foten nå, er på grunn av at foten begynner å fungere bedre.
 Det er gøyere å sykle nå, og jeg koser meg med denne foren for trening, for den gjør ikke vondt. Jeg er blitt oppfordret til å bruke hjelm selv om jeg sykler inne på en spinning sykkel, og jeg er sikker på at den som sa dette til meg, virkelig bryr seg om meg, og savner meg stor i det daglige arbeid.
Trening kan være gøy, trening kan være mindre gøy og jeg gjør min trening så gøy som jeg klarer. Jeg trener alene, så det er ingen som blir flau over å være sammen med meg. Jeg fikk streng og direkte beskjed av en liten og søt 2 åring om å bli voksen og ikke legge så mye rart å nesen, men jeg må jo trene på balansen, og da må jeg bruke de virkemidler jeg har.. he he he...
 Det føles til tider som om hele livet mitt dreier seg om fot og trening.
Så derfor sier jeg til meg selv daglig:
- du er bedre i dag enn i går
-du er så flink å trene
-foten er kjempelekker
-no fortjener du en kopp kaffe og en god pause
- i dag er du bedre, og du er så grei

Jepp, jeg sier mye mer og, men det egner seg ikke på trykk... he he he.

Jeg kan ikke holde det jeg lovet, jeg blir ikke frisk i foten denne julen. Men jeg er sikker på at neste jul er annerledes enn denne, uten at jeg verken er synsk eller forutinntatt. Jeg bare tror det, siden denne julen sannsynligvis blir annerledes enn den som var i fjor.
Det er litt godt å ikke kunne springe rundt  i julepanikk på alle handle-sentre og egentlig, så der fant en en god ting til jeg kan si til meg selv. DU STRESSER IKKE. Det er så godt.



PS! Den Marianne som våknet  i dag tidlig,er ikke så negativ og trist lengre. Hun er mer glad og fornøyd med livet slik det faktisk er, ikke slik det "burde" være. Jeg liker denne Mariannedamen bedre enn hun litt negative og triste, hun som ikke likte seg selv så godt sånn innerst inne. Bra hun fortsatt ligger og sover, hun kan bare sove, trenger ikke våkne nå.

"Et" ønske for min trening??

Hei.

Da har jeg endelig innsett noe.
Hva jeg ønsker meg med min trening.
Listen er så utrolig mye kortere enn i fjor. Og det er bra. For den forrige listen var så lang. Trening skulle liksom forandre hele livet mitt, eller nei, det skulle fikse alle mine problemer. Trening skulle gjøre meg tynn, Trening skulle gjøre meg lykkelig.
Trening skulle gjøre alle så imponert og fulle av beundring, og jeg hadde en hemmelig drøm om å bli BEST. I ALT


Men dette var FØR den 19.07.2014.


 Jeg mener ikke at disse ønskene og drømmene var bortkastet, men jeg trenger de ikke mer, jeg ønsker det ikke lengre. Er jeg ærlig nå? Hvem vet......

Men mitt aller sterkeste ønske med den treningen jeg nå gjennomfører, er at den skal gjøre meg frisk igjen av årets STORE skade. ALDRI har trening vært viktigere, eller vondere eller så BRA for meg som den er nå. For nå dreier det seg virkelig om å FUNGERE igjen, kunne GÅ, og alt annet en bruker bein til. Plutselig ble alt dette andrebare meningsløst. vekt, prestasjon, og hva andre mener om meg, henger ikke like høyt på listen lengre, det datt liksom av da jeg datt av sykkelen i sommer, jeg bare har ikke innsett det får nå, for jeg er så treg å innse ting, det vet noen av mine aller mest fortrolige venner veldig godt. Vibeke (min søster) vet det og, men hun sier ikke noe om det.
Men men, er en litt SKILPADDE i hodet, så er en det. En kommer jo fram til en bedre holdning og innstilling uansett. TING tar jo TID, og jeg er i hvert fall en "TING" som tar tid. Lang tid...

