BERGEN CITY MARATON 2019

Hei
Endelig er Bergen City Maraton (BCM) gjennomført. I dag er det dagen-der-på, der kroppen føles litt stiv og støl og litt småtrøtt. 

Så derfor gikk jeg er fjelltur sammen med min mor for å virkelig kjenne på hvor trøtt og sliten denne løpekroppen er i dag. 

Løpet mitt i går var en knalltøff tur fra start til slutt. Det begynte med oppvarmingen, jeg valgte å skippe felles aerobic i år, siden jeg ikke eier takt og tone i den type trening. 
Men joggeoppvarming får jeg til.... kjente allerede da at kroppen trengte tid til å bli varm og finne go-følelsen..... Jeg var både nervøs og litt redd (?) men det var trygt og flott å varme opp sammen med de "store gutta" he he....


Vel,  starten gikk og så var jeg i gang. De første km på sånne lange turer er for meg litt kjipe, det tar litt tid å finne flyten. Jeg oppdaget etterhvert at det var fint å løpe, men det gikk ikke så fort kanskje, men jeg har lært at jeg har det best når jeg klarer å holde en jevn puls og et relativt jevnt tempo. Motbakkene som starter i Sandviken, hadde jeg bestemt meg for å IKKE gå i, for da vet jeg at pulsen detter i do og det er knallhardt å komme i gang igjen. Så til min veldig store glede, klarte jeg å nå dette målet mitt, å jogge jevnt og trutt opp alle de tøffe dragene uten å verken måtte gå eller spy. Når bakkene altså var ferdige, og fjellveien begynte å flate ut litt, da fikk jeg litt mer fart i beina synes jeg, og økte tempo så godt jeg kunne.... 

Etter å ha passert våre to sykehus og KK følte jeg for å bare løpe alt jeg kunne i mål, gleden var så stor og jeg var nok temmelig høy på adrenalin og store doser sportsdrikk. 

Men så skjedde det noe, jeg begynte å streve da jeg startet på runden rundt  Store Lungegårsvannet.... da følte jeg meg temmelig hjemme alene i hodet for å si det som er det men det kunne jeg ikke bry meg om da. 
Jeg måtte virkelig fjerne fokusert fra hva jeg holdt på med... Så jeg begynte å tenke på hva det er i livet som gjør meg glad, på alle menneskene jeg har i livet mitt, på de jeg er glad i, og på alle de gode ting som har skjedd og på alt jeg har kjempet meg vekk i fra. 

Jeg måtte gjenta for meg selv at jeg er sterk, sprek og rask, og at en liten løpetur på 21 km ikke er noe problem.... Etter noen kilometer til var alt dette ferdig tenkt, og jeg kjente at jeg smilte.... folk langs løypen kom med muntre tilrop og viftet med flagg, og det er gull verdt å få slike oppmuntrende ord når en strever litt.... 
Etter Nygårdsparken og langs båthavnen var det mest skosålene til den som løp foran som var interessante, da hadde jeg ikke mer blod igjen i hjernen tror jeg, alt dreide seg om å puste dypt og bare følge med.... det var mindre enn 5 kilometer igjen av alt sammen, og brostein, bratte gater og smau betydde ingenting lengre, jeg bare løp..... 
ved siste drikkestasjon på Nordnes drakk jeg for livet følte jeg, så trøst har jeg ikke vært på evigheter.... 
Jeg ante ikke hvor lang tid jeg hadde brukt, eller hvor høy pulsen var... musikken på ørene var sluttet å spille for lenge siden, og jeg hørte bare min egen pust... det var lite løpere igjen i løypen, kun folk som gikk, som hadde gitt opp løpingen, og dermed ingen skosåler å følge mer... nå hadde jeg bare meg selv igjen, min egen vilje og motivasjon.... 

Og så var eg plutselig i mål.... og fikk min medalje og kunne endelig tillate meg å ikke løpe mer.... 

Da jeg var kommet meg hjem, ferdig dusjet og installert på sofaen med favorittserien på TV, kom sakte med sikkert NEDTUREN... Jeg ble mer og mer trist..... og følte at jeg hadde gjort et meget dårlig løp... jaja, jeg hadde slått min egen tid fra i fjor, klart å løpe opp alle de der bakkene og sånn, men hallo, jeg har jo ingen tempo, jeg hadde jo måtte løpe i over to og en halv time.... hvem kan være stolt av noe sånt da??Til slutt gikk jeg bare å la meg, vel vitende om at jeg ikke burde lytte til tankene mine der og da...

