Hjemmeskole ?

Hei
Da har Norge vært stengt ned noen uker og vi har virkelig fått være mye hjemme. Det å jobbe hjemmefra er for mange litt utfordrende og hjemmeskole har alle barn fått kjenne på kroppen hva er for noe.
Her i huset synes jeg det går greit. Sånn nesten i hvert fall.
Jeg har 4 hjemmeboende skolebarn, to på barneskolen, en på ungdomsskolen og en på videregående. Det skrives og leses og jobbes flittig, og oppgaver blir løst sånn etterhvert. Jeg får prøvd meg som lærer og synes jeg lærer noe nytt, eller noe på nytt hver eneste dag. Det går stort sett greit, ingen glansbilde, men vi løser det så godt vi kan, og er takknemlige for å fortsatt være friske og ha mye tid sammen.


MEN
Min eldste datter, som jeg skrevet litt om før, hun kan faktisk ikke ha hjemmeskole. Jeg ønsker ikke legge for mye ut om hennes diagnoser og utfordringer rundt det. Og det har tatt litt tid for meg å forstå hvorfor hun på ingen måte klarer å løse de oppgaver du har fått til-sendt. Hun går på tilrettelagt linje på videregående, og det skoleoppgaver som er gitt er meget hjemmevennlige og noe min datter alltid har mestret meget godt å utføre, uten å bli oppfordret til det eller vist hvordan det skal gjøres.

Dette er oppgaver som å lage middag, gjøre husarbeid og annet.
Men det er på ingen måte mulig for min datter å utføre dette nå, og jeg har hatt store problemer med å skjønne hvorfor. Plutselig gikk det et kraftig lys opp for meg. I min datter sin forunderlige "asbeger"-verden er det faktisk helt ubegripelig å ha skole hjemme. For det er to helt ulike steder å befinne seg fysisk. Så uansett hva jeg gjorde, jeg tilbydde meg å utføre alle skoleoppgaver for henne til og med var veggen fullstendig nede. Sånn er det bare. Det er ikke mulig å kombinere to verdener på denne måte for henne. Det å i det hele tatt forsøke har ført til en ny runde med depresjon, følelse av å være udugelig og dum. Jeg kjente på det selv også, hvorfor får jeg ikke henne til å gjøre som jeg vil, som skolen vil, som samfunnet vil?

Hvordan kan dette være hjemmeskole?

Vel det er jo fordi det rett og slett ikke passer inn i hennes mønster og levemåte. En har IKKE skole hjemme, og en har IKKE hjemme på skolen. For min datter er det å komme hjem i tryggheten etter utfordrende timer i samfunnet det viktigste av alt. Så dermed er det skikkelig skremmende å ta skole med inn i denne verden vi har her hjemme.

Dette er da ikke "hjemmeskole"?

Det å prate på videosamtaler med klassevenner og lærer er såpass skummelt at hun har vært fysisk dårlig bare av tanken. OG etter å ha forsøkt å bli med på dette, er hun fullstendig tom for energi. Nok en gang lærer jeg mer om mitt eget barn, bli mer kjent med utfordringene og den lille utrygge jenta som skjuler seg bak en litt streng og lukket fasade.


Jeg får lyst å ta henne på fanget mitt og stryke henne over ryggen, slik jeg kunne da hun var liten jente. bare sitte slik,  og synge litt til henne, helt til hun ble rolig, eller bad meg litt fortvilet om å stanse syngingen.

Jeg er veldig glad for alt det mine barn lærer meg om livet. Da blir jeg klokere og kan føre mer inn på min livserfaring. Det er jo flotte greier det.

Vennlig hilsen Marianne

En hilsen fra Roede-damen :)

 Hei

Disk opp med sunne fristelser

Så er det mandag og vi er igang med en ny sånn uvanlig rar uke med smittefare og hjemmetid.
Jeg får med meg at enkelte føler det er utfordrende å være så nær kjøkken og kjøleskap. Når kjedsomheten og ensomheten tar stor plass, er det lett for å fylle tiden med å lage mat, spise noe liksom.

Server deg selv og dine nære 

Jeg må selv innrømme at jeg gleder meg til neste måltid med en gang jeg har spist opp det som ligger på fatet. OG jeg har tendenser til å bli litt rastløs og urolig når jeg er for lenge stillesittende, og da er veien til kjøkkenet veldig kort og fristende.

Når jeg hører på nyhetene, om karantene og smittevern, blir jeg liksom litt usikker på om jeg egentlig kan gå ut. Jeg vet jo at det er lov, så lenge en holder avstand, men det er litt som om når en er hjemme fra jobben pga sykdom, da går en liksom ikke ut eller på butikken... he  he he.