Jeg vet god HVORFOR en skal trene, den listen er jo veldig lang, og det er heldigvis ikke jeg som har laget den.

. Fordi kroppen er din desidert viktigste og mest verdifulle eiendel.

(Som om du trenger flere grunner enn nummer 1)

2. Fordi det hjelper mot stress.
3. Fordi det gir deg bedre selvtillit.
4. Fordi det styrker skjelettet ditt og minsker dermed risikoen for Osteoporose (benskjørhet).
5. Fordi produksjonen av det som gjør menn til menn – testestoron – daler med årene. Styrketrening stimulerer testestoronproduksjonen og motvirker denne effekten.
6. Fordi det gir bedre søvnkvalitet.
7. Fordi trening minsker risikoen for og hjerte- og karsykdommer.
8. Fordi det gir deg bedre kroppsholdning.
9. Fordi trening får deg til å se bedre ut!
10. Fordi trening får deg til å se yngre ut.
11. Fordi det gir deg mer energi og bedre istand til å utføre dine daglige gjøremål.
12. Fordi det gjør deg mer utholdende.
13. Fordi det gjør humøret ditt bedre.
14. Fordi det (kan) redusere risikoen for ulike kreftsykdommer.
15. Fordi det reduserer risikoen for at menn mister potensen og at damer mister lysten.
16. Fordi det er gøy!
17. Fordi det gjør at du lever lenger.
18. Fordi trening er vanedannende, og gjør dørstokkmila mindre for hver dag du gjennomfører.
19. Fordi du vil være den beste versjonen av deg selv som det er mulig å bli.
20. Fordi det gjør deg sterkere.
21. Fordi det gjør at du kan spise mer uten å legge på deg enn om du ikke trente.
22. Fordi du gir deg selv et endorfin-kick!
23. Fordi det forebygger og reduserer angst og depresjon.
24. Fordi du er lei av å føle deg slapp og utrent.
25. Fordi det hjelper immunforsvaret ditt.
26. Fordi det vil gi deg en mindre strevsom alderdom.
27. Fordi du kommer til å få mer positiv oppmerksomhet fra det annet kjønn.
28. Fordi trening gjør at du sovner lettere om kvelden.
29. Fordi det gjør at andre mennesker respekterer deg mer.
30 Fordi du kommer til å angre om 10 år fra nå om du ikke gjorde det.
31. Fordi du sitter på en kontorstol, i bilen eller i sofaen mesteparten av dagen ellers.
32. Fordi det kommer til å føles aldeles herlig å dusje etterpå.
33. Fordi du kommer til å ha god samvittighet etterpå.
34. Fordi det styrker skjelett, muskler, ledd og sener.
35. Fordi det gjør alt annet i livet ditt lettere.
36. Fordi det gir deg lavere hvilepuls når du IKKE trener.
37. Fordi trening gjør at du følger deg mer avslappet.
38. Fordi du har lyst til å gjøre deg selv stolt.
39. Fordi du har lyst til å øke sjansen din for suksess i andre områder av livet ditt også.
40. Fordi du har faktisk planlagt det – og du vil ikke være en av dem som ikke gjennomfører det du har planlagt.
41. Fordi det gjør deg myk.
42. Fordi det gir deg bedre helse.
43. Fordi lungene dine – du vet det livsviktige organet som gjør at du kan nyttegjøre deg av oksygen – har godt av det.
44. Fordi det gir deg bedre balanse.
45. Fordi du har lyst til å se bedre ut – med og uten klær.
46. Fordi du vil ha en sterk kjerne og mindre vondt i ryggen.
47. Fordi du har lyst til å være syk så sjelden som overhode mulig.
48. Fordi det kjennes godt å bli svett og varm.
49. Fordi det hjelper mot spenningshodepine.
50. Fordi det er den kjappeste og meste effektive måten å endre sinnstilstand fra sur til glad!
51. Fordi det gjør deg tøffere.
52. Fordi det bedrer konsentrasjonsevnen din.
53. Fordi det gjør deg bedre i stand til å takle uventede utfordringer i livet ditt.
54. Fordi trening – i motsetning til mange andre gjøremål vi fyller tiden med – er noe du aldri angrer på i ettertid.
55. Fordi det finnes svært få grunner til å la det være!

