Korona-praten

Hei :)

Jeg spør min datter på 11 år: "hva tenker du om dette viruset?". Hun ser opp fra mobilen, jeg avbrøt midt i en tik-tok (?) video. " Vet ikke" sier hun. Men jeg ser det begynner å kverne i hodet hennes. Hun er sånn, hun snakker fort, men tenker langsomt.
Hun sier videre at det er ekkelt med dette viruset, hun trodde jo det gikk bra, for det var jo dette "de" (les myndighetene) sa for bare noen uker siden.

Ungdommen i huset gir også uttrykk for dypere tanker. Det luftes tanker om dette viruset er en straff til oss mennesker. For nå kan vi jo ikke få gå til frisøren en gang. Det kan bli som det var da barna var pittesmå, og mor sjøl (undertegnede ) tok saksen fatt og klippet de små tustene som var blitt for lange. Og med et resultat som gjorde barnet ble enda mer sjarmerende og søt. Da var en bare takknemlig for at håret vokste fort ut igjen. Jeg har ingen planer om å klippe mine barn nå, eller gripe inn i andre fagfelt. Jeg er verken frisør eller tannlege  liksom.

Men nå sporer det litt av her, det var jo mine barns tanker om viruset jeg ville skrive om her.

Fjortenåringen i huset mener at dette viruset er et tegn på at vi ikke har tatt vare på Jorden vår slik vi skal. Vi kan ikke fortsette slik vi har gjort, vi må tenke nytt, eller gjøre det som de gjorde i "gamle dager"? Hun diskuterer ivrig med meg og med seg selv, og konkluderer med at vi må finne en ny måte å leve på. "Sånn sunn livsstil liksom, at folk kan løpe til jobb i stedet for å kjøre og sånn" Det jubler i mitt hjerte, hun er inne på noe vesentlig. Hva hvis vi slo av all elektrisitet en time hver dag? Å helledussen for en smart unge eg har, reine "Thunberg" tendenser her jo!!

Vel, jeg liker bevisstheten blant de unge håpefulle her i huset.

Og jeg er helt enig, våken og klar.
Det er på tide å finne en ny måte å overleve på.

Hilsen Marianne