Sol og frisk luft hjelper på humøret

Disse tankene kan lede meg inn i en følelse av mistrivsel. Da kjenner jeg på sånne ekle følelser av å ikke ha det bra, ikke være glad, ikke glede meg over noe. Jeg er mer og mer bevisst på dette, og har lært meg å slå til når jeg kjenner på det, før det liksom får overta hele meg.

Vær forsiktig med dette

Så jeg har vært på tur både som gående og løpende.
Og jeg har valgt et sunt kosthold, selv om jeg har lurt litt på om jeg skulle slå til på snopefronten.
Litt er jo ok, men jeg har lett for å la litt bli mye, og så videre gi blaffen i å begrense meg. Jeg kjenner meg selv, og vet hva jeg må passe meg for.

Godt å løfte blikket og skifte perspektiv.

Jeg savner hverdagen, jobbene mine og folkene jeg treffer. Det er helt herlig å få lov å være kursleder for i Roede i denne tiden også, selv om vi ikke får lov å ha fysiske møter nå.
Jeg savner å se gleden i øynene til mine kursdeltagere, se at de lykkes, og jeg lengter etter å være den som gi kunnskapen og motivasjonen de trenger for å fortsette i prosessen sin. Roede har jo ikke stengt av virksomheten, men det er vanskeligere å nå fram til hver enkelt nå. Men jeg håper at grunnlaget er lagt, og at jeg får "sitte på skulderen" til mine deltagere i denne tiden også

Spis mye av dette

Sånn er det jo for alle som jobber med mennesker, vi treffes ikke for tiden og det er det viktigste vi kan gjøre for hverandre.

Og som teamet i Roede sier, : "det har aldri vært viktigere å leve sunt"
SÅ da er det jo "BERRE Å GJERA DA" også. Så blir det nok bra til slutt.



Sunn og frisk klem fra Marianne

Korona-praten

Hei :)

Jeg spør min datter på 11 år: "hva tenker du om dette viruset?". Hun ser opp fra mobilen, jeg avbrøt midt i en tik-tok (?) video. " Vet ikke" sier hun. Men jeg ser det begynner å kverne i hodet hennes. Hun er sånn, hun snakker fort, men tenker langsomt.
Hun sier videre at det er ekkelt med dette viruset, hun trodde jo det gikk bra, for det var jo dette "de" (les myndighetene) sa for bare noen uker siden.

Ungdommen i huset gir også uttrykk for dypere tanker. Det luftes tanker om dette viruset er en straff til oss mennesker. For nå kan vi jo ikke få gå til frisøren en gang. Det kan bli som det var da barna var pittesmå, og mor sjøl (undertegnede ) tok saksen fatt og klippet de små tustene som var blitt for lange. Og med et resultat som gjorde barnet ble enda mer sjarmerende og søt. Da var en bare takknemlig for at håret vokste fort ut igjen. Jeg har ingen planer om å klippe mine barn nå, eller gripe inn i andre fagfelt. Jeg er verken frisør eller tannlege  liksom.

Men nå sporer det litt av her, det var jo mine barns tanker om viruset jeg ville skrive om her.

Fjortenåringen i huset mener at dette viruset er et tegn på at vi ikke har tatt vare på Jorden vår slik vi skal. Vi kan ikke fortsette slik vi har gjort, vi må tenke nytt, eller gjøre det som de gjorde i "gamle dager"? Hun diskuterer ivrig med meg og med seg selv, og konkluderer med at vi må finne en ny måte å leve på. "Sånn sunn livsstil liksom, at folk kan løpe til jobb i stedet for å kjøre og sånn" Det jubler i mitt hjerte, hun er inne på noe vesentlig. Hva hvis vi slo av all elektrisitet en time hver dag? Å helledussen for en smart unge eg har, reine "Thunberg" tendenser her jo!!

Vel, jeg liker bevisstheten blant de unge håpefulle her i huset.

Og jeg er helt enig, våken og klar.
Det er på tide å finne en ny måte å overleve på.

Hilsen Marianne

Min første uke med smitteverndugnad

God morgen
Kjære alle mine lesere. 
Nå har det igjen vært stille på denne bloggen en stund.
 Og det er fordi det har stått litt stille i koblingen mellom alt jeg tenker på, ja, alt som surrer i topplokket, og det å få det ut. Det har skjedd så enormt mye i det siste, og det hele liksom topper seg helt med at hele Norge stenger ned og en blir værende hjemme.
Neida, verken jeg eller min familie er i karantene. Heldigvis. Vi er friske og vi får være sammen. Jeg kan ikke annet enn å kjenne på en takknemlighet for det, midt oppi denne krisen. 
Hjemmeskole, hjemmekontor, og studier har livet dreiet seg om denne uken. Og så holde et blikk på nyhetssendinger og oppdateringer på Korona-virusets herjinger rundt oss. Og på hvordan folk håndterer dette. Det jeg er mest opptatt av egentlig er hvordan jeg selv håndterer livet akkurat nå. For det har seg slik at jeg nesten har litt dårlig samvittighet. 
Finner ikke helt ut av den følelsen og hvorfor den har dukket opp. 