Kilde: http://treningstips.org/hvorfor-trene/#ixzz3LCgBO5xw

 Jeg har fått en nytt og muntert pannebånd, og det gleder jeg meg til å gå ut å vise fram.
jeg øver og øver på hjemmeleksen fra fysioterapeuten min, mest fordi jeg vet at jeg vil trene meg opp til å gå igjen og, og litt fordi jeg vil vise at jeg er blitt bedre og kanskej få litt skryt eller en kakemann  premie når han ser hvor flink jeg er blitt...

Og jeg må innrømme noe. JEG ELSKER Å SYKLE. Jeg gleder meg til å komme meg ut på sykkelen igjen. og i mellomtiden koser jeg med med sykling inne.
Men som sagt, alt jeg ønsker, er å BLI FRISK I FOTEN.
Det er dette som er hovedgrunnen til treningen min.

Jeg har gamle slitasjeskader i kroppen som gjør at jeg må trene, mye, hver dag, trene styrke og kondisjon (godt oksygenopptak er viktig ) !
Dette er for å holde smerter i sjakk og nå er også opptrening av foten blitt superviktig. 
Med så mye trening, øker jeg i vekt. Og det er ikke noe jeg kan kontrollere eller bry meg om. 
Jeg må gjøre det som er best for min helse, selv om det strider litt om det "verden " mener om sunn vekt!! Sånn er jeg skrudd sammen, og sånn godtar jeg at jeg er!! AMEN!!!

Litt om utfordringer framover

BALANSE OG STYRKE

I sommer, etter ulykken min, lovet jeg ungene mine at foten min helt sikkert var bra igjen til jul, og at jeg til jul ikke lengre trengte krykker. Det var jo å lenge til jul, i sommer...
 Nå er det IKKE så lenge til jul, og jeg er usikker på om jeg klarer å holde det jeg lovet ungene mine.
Jeg skal nå begynne å trene styrke og balanse, sånne konkrete øvelser.
 Og jeg har verken styrke eller balanse i ankelen min lengre. Jeg har fått noen øvelser i "hjemmelekse" fra fysioterapeuten min.  Da han viste øvelsen så det så enkelt ut, at jeg umiddelbart tenkte at dette er jo lett. Men så var det min tur til å gjøre det. Enkle øvelser som å stå på bare høyrefoten, stå beint med mest mulig lik fordeling av vekt på begge føtter og stå på tå, uten å holde seg. Jeg må slutte å være så sjølgod. For disse øvelsene får jeg IKKE til, ikke litt engang. Men så var det dette med positiv tankegang da, det var jeg jo egentlig blitt litt og på. Og jeg vet jo at det en trener på blir en bedre på. Men denne trening er vond og vanskelig, og jeg er i ferd med å bli litt lei av vonde og vanskelige ting. Det er veldig bra at jeg har en ukuelig optimistisk fysioterapeut som motiverer og deler sitt positive syn på livet, og på den skaden han hjelper meg å fikse.
Så julen er fortsatt noe vi venter på og mye gode ting kan ennå skje. Julen er jo en sånn ønske og magisk tid, kanskje jeg bare plutselig blir helt bra???

Vel vel,  om jeg ikke kan holde det jeg lovet mine barn i sommer, vil jeg forhåpentligvis være krykke-fri neste jul og alle andre juler etter denne dersom jeg ikke finner på å knekke og ødelegge noe igjen. En kan jo aldri vite.