I dag har jeg det bedre i hodet, men er temmelig stiv og støl i beina.... jeg har fått summet meg litt, gått en trivelig og fin fjelltur med min kjære mor og fått litt avstand fra løpet i går... det er ikke bare bare å gå i fjellet etter en sånn dag som i går, men det gjorde godt med frisk luft og bevegelse likevel.... 
og jammen meg fikk jeg ikke overraskende mange komplimenter og gratulasjoner fra folk i fjellet (FAMILIETUREN TIL SALHUS TURN) som kjenner til at jeg løper litt liksom.... De som er 100 ganger sprekere enn meg kom og fortalte meg hvor flink jeg har vært,,,, og da kom jeg på det 


Igjen, det at jeg har vært GRISEFLINK som har klart å snu det livet jeg levde til å bli i stand til å løpe i over 2 og en halv time, men skyhøy puls og sure bein..... 
OG FRODE sier at jeg har gjort det veldig bra, i og med at det bare er vel 4 mnd siden jeg ble operert og sånn.... for det ble jo en lang nedtid etter dette.... og jeg hører jo på Frode...

Jeg måtte liksom bare innom det negative gamle selvbildet mitt en tur, for å kjenne på hvor bra mitt selvbilde nå er blitt. 
Så den følelsen jeg har nå, fortjente atter et lite søndagshopp.... og halloen, min løpesesong er nettopp begynt, det kommer flere løp, og ikke så lenge, så jeg må bare hvile ut både kropp og sjle og glede meg videre til timevis i joggeskoene. 

Svett hoppendeløpegledeklem fra Marianne
og tusen milloner takk til alle dere som støtte og heier, enten høylytt eller stille.

Om skuffelser og ekte mennesker

Hei
Jeg har grublet en stund på hvordan jeg vil skrive dette som nå kommer. 
 Jeg er redd for å såre noen, støte noen eller henge noen ut. Men samtidig er jeg blitt litt såret og kanskje litt støtt selv på en måte, og jeg trenger å få ut dette jeg funderer sånn på.
Jeg er en naiv og godtroende sjel.
Og det sies at det er en god egenskap, men det gjør skikkelig vondt i hjertet når en møter sånne som viser seg å være temmelig falske og sleipe, og bare lurer deg til å tro at de liker deg og er den de fremstår å være. Dette har jeg opplevd en del ganger både i arbeidslivet og privat, og det svir slik at en får lyst å grave seg ned å forsvinne. Men heldigvis så finnes det EKTE gode menneske også, og livet har lært meg å se forskjell, se lengre og bruke min energi på de som er ekte og fine slik de faktisk er. Og da er jeg ikke ute etter "perfekt" utseende eller sånne ytre ting. Det at menneske bare kan vise hvem de er , hva de står for, og så godt de kan alltid ha reint mel i posen og ingen ugler i mosen kan være tøft til tider, men da har en i hvert fall ikke noe en må drive å skjule på hele tiden....
Jeg sier ofte til mine barn at jeg tåler sannhet mye bedre enn jeg tåler løgn. For løgn og lureri får meg til å føle meg så dum og teit. og sint, og såret og så videre..... Og livet har lært meg at det aldri er en god ide å fremstå eller prøve å være noe en ikke er. Å fremstå som falsk og uekte, er i hvert fall veldig ufint og kan få store konsekvenser. Jeg er usikker på om akkurat jeg har fremstått som falsk da, det har i hvert fall aldri vært meningen.... men jeg er som sagt altfor godtroende og tillittsfull for mitt eget beste til tider, og det har slått meg ut mange ganger.... Jeg tror dette skjer meg fordi jeg er som jeg er eller var, livredd som at noen skal mislike meg, si noe stygt om meg, og dermed maler jeg som en katt til alle for å behage? NEI, det var en litt ekkelt analyse av meg selv, men jeg vet at jeg har vært sånn før, og dessverre kan alt linkes til at jeg var så flau og skamfull over kroppen min og dermed i forsvar dersom noen skulle finne på å kommentere negativ på det, rispe litt i såret liksom.....
Summen av alt dette er i hvert fall at jeg må være veldig forsiktig med hvem jeg stoler på. Og kjenne på magefølelsen når det gjelder hvem som får min tillit og naive "kjærlighet". Jeg er nok ikke den eneste som har lært en slik lekse. Og det er fint å kunne lære av egne erfaringer, i hvert fall tenker jeg det. Det er godt å kunne "legge saker og episoder" dødt, og går videre men mer kunnskap og klokskap i ryggsekken. Og jo tyngre den sekken blir jo sterkere ryggrad får en .