Jeg har lenge lengtet etter at noe skal skje, jeg har vært litt sånn lei av noe, noe jeg ikke helt vet hva er. Jeg har for tiden to jobber, Roedekursleder og barnehagelærer. Jeg elsker begge jobbene, og får æren og gleden av å bli kjent med utrolige mange flotte mennesker, på totalt forskjellige steder i livet. Alt i barn mennesker i starten av livet, til de som er blitt pensjonister, og dermed gått over i en ny fase i livet, den siste fasen kanskje. Alle er i utvikling og endring, barn i oppvekst, eller mennesker som har behov for å endre litt på måten vi lever på. 
Nå er det blitt slik at vi alle MÅ endre litt på måten vi lever på. Vi har ikke den samme friheten lengre. Og nå er det viruset som tvinger oss inn i noe vi ikke har vært med på før. Men når jeg tenker på hva frihet er for noe, lurer jeg mer og mer på om vi egentlig har hatt så stor frihet før dette med smittevern skjedde. Hva er min frihet? Jeg var jo litt på vei inn i en form for mistrivsel, med en følelse av dårlig samvittighet for at jeg ikke var så mye tilstede for familien min som jeg ønsker å være. Og jeg har lengter etter ferie, i hvert fall sommerferie, for da får vi alltid mye tid sammen. 
Denne uken har vi hatt mye tid sammen. Men vi har ikke hatt ferie. Det har også for oss gått i hjemmeskole og hjemmekontor. 
Jeg ser på mange facebook-oppdateringer at folk flest klarer dette med glans, i hvert fall hvis jeg tolker oppdateringene og bildene rett. Det har ikke vært like glansfullt her i huset. For ingen av oss er vant til å måtte gjøre noe særlig kontorarbeid eller skolearbeid hjemme. Lekser er de selvsagt vant til, men ikke på denne måten. 

fint å se at de hjelper hverandre

Jeg har 4 hjemmeboende barn nå, og en av de har jo diagnosene ADD og Asberger. For henne er det så godt som umulig å ha hjemmeskole, for skolearbeid har vært og er utfordrende nok PÅ SKOLEN. Hjemme for henne er jo trygghet og hvile, og det er faktisk helt umulig å da innrette seg til å gjøre skolearbeid hjemme. Selv om oppgavene er fantastisk tilrettelagt og tilpasset. 

For resten av gjengen ble det litt lettere å følge den planen og strukturen på dagen jeg satte opp. De var flittige og gode hjemmeskole-elever. 

Når det gjelder meg selv, er det som om også jeg har et snev av "asberger syndrom". Jeg har hatt store problemer med å tilpasse meg, konsentrere meg om min jobb/studier og så unna oppgaver.

Hjemmet mitt er reint og ryddig, alle husabeidoppgaver er i mål slik jeg vil ha det, jeg har trent det jeg ville, og jeg har holdt på mine gode sunne levevaner. Men jeg har store problemer med å omstille meg jobbmessig. Litt hjemmeoppgaver i begge jobber, og oppfølgning der. Og to arbeidskrav som hadde innleveringsfrist denne uken i min Psykologiutdannelse. Og viktigst av alt, unngå å bli smittet av Korona-virus, eller eventuelt spre smitte. Og unngå unødvendige bekymringer for å bli syk hver gang den kommer et nys eller litt snørr i nesen. 
Jepp, denne etterlengtende "hjemmetiden" og samværet med familien har virkelig vært travel, og sannsynligvis gjort meg til en litt fjern og utilgjengelig mamma og medmenneske. 
HAllo, dette er ikke tiden for å grave seg selv ned i stress og negative tanker om seg selv. Det har jeg gjort før i livet, og det var ikke noe suksess. Jeg tror "livet" eller universet prøver hardt å fortelle meg noe her, og jeg er klar for å høre etter nå. 

 Så da bare tar jeg er sånt typisk "livsgledehopp" og lar stress og fortvilelse skylle igjennom hele meg. Det nytter ikke kjempe i mot uansett, det er bare vondt og vanskelig


 Livet er som er maratonløp, og jeg gleder meg til å bli sterk nok til å gjennomføre et på ekte!
Da vet jeg  ihvertfall når det er  jeg er kommet i mål. 

Smittefri hjerteklem fra Marianne.