Jeg skal også bli enda mer bevisst på måten jeg går på, når jeg går med krykker. Kjenner etter når jeg trenger å avlaste med krykkene, og når jeg kan bruke foten liksom. Dette merker jeg er litt vanskelig, og tenke når jeg går, på hvordan jeg går. Men det er vel bare å få på seg regntøyet og komme seg ut å øve. Jeg er så takknemmlig for at det ikke er is og snø på veiene. Det kunne har blitt en ekstrautfordring jeg ikke hadde satt like stor pris på egentlig. Vestlandsvinter med 6-7 grader og regn er perfekt for meg nå, eller godt nok i hvert fall. 

Jada, det var litt om hva jeg driver med denne uken. Ha en fin dag og klem fra meg

NÅR TRENING GJØR VELDIG VONDT

 Ja, eg vet eg skal tenke positivt og sånn. 

Men når treningen min er smertefull, synes eg den følelsen er litt "bånn".

Men smerten er normal, og jeg skal ikke være redd, 

foten er jo ikke så bra, når noe så alvorlig har skjedd. 

Litt for stramme muskler og andre greier inni foten, 

lager smerter som strekker seg litt inn i hjerteroten.... 

Men, gjør det noe då? Eg er jo reparert, 

foten er jo bare dårlig,

må eg bli så irritert?

Eg leser og lærer hvordan en ankel ser ut på innsiden

Eller vil i hvert fall vite hva som er årsaken til denne striden...

Eg lærer at smerte under trening og belastning er greit, men at hvilesmerten ikke skal være like sterk, ja det blir liksom litt teit.

Så da skal jeg finne en balanse og ha et mål for øye,

ikke lage fotfeil, bli litt mer nøye......

Ha ukesmål som dreier seg om små bagateller, 

og ikke la nederlag sende meg rett i en "kjeller"

Denne uken har eg vært litt trist og sur, 

eg har måttet presse meg til sykling, eller å gå ut en tur.

Jada, smerter har den effekten på meg, 

eg synes så synd på meg selv, men  av det blir eg fort lei.

For det er mye gøyere og smile og se opp,

 tillate små pauser, men aldri si helt stopp.

Eg kan ikke ta det så mye med ro, det er ikke bra for kroppen,

det tar fortsatt tid å bli bra,men jeg skal opp igjen på toppen.

Klem fra Marianne 

ps..... 

its more

(det med liten skrift er alltid litt sånn alvorlig, dypt og psykisk oppløftende for meg jaffal)

Eg har grublet og analysert og tenkt på hva som kan være " MIN TOPP"

toppen ser ikke lik ut mer, det var "noe" jeg trengte å gi opp .

Nå vet eg hva eg vil, og hva eg er ment til å gjøre,

 Eg velger å ta den veien no, lukke en dør, og hoppe inn i en ny og bedre tilværelse.

 GUKKO GØY DETTE E

BALANSE. Lett og falle....

OM BALANSE OG ENERGI OG SÅNN.... trur eg

Da har jeg klart å bære på meg litt nye smerter i rygg og nakke. Som om ikke ankelen var plagsom nok. Så da er jeg kanskje litt mer i "balanse", når jeg har vondt både på toppen og bunnen av meg selv? Ja forresten, bekkenet og er med på smertelaget, så da er midten og godt dekket. Men jeg bare MÅTTE bære opp veden fra min far sin ivrige rydding og saging nedenfor hagen min. Han hintet lit tom at jeg kunne gjøre det, siden jeg har ryggsekk og relativt stor vilje til å røre på meg. Og det er jo ok å røre seg litt selv om en bruker krykker ennå. Og tanken til min far var nok litt om gangen og bare en liten stund, som en start liksom.... Men hva skjedde? Jo, jeg ble helt hekta, for hver tur jeg bar opp veden, tenkte jeg , neste tur er siste tur, og haugen oppe i hagen vokste, men jeg synes liksom ikke har haugen nede ble mindre. Jeg tok fullere og fullere sekk for hver gang, og gikk fortere og fortere. Til slutt (etter noen timer med dette) mistet jeg en diger vedkubben ned på den FRISKE foten, og det ble slutten for denne galskapen. Sliten og sulten gikk jeg, inn, meget misfornøyd med å ikke ha blitt ferdig med jobben. Jeg kom på at jeg har jo 5 barn, som egentlig liker godt å være med å gjøre en innsats, så neste dag ville jeg be de om å være med. Skulle jo kanskje ha tenkt på det litt før, men det er ikke helt min stil. Veden er bæret opp nå, takket være mine 5 sterke og spreke og hjelpsomme barn. 

