Min første uke med smitteverndugnad

God morgen
Kjære alle mine lesere. 
Nå har det igjen vært stille på denne bloggen en stund.
 Og det er fordi det har stått litt stille i koblingen mellom alt jeg tenker på, ja, alt som surrer i topplokket, og det å få det ut. Det har skjedd så enormt mye i det siste, og det hele liksom topper seg helt med at hele Norge stenger ned og en blir værende hjemme.
Neida, verken jeg eller min familie er i karantene. Heldigvis. Vi er friske og vi får være sammen. Jeg kan ikke annet enn å kjenne på en takknemlighet for det, midt oppi denne krisen. 
Hjemmeskole, hjemmekontor, og studier har livet dreiet seg om denne uken. Og så holde et blikk på nyhetssendinger og oppdateringer på Korona-virusets herjinger rundt oss. Og på hvordan folk håndterer dette. Det jeg er mest opptatt av egentlig er hvordan jeg selv håndterer livet akkurat nå. For det har seg slik at jeg nesten har litt dårlig samvittighet. 
Finner ikke helt ut av den følelsen og hvorfor den har dukket opp. 

Jeg har lenge lengtet etter at noe skal skje, jeg har vært litt sånn lei av noe, noe jeg ikke helt vet hva er. Jeg har for tiden to jobber, Roedekursleder og barnehagelærer. Jeg elsker begge jobbene, og får æren og gleden av å bli kjent med utrolige mange flotte mennesker, på totalt forskjellige steder i livet. Alt i barn mennesker i starten av livet, til de som er blitt pensjonister, og dermed gått over i en ny fase i livet, den siste fasen kanskje. Alle er i utvikling og endring, barn i oppvekst, eller mennesker som har behov for å endre litt på måten vi lever på. 
Nå er det blitt slik at vi alle MÅ endre litt på måten vi lever på. Vi har ikke den samme friheten lengre. Og nå er det viruset som tvinger oss inn i noe vi ikke har vært med på før. Men når jeg tenker på hva frihet er for noe, lurer jeg mer og mer på om vi egentlig har hatt så stor frihet før dette med smittevern skjedde. Hva er min frihet? Jeg var jo litt på vei inn i en form for mistrivsel, med en følelse av dårlig samvittighet for at jeg ikke var så mye tilstede for familien min som jeg ønsker å være. Og jeg har lengter etter ferie, i hvert fall sommerferie, for da får vi alltid mye tid sammen. 
Denne uken har vi hatt mye tid sammen. Men vi har ikke hatt ferie. Det har også for oss gått i hjemmeskole og hjemmekontor. 
Jeg ser på mange facebook-oppdateringer at folk flest klarer dette med glans, i hvert fall hvis jeg tolker oppdateringene og bildene rett. Det har ikke vært like glansfullt her i huset. For ingen av oss er vant til å måtte gjøre noe særlig kontorarbeid eller skolearbeid hjemme. Lekser er de selvsagt vant til, men ikke på denne måten. 

fint å se at de hjelper hverandre

Jeg har 4 hjemmeboende barn nå, og en av de har jo diagnosene ADD og Asberger. For henne er det så godt som umulig å ha hjemmeskole, for skolearbeid har vært og er utfordrende nok PÅ SKOLEN. Hjemme for henne er jo trygghet og hvile, og det er faktisk helt umulig å da innrette seg til å gjøre skolearbeid hjemme. Selv om oppgavene er fantastisk tilrettelagt og tilpasset. 

For resten av gjengen ble det litt lettere å følge den planen og strukturen på dagen jeg satte opp. De var flittige og gode hjemmeskole-elever. 

Når det gjelder meg selv, er det som om også jeg har et snev av "asberger syndrom". Jeg har hatt store problemer med å tilpasse meg, konsentrere meg om min jobb/studier og så unna oppgaver.

Hjemmet mitt er reint og ryddig, alle husabeidoppgaver er i mål slik jeg vil ha det, jeg har trent det jeg ville, og jeg har holdt på mine gode sunne levevaner. Men jeg har store problemer med å omstille meg jobbmessig. Litt hjemmeoppgaver i begge jobber, og oppfølgning der. Og to arbeidskrav som hadde innleveringsfrist denne uken i min Psykologiutdannelse. Og viktigst av alt, unngå å bli smittet av Korona-virus, eller eventuelt spre smitte. Og unngå unødvendige bekymringer for å bli syk hver gang den kommer et nys eller litt snørr i nesen. 
Jepp, denne etterlengtende "hjemmetiden" og samværet med familien har virkelig vært travel, og sannsynligvis gjort meg til en litt fjern og utilgjengelig mamma og medmenneske. 
HAllo, dette er ikke tiden for å grave seg selv ned i stress og negative tanker om seg selv. Det har jeg gjort før i livet, og det var ikke noe suksess. Jeg tror "livet" eller universet prøver hardt å fortelle meg noe her, og jeg er klar for å høre etter nå. 

 Så da bare tar jeg er sånt typisk "livsgledehopp" og lar stress og fortvilelse skylle igjennom hele meg. Det nytter ikke kjempe i mot uansett, det er bare vondt og vanskelig


 Livet er som er maratonløp, og jeg gleder meg til å bli sterk nok til å gjennomføre et på ekte!
Da vet jeg  ihvertfall når det er  jeg er kommet i mål. 

Smittefri hjerteklem fra Marianne.