"DET SITTER I HODET"

HVA SITTER I HODET EGENTLIG?

Eg har tenkt litt på det i det siste. Dette med at "det sitter i hodet". Ja, for i hodet sitter jo hjernen på de aller fleste mennesker, så uttrykket må ha noe med hjernen å gjøre tenker no eg, så smart som eg innbiller meg at eg er.

Eller, smart og smart fru blom, det er egentlig ikke helt rett å påstå. For eg har egentlig gjort denne skaden i foten min til en slags form for sykdom. Og sykdom er fælt, for da er en så hjelpeløs og syk og svak, og da kan eg liksom ingenting, da mestrer eg jo ikkje livet mitt sant?

Men så er det egentlig ikkje slik det er for meg, eg bare har blitt så vant til å tenke sånn. Jeg har ingen tidligere erfaring med såpass alvorlige skader og operasjon og sånn. Ingen tidligere erfaringer med sykehusopphold og såpass sterke og langvarige smerter. Så alt er nytt og eg var veldig informasjonsulten og kunnskapstørst rundt hele opplegget denne høsten. Og eg har googlet og lest og snakket med mange, og fått veldig mange råd og "sannheter" servert. og eg slukte alt rått, uten å tygge, smake eller kjenner etter om det ble for mye. Den siste tiden har eg hatt vondt i magen og. Og lurte på hva det er eg ikkje tåler.... 

Eg har svaret, for det er verken melk eller mel eller annen næring som får min mage til å slå seg vrang.... Det er Hjernen, følelser og tanker og sånn.... Det er redsel, hjelpeløshet og en følelse av å ikkje mestre, for gjør meg "syk". Eg har gjort en "karriere" av å spore meg inn på et negativt og nesten litt depressivt tankemønster, og trodde eg hadde avsluttet den suksessen no. Men det er ikke like lett og gjøre det som å leve det, og no skal eg prøve å komme til poenget mitt, hvis eg har et poeng her då, vent  å se...

- eg fikk ikkje kjøre bil med skrue i ankelen, ergo, eg kan ikkkje kjøre bil. Skruen er ute av ankelen for 2 måneder siden, og foten blir bedre og sterkere for hver dag, men ikkje hodet? Er den en skrue som mangler i hjernen og? (eg vil ikkje kommentere det)

_ min far fikk "presset" meg til å sette meg bak rattet, for det er jo ingen vits å sitte hjemme i gostolen og vente på at eg skal mestre bilkjøring igjen.... Og det er ikkje bare dette med bilkjøring, det er liksom det at når jeg tenker meg selv NED, som hjelpeløs, syk og svak, så blir ikkje foten min bedre.... Kropp og hjerne henger sammen, eg visste jo det, men eg. 

Nervøst smil før en sosial kveld?

Så alt eg gjør no for tiden er liksom blitt en trening. Til og med det å være sosial, for no var det nesten gått så langt som til at eg innbillte meg at eg ikkje kunne være sammen med folk heller.

 Av og til er det nesten som om jeg fortsatt ligger på gresset med brukket ankel uten å vite hva jeg skulle gjøre, med så sterke smerter at jeg ikke kunne stole på andre enn meg selv.... Litt skummelt å innse at eg ikkje er så smart når det gjelder, men det går jo an å lære av sine erfaringer sant?

Så no lytter eg til magefølelsen,men tar ikke hensyn. Eg må bare rett og slett gjøre ting eg ikkje kan, for eg kan det jo. 

Eg har skaffet meg en sånn god balansepute, sånn at eg får trent så fote eg vil på dette med balanse og styrke, muklene er på vei tilbake, men det går så tregt, eg vil ikkje at det skal gå så tregt lengre. Eg kan bruke denne puten når eg er på kjøkkenet og styrer med noe mat-greier, når eg pusser tenner, eller når eg har en sånn treningsøkt med spininng og litt amatørmessing styrketrening. Det er på tide å få kroppen skikkelig i gang igjen, og bli frisk i både hodet og bein. 

 

Klem fra Marianne

PS! Eg tror eg snart er "megsjøl" igjen, og at eg er klar for "VEIEN VIDERE". Livet er jo mer enn bare slanking og trening, hadde ikkje trodd det, men fy flate kor gøy det går an å ha det uten å være helt galen