men hva var poenget med dette innlegget egentlig? 

Hva er LÆREPENGEN her?

JODA, jeg har selvsagt fått en herlig påminnelse om dette med BALANSE og sånn.... Og bruk av energi. For jeg bruker jo endel energi på å "bli frisk" ennå, og kropp og sjel heger visst sammen sies det. I dag (SØNDAG OG GREIER) våknet jeg altfor tidlig, og fikk fort bare EN tanke i hodet "EG MÅ TRENE". Og det var forid jeg hadde så vondt i overnevnte punkter i kroppen. Umulig å ignorere eller sove det vekk. Det var bare o hive seg på spinningsykkelen og sette på gøy musikk, og la beina jobbe meg varm og mør... Etter en time med dette, var smertene under kontroll, og foten ikke så aller verst heller. Bare litt mer hoven enn vanlig. Og i dag har ikke smertene vært verre enn at jeg liker de, iksom. Ja, i den grad det går an å like en smerte. Jeg har hvilt meg når jeg har kjent at det er nødvendig, og jeg har rørt meg når jeg må, 5 barn liker jo å bli dullet med, og jeg er sikkert altfor dullete med englebarna, men sånn har jeg bare blitt, ingenting å gjøre med det. Fortsatt sliten etter "jobben" men halloen, jeg har jo ikke gjort annet enn å bli bra i foten nå i over 4 mnd. Har jo prøvd med litt sånn flaut husarbeid, men dette var jo HARDT arbeid, ute,og jeg OVERDREV en smule sant?

Og så kommer grublingen, den gode typen. for jeg sitter igjen med denne BALANSETANKEN.

Og på hva jeg bruker min energi og tid på.

Jeg vet godt at jeg kommer fra en lei ubalanse, der jeg har gitt altfor mye av min energi og tid til å se "ned på meg selv", kritisere og av og til HATE noe ved meg som person, enten fysisk eller psykisk liksom. Noe så unødvendig og bortkastet. Jeg er veldig glad jeg kan kalle denne ubalansen for FORTID nå, jeg har liksom PØST på med det motsatte, sett "opp " på meg selv så mye at jeg begynner å bli litt lei av det. Kjenner at det er nok nå, jeg har vært litt HØY på meg selv en lang stund nå, men det var sånn jeg nå kan kjenne på at jeg er i BALANSE. OG det er så GØY. 

Bonusen er jo at jeg nå har 20 sekker med ved på tørk under terrassen, og at om ca 2 år, renner det godt i ovnen min en kald vinterdag og varmer en kald stue. Igjen,  BALANSE.

Veien videre må bli mer balansert nå vet jeg. Min angst for hva andre synes, for om jeg blir likt eller ikke, er borte. Jeg tenker ikke mer på sånne ting, for det som betyr noe er jo hva jeg liker og mener om meg. Jeg har brukt så lang tid som jeg trengte på å finne ut av dette. Finnes ingen oppskrift på når en finner det ut, en bare vet det når en vet det. i hvert fall jeg... 

Gleder meg til mer gangsperr, "smerte" og balansekunst....... Det er jo så gøy når det går litt gale....

KLEM fra Marianne