JEG ELSKER GANGSPERR
Det er snadder å våkne i dag, men gangsperr i beina!!
Spesielt flott er gangsperren i høyre legg noe jeg er så glad og fornøyd over å kjenne på. For dette betyr jo at syndesmosen i foten er i ferd med å begynne å gjøre jobben sin. Synsesmose er sånn vevsgreie som binder sammen bein og ledd og sånn. Når den ble revet av, så sluttet liksom muskler og fotens funksjon å virke, og jeg har ventet lenge på at det skal begynne å fungere igjen. Men det skjer ikke av selv selv, det krever trening. Musklevev er jo sånn, det må aktiveres og presses, da utvikler det seg, Det visste jeg jo egentlig fra før....Og det er takket være min far egentlig, at jeg nå har en bråstigning på min bli frisk kurve". For han gav meg et omsorgsfullt og vennlig spark bak liksom, sånn som bare han kan gjøre.
Og så er det fysioterapeut Øystein da, som alltid stiller seg litt undrende til mine selvlærte og veldig overbevisende pyse- og reddafisfakter. Han mener at jeg av og til sånn mentalt sett fortsatt ligger på marken der jeg falt og og er hjelpeløs og redd og skadet. Men altså, NO har eg vært grådig flink og adlyde disse godt voksne mannfolkene. Og det var veldig lurt i denne sammenhengen ja.
Jeg har vært livredd for å kjøre bil, og i begynnelsen hadde jeg jo ikke lov til det heller, da jeg hadde denne syndesmoseskriven i ankelen. Og etter den var ute, prøvde jeg litt å bruke foten på pedalene, og det fikk jeg ikke til, foten var for svak, og det skremte meg. Så da ville jeg ikke prøve mer. Men nå er mine foreldre lei av å være sjåfør for meg og mine barn. Ikke fordi de ikke liker å hjelpe, men det er så mye merarbeid å kjøre rundt på seks ekstra personer. Og det er stor forskjell på å kjøre en liten GOLF/POLO og en stor OPEL VIVARO, med 9 seter i.
Litt pysefakter på min far og ?? I hvert fall tok pappa og jeg oss en kjøretur, men ham bak rattet. Da vi kom til Fosse, sa han at jeg skulle kjøre hjem igjen. Jeg fikk akutt vondt i magen, og disse magesmertene har jeg kjent på hver gang jeg tenker på å prøve å kjøre bil. Men som sagt, pappa bestemmer visst litt ennå. Men altså, jeg satte meg bak rattet, kjørte hjem, og det gikk helt fint. <Noen dager seinere, kjørte vi til Myrtveit for å hente ved,
Min far og min onkel bar vedsekkene inn i bilen, for det å bære tunge ting, det har jeg ikke nok balanse til å mestre spesielt godt ennå. 
Og i går gikk bilturen til Myrtveit igjen, for å følge en god og kjær tradisjon, Juletrehenting. Det er noe av det om gir meg julestemning, denne spenningen, om vi klarer å finne et fint viltvoksende juletre i går og. Vi har alltid klart å finne det, men vi er aldri sikker på om vi klarer det. Pappa, Vibeke og meg gikk innover i skogen, selv om jeg egentlgi ikke hadde planlagt at jeg kom til å klare en skogstur ennå. Men dette snakket jeg med Øystein om på forhånd, og han spurte meg egentlig om hvorfor jeg ikke skulle klare det.... SÅ da skjønte jeg at jeg fint kunne prøve meg på dette ulendte terrenget. Jeg oppdaget en fin ting da jeg gikk i skogen. På et sånt underlagt blir foten naturlig presset til å tøyes. Og jeg kan ikke trekke meg selv om det er litt smertefullt, for jeg holder jo på å gå. Dette var bedre trening for foten enn å ta knebøy, for jeg fusker litt når jeg gjør de knebøyene, i hvert fall når ingen ser det. 
I skrivende stund føler jeg meg altså mer optimistisk og positiv enn jeg har gjort hele denne høsten. Og det er fordi det nå ikke bare er viljen, sånn psyksisk sett som gir meg tro på at jeg skla bli bra igjen. Det er KROPPEN min. Jeg kan kjenne at leggmusklene mine er aktivert, og at det er litt mer liv i låret og. Dette er gangsperr og da har jeg brukt foten riktig. Jeg blir mer og mer krykkefri nå, for jeg kan i små perioder gå riktig uten å bruke de. Så om jeg ikke klarer å holde mitt løfte til mine barn og å være krykkefri til jul, kan jeg i hvert fall love at jeg skal fortsette å kjempe. For no er veien videre veldig konkret og befriende.
Og det ble no julete i stuen i år og. Bare å feire, og glede seg sånn som vi skal gjøre når det er jul
Klem fra Marianne.
-som ikke kan la være å smile, hele tiden....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar