Pulsklokken og løping

Hei

Når jeg er ute på løpetur, har jeg alltid pulsklokken på. Den er stilt inn på trening og løping og den forteller meg hvor høy eller lav puls jeg har, hvor fort jeg løper og en rekke andre ting. Det er skikkelig gøy å følge med på, og det motiverer meg stort. Før jeg ble glad i å trene, synes jeg sånn pulsgreier bare var noe tull, men jeg har forandret meg og nå ser jeg meningen med det. 

Etter min forandring ser jeg forresten meningen med mye som jeg ikke så noen mening med før😊

På løpeturer der jeg løper sammen med kjæresten min, har jeg skyhøy puls. Han har et mye høyere løpetempo enn meg, så da får jeg en fantastisk mulighet til å bli en raskere og bedre løper. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle se nytten av å løpe sammen med andre, og når en svelger stoltheten og innser at en ikke alltid er best, er det rom for utvikling og progresjon. Igjen innser jeg endringen min. 

Den er god for meg. 

Når livet har litt for mange utfordringer og påkjenninger å by på, bruker jeg ofte løpeturer ti å avreagere. Da kan undertrykt sinne og frustrasjon få utløp, og da trenger EKG å løpe alene. Da kan tårer of sinte fjes komme fram, og jeg får uttrykt min frustrasjon både fysisk og psykisk. Og da forteller pulsklokken min meg at jeg jobber for hardt eller at jeg krever for mye av meg selv. 

Puls er spennende. Og siden jeg drømmer om å bli en maratonløper trenger jeg å vite mye om min puls og hvordan det skal kjennes ut å ha det bra med den. 

Det å ha fokus på puls lærer meg mye om hva som skal til for å ha det bra under løpeturer og ellers i livet. 

Det er jo fint å ha puls, det er jo da en lever, liksom😂❤️🤪

Pulserende hilsen fra Marianne

Tanker rundt en morsdag, eller mors dag.

Hei

Det skjer mye i hode og mine grublerier når jeg er ute å løper. Og jeg var ute å løp søndag formiddag, i et forrykende uvær. Men søndag er løpedag og da løper jeg.

 Denne løpesøndagen var det også morsdag, en dag der "handa" til mor skal kvile. 

Jeg har aldri helt skjønt poenget med det, men det er ikke alltid jeg forstår det alle andre tilsynelatende har full peiling på. 

Men morsdagen startet med kaffe på sengen arrangert av min yngste datter. Det har aldri skjedd før, så det er tydelig at hun i hvert fall har fått med seg noe når det gjelder å varte opp andre. Det ligger mye omsorg i det hun gjorde for meg i denne morningen, og det er godt å kjenne på kjærlighet og omtanke fra egne barn.

Jeg har aldri stilt noe krav om full oppvartning på morsdagen, men dette gav mersmak. 

Under løpeturen begynte tankene å kretse rundt det å være mor, å være en mamma. Jeg ble skilt for 8-9 år siden, og dermed ble det delt omsorg for gjengen på 5. Det er noe rart med det å dele omsorg. Jeg har aldri helt fått til å bare ha 50% omsorg for mine barn. Være 50% mamma liksom. Jeg ble 100% mamma den dagen eldste mann ble født og helt fullstendig gal av kjærlighet til den lille bylten som lå i armene mine.

 For hver gang det er begynt å vokse til et liv i min mage, og et nytt barn ar kommet til verden i kraft av meg selv, har dette altoppslukende kjærligheten bare vokst seg større. Det er stort, ubeskrivelig sterkt og ser ut til å tåle alt. Jeg har aldri "tålt" at mine barn er triste eller lei seg, urettferdig behandlet eller har det på noen måte vondt. Når de forteller om livets urettferdigheter, om vonde opplevelser i relasjon med andre, våkner løven i meg, og jeg føler meg mindre tilregnelig en stund. 

Jeg føler jeg er i stand til å ofre alt for mine barn, men jeg har aldri måtte ta stilling til det, heldigvis. 

 Vi har opplevde noen oppturer og nedturer som alle andre. Og jeg er rørt og helt satt ut av samholdet det er i denne gjengen min. De tar vare på hverandre (når de ikke sloss eller krangler) og stiller opp for hverandre når de ser at noen ikke har det så godt. De sier i fra når noe ikke er greit, og de lager et herlig leven når mor egentlig kunne trenge en litt rolig stund. De har alle stjålet den dyrebare nattesøvnen min, og jeg har aldri noe kokesjokolade liggende når jeg er skråsikker på at jeg har kjøpt det inn og gjemt det godt til en anledning. Ingen har selvsagt spist sjokoladen, og mor skylder på alder, jeg har vel glemt å kjøpe den eller bare spist den opp selv da liksom?
Vel, uansett hva som skjer her i huset, så er livet som alene-mamma ikke noe bedre eller verre enn å være to foreldre tenker jeg. 
Jeg tenker det er mors dag hver eneste dag, uansett om det er søndag, samværsuke eller hva det nå enn er dagen heter. Jeg har aldri følt for å måtte bli vartet opp av mine barn, selv om det har vært perioder i livet det har vært nødvendig. Jeg har vært igjennom ulykker og operasjoner som har krevd litt ekstra innsats av barna.
 Er en alene som voksen, så må det jo bli slik. Det verste var uansett den tiden jeg var så overvektig og tung at jeg ikke orket mer enn ytterst nødvendig av mine omsorgsoppgaver. Barna har nok ikke lidd noen stor nød da heller, men de fikk ikke nok tilgang på sunn og næringsrik mat slik de nå gjør Når jeg forandret meg, ble det forandring for barneflokken også. Og det er jeg veldig glad og takknemlig for. Hvis du nå tenker at her er strengt regime og aldri noe sukkerholdig i hus, står du fritt til å tenke det. Men det er ikke sikkert at det stemmer. Vi koser oss på alle mulige måter her, men hva den "kosen" inneholder varierer litt. Vi er ikke avhengig av chips og smågodt på bordet for å ha det bra.
Livet har lært meg at harmoni og balanse i en familie er det viktigste av alt. I skrivende stund er det blitt mandag formiddag, og det har så absolutt vært en " morsdag" frem til nå. Jeg er mamma i ett og alt, så lenge jeg lever. I glede og sorg, opptur og nedtur, det livet gir oss.

Klem fra mammaen