Haltegange, og berg og dalbane

i gang med styrketrening på Sprek og Blid

Nå er jeg og min fysioterapeut blitt "enige" om at jeg ikke på noen måte trenger å prøve å gå "fint" på en stund. Jeg skal bare halte, for å spare ankelleddet for en sånn ekstrem belastning i ytterstilling. Fancy ord på greiene, men jeg føler meg ikke fancy. Så nå overgir jeg meg til sykling, til tross for at det var en sykkeltur som liksom ødela foten min. Det er ikke helt i orden inni ankelen ennå, og mest sannsynlig bør den vurderes å opereres på nytt. Men det er det vel et røntgenbile og kirurgen som skal avgjøre, ikke jeg, sånn egentlig. Kjipe greier, men jeg har minst to valg her. Sette meg ned å furte, eller gå ut og "leke". Jeg kan sette meg ned å grine, eller smile til mulighetene. Sykling, både ute og inne, er bare bra, jeg kan trene styrke, på en måte som ikke gjør vondt for ankelen. Jeg liker å trene med litt sånn tunge vekter og sånn, føler meg litt KUL når jeg kan ta i litt... he he he...

,,

Slankekarusellsjefen

Jeg havnet på "slankekarusellen" igjen forrige uke, og satte meg kraftige litt uoppnåelige mål. Det er ikke så rart at jeg gjorde det, for det gjør jeg alltid. Jeg er flink til å sette meg mål som føles så urealistiske at jeg ikke orker å prøve å nå de...
Så jeg "dropper" målene for en liten stund, men henter fram erfaringene jeg har gjort meg i denne berg og dal bane prossessen min. Jeg vet hva jeg vil, men jeg vet liksom ikke om jeg vil det NOK til å klare det. Og så er det så mye som forstyrrer og motarbeider turen ned i vekt, og det er bare de som gang på gang "feiler" i sin vektnedgang som skjønner hva jeg snakker om.... Jeg har i hvertfall innse hva det er som gjør at jeg gir opp, eller mister fokus på mitt mål. Og nå når jeg vet dette, kan jeg jo gjøre noe med det. Kanskje det kan hjelpe meg?
Dersom du lurer på hva det er jeg har innsett, hva som fote ødelegger for min vektnedgang, kan du bare lure, for det skriver jeg IKKE her. Jeg har jo egentlig ikke lagt på meg noe særlig etter ulykken min, og det er jeg glad for. Men jeg føler meg ikke vel, for jeg trener ikke på samme måten lengre, og jeg føler ikke at jeg er "like god" lengre. Jeg vet jo av erfaring at langvarige smerter kan påvirke humøret og selvfølelse, og det kan ikke slankes vekk.
Så i dag tenker jeg at jeg kan begynne å finne en "ny stil" uten å nødvendigvis finne opp kruttet på nytt. jeg liker jo ikke at det smeller så voldsomt uansett.
Nå tar jeg en litt tidlig påskeferie, men gleder meg til veien videre, både med tanke på jobb, og det som skjer i "privaten"

Klem fra haltepingso

ET LITT FOR HÅRETE MÅL?

Etter å ha snakket litt alvor med en meeeeget god venninne, har jeg fått noen nye og sikkert veldig viktige tanker å tenke på.
Kanskje 30 kg ned i vekt er litt i det meste laget for meg? kanskje det i 1 omgang holder med ca 10 kg? og det aller viktigste er at jeg IKKE bør være så opptatt av VEKT? for det ødelegger liksom så mye for meg, jeg mister liksom troen på meg selv av en eller annen grunn......


Men, jeg har en lyseblå og vakker kjole, som ikke er så veldig fin på meg nå.... Den bare henger i skapet den,
venninnen min skal gifte seg i sommer, og jeg er invitert med på festen. Et fint og motiverende mål, er jo å kunne bruke den kjolen på dagen hennes. Og være fin i den.. da gir jeg kanskje ikke opp like lett som jeg har tendens til å gjøre nå.
Og for å ta det hele rett i fra leveren, jeg er møkklei SLANKING NÅ....... vil ikke mer, vil bare være som jeg er. litt for tung, men grei for det...... hvorfor plager jeg meg selv med dette stadig vekk..??


Skal ta på meg kjolen og ta et bilde, og så se om den er fin på om noen måneder... og hvis ikke, selger jeg kjoler og kjøper en ny.....

