Hjemmeskole ?

Hei
Da har Norge vært stengt ned noen uker og vi har virkelig fått være mye hjemme. Det å jobbe hjemmefra er for mange litt utfordrende og hjemmeskole har alle barn fått kjenne på kroppen hva er for noe.
Her i huset synes jeg det går greit. Sånn nesten i hvert fall.
Jeg har 4 hjemmeboende skolebarn, to på barneskolen, en på ungdomsskolen og en på videregående. Det skrives og leses og jobbes flittig, og oppgaver blir løst sånn etterhvert. Jeg får prøvd meg som lærer og synes jeg lærer noe nytt, eller noe på nytt hver eneste dag. Det går stort sett greit, ingen glansbilde, men vi løser det så godt vi kan, og er takknemlige for å fortsatt være friske og ha mye tid sammen.


MEN
Min eldste datter, som jeg skrevet litt om før, hun kan faktisk ikke ha hjemmeskole. Jeg ønsker ikke legge for mye ut om hennes diagnoser og utfordringer rundt det. Og det har tatt litt tid for meg å forstå hvorfor hun på ingen måte klarer å løse de oppgaver du har fått til-sendt. Hun går på tilrettelagt linje på videregående, og det skoleoppgaver som er gitt er meget hjemmevennlige og noe min datter alltid har mestret meget godt å utføre, uten å bli oppfordret til det eller vist hvordan det skal gjøres.

Dette er oppgaver som å lage middag, gjøre husarbeid og annet.
Men det er på ingen måte mulig for min datter å utføre dette nå, og jeg har hatt store problemer med å skjønne hvorfor. Plutselig gikk det et kraftig lys opp for meg. I min datter sin forunderlige "asbeger"-verden er det faktisk helt ubegripelig å ha skole hjemme. For det er to helt ulike steder å befinne seg fysisk. Så uansett hva jeg gjorde, jeg tilbydde meg å utføre alle skoleoppgaver for henne til og med var veggen fullstendig nede. Sånn er det bare. Det er ikke mulig å kombinere to verdener på denne måte for henne. Det å i det hele tatt forsøke har ført til en ny runde med depresjon, følelse av å være udugelig og dum. Jeg kjente på det selv også, hvorfor får jeg ikke henne til å gjøre som jeg vil, som skolen vil, som samfunnet vil?

Hvordan kan dette være hjemmeskole?

Vel det er jo fordi det rett og slett ikke passer inn i hennes mønster og levemåte. En har IKKE skole hjemme, og en har IKKE hjemme på skolen. For min datter er det å komme hjem i tryggheten etter utfordrende timer i samfunnet det viktigste av alt. Så dermed er det skikkelig skremmende å ta skole med inn i denne verden vi har her hjemme.

Dette er da ikke "hjemmeskole"?

Det å prate på videosamtaler med klassevenner og lærer er såpass skummelt at hun har vært fysisk dårlig bare av tanken. OG etter å ha forsøkt å bli med på dette, er hun fullstendig tom for energi. Nok en gang lærer jeg mer om mitt eget barn, bli mer kjent med utfordringene og den lille utrygge jenta som skjuler seg bak en litt streng og lukket fasade.


Jeg får lyst å ta henne på fanget mitt og stryke henne over ryggen, slik jeg kunne da hun var liten jente. bare sitte slik,  og synge litt til henne, helt til hun ble rolig, eller bad meg litt fortvilet om å stanse syngingen.

Jeg er veldig glad for alt det mine barn lærer meg om livet. Da blir jeg klokere og kan føre mer inn på min livserfaring. Det er jo flotte greier det.

Vennlig hilsen Marianne