PÅ TIDE Å SETTE MEG MÅL JEG KAN KLARE Å NÅ!!!
Marianne

PLUTSELIG POSITIV, EVIG OPTIMIST??

TRENING HJELPER JO!

Plutselig oppdaget eg at eg klarer noe eg ikkje har klart siden ulykken. Eg kan STÅ PÅ TÅ. Hadde nesten gitt opp å få det til, for det var helt umulig for noen uker siden. Men tydeligvis hjelper det å trene, være tålmodig og ikke gi opp. Eg e stolt av foten min no, den er sterkere og flinkere. Balansen jobber eg fortsatt med å finne. Eg blir nok aldri en ballettdanser, og kommer til å spare mange penger på å ikke kjøpe ballerinakjoler og sånn. Det er jo positivt. 

 I går våget jeg meg opp på sykkelen igjen. Ute. Trodde ikke jeg skulle våge det mer,, har liksom vært litt skremt ved tanken. Men plutselig satt jeg der og så gikk resten av seg sjøl. kanskje eg er litt tøffere enn eg tror?

Nå klarer jeg i hvert fall å se litt mer mening med min trening og sånn. For motivasjonen har latt vente på seg litt. Føler meg i hvert fall mer glad og sånn, mer positiv og optimistisk enn på lenge.

Snakkes.
Klem fra Marianne

MER TVIL, NYE BILDER, OG MER MORRO

Hei.
Det er litt lenge siden jeg har skrevet noe her nå. Jeg har liksom ikke helt visst hva jeg ville skrive om. Håper jeg vet hva jeg vil skrive om nå, ellers blir dette innlegget veldig kort.



Ja, det var dette med tvil da, som jeg skrev om sist. Men da var det bare jeg som var i tvil angående foten min. Nå er jeg ikke alene lengre om denne tvilen, nå er fysioterapeut og kirurger også litt i tvil om foten min er helt i orden. Så når det passer for de på Haukeland Sykehus, skal jeg få komme opp der og ta et nytt røntgenbilde. Verken gleder eller gruer meg til dette, men resultatet er jo spennende da. Kanskje litt for spennende.

Jeg har i hvert fall funnet veien tilbake til Sprek og Blid, i Knarvik. Det er rart å være tilbake, jeg var med på en spinningtime (i 90 tunge minutter) og jeg har trent litt vekter. Jeg har jo lyst å finne tilbake trenings-gleden min, og da må jeg jo trene.......

Og jeg har hatt "fjellforbud" en god stund nå, men kom meg opp på Telleviksfjellet en sånn sol-søndag som gjør at fjelltoppene lokker deg ut og opp. Det er ganske rart å bruke den skade-te foten i terreng og på sykkel. Ankelleddet mitt blir plutselig stramt og stivt mens jeg er i bevegelse og har god varme i kroppen. Dette er ikke helt vanlig, og en kan begynne å lure på om de skrudde leddbåndet for stramt da de opererte.... men jeg må sannsynligvis bare være tøffere, presse det mer og ha tro på at det vil bli mykere etterhvert

Men livet er jo mer enn en skadet fot. Og jeg er virkelig kommet igang igjen. Både med jobb og et litt mer sosialt liv. Jeg kan i hvert fall velge å være mer sosial, ikke føle meg så hjelpeløs og alene mer. GOD FØLELSE.




 God helg.
Vennlig hilsen Marianne

PS!
Leker med tanken på å gå ned i vekt igjen. For det kan jo gjøre det lettere og leve med en dårlig fot. Men dette har jo til nå bare vært en stor vits, hele slankeprosjektet mitt. JEg gor jo stadig opp, og vil ikke gjennomføre. Så jeg våger egentlgi ikek påstå at jeg har lyst å gå ned ca 30 kg (fra startvekt). Det e rikke 30 kg som skal vekk nå mer, jeg har mistet noen gram, men jeg ler av meg selv hver gang jeg tenker at jeg slanker meg. For jeg KAN virkelig ikke dette. Men jeg KAN spise sunn mat, i relativt greie porsjoner, jeg kan holde meg laaaaaaaangt unna snop, og jeg KAN  trene litt, når jeg har lyst, og ikke så vondt.
Må bare finne en gøy måte å gjøre det på, for når en har det gøy, kan en klare ALT.
JAFFAL EG!!!