Knall i padden, dette var ganske godt reflektert av meg.... Blir en klokere no, så sprekker hodet... he he.

Status når det er 6 dager igjen til løpet

Hei
Nå er det 6 dager til "det store løpet" mitt, Bergen City Maraton, og jeg gleder meg til å ha gjennomført dette halvmaratonløpet jeg har laget så mye oppstyr rundt.. he he. Avisen og greier, det er stas det :). 
 Det å få lov til å fortelle sin egen historie og få den skrevet på trykk er noe helt spesielt, for da fikk jeg se hvordan journalisten som lyttet oppfattet det jeg har kjempet meg vekk i fra. Og det rørte dypt i meg i hvert fall. For jeg kunne jo liksom kjenne meg igjen i det han skrev... he he...

Ja så var det dette løpet eg har trent til nå. Denne 6 ukers planen Frode laget til meg, som i utgangspunktet ikke så noe særlig tøff ut. Men jeg må innrømme at det har vært tøft, og hardt og tungt til tider. Den late delen av hjernen min har ofte fortvilet prøvd å få meg til å droppe alt sammen, men i det joggeskoene og joggebuksen er på er det ingenting som stopper meg. Og det rare med all denne løpingen er at etter sånn ca to timers løp, med høy puls, har jeg egentlig ikke så lyst å stoppe, jeg vil bare fortsette og fortsette, selv om det suser i hodet og verker i beina. Dette har jo ført til en del overtreninger og en del verk her og der, og jeg lærer mer og mer om meg selv for hver gang jeg overdriver og blir litt dårlig. Jeg skjønner mer og mer at denne type trening og livsstil krever min respekt, jeg kan ikke la det suse å gå, jeg må ta godt vare på meg selv. Mitt behov for å overspise, har gått over i behovet for å overtrene? vet ikke om sånt er mulig, men jeg kjenner meg selv best og vet hva jeg driver med, hvert fall sånn av og til.... Men egentlig gidder jeg ikke dvele ved fortiden min og alt det der som var så trist og mørkt og vondt, det viktigste er å lære av det.... og det synes jeg at jeg har gjort.... sååååå om jeg løper noen kilometer for mye eller løfter noen kilo for tungt, vil jeg ikke påstå at jeg er "på kjøret " igjen.... bare veldig treningsglad!!! 

Følelsen i dag, denne 1 påskedag, er nok litt lik den "Vår herre" hadde.... jeg føler meg litt dau, men samtidig veldig klar.... Klar for å starte min løpesesong for alvor.... for BCM er ikke det eneste løpet jeg er påmeldt dette året... Jeg vil være med på alt jeg liker. Nå kommer nok ikke journalistene til å kaste seg over meg videre i denne elleville løpegleden min, og kun spesielt interesserte kommer nok til å høre om mitt løpesnakk og interesse for puls-soner og antall kilometer og timer i joggeskoene... Sååååååå med litt ømme føtter, småkvalm og helt sikkert noe overtrent, er jeg så klar som det går an for min del til dette løpet. 
Jeg registrerer at det kun er 4 mnd siden jeg var helt nede for telling, og dermed er jeg stolt av at jeg har reist meg såpass fort og funnet gnisten, troen og formen både psykisk for fysisk til å gjøre dette.
 Jeg vet løpet blir tøft, men hallo, jeg er tøffere.... 

Tøff og svett klem fra Marianne

Hei :)

Så er påsketiden kommet og etterlengtede fridager. I hvert fall for meg.

 Dager sammen med mine barn, uten mer konkrete planer enn å bare være sammen. bare være til liksom....

Dette innlegget dreier seg om trening og kalorier. Eller kanskje ikke....?

 For påsken kan jo ofte inneholde akkurat det sånn enkelt fortalt. En er aktiv på fjellturer mm, og koser seg meg påskeegg og god mat/ drikke sammen med familie venner, eller i selskap med seg selv. Ingenting galt i det. det skal jeg også gjøre, på min måte. Jeg har lekt meg litt med kalorier i det siste, for å sette ting litt i perspektiv. 

Mulig noen av mine kursdeltagere opplever det litt irriterende når jeg forteller dem hvor mange timer løping mm som skal til for å brenne vekk det vi vanligvis skeier ut med i påsken. og bare så det er sagt, jeg har ingenting i mot hva folk unner seg og koser seg med når det er ferie og høytid. Jeg synes folk må få lov å velge selv og nyte livet slik en selv ønsker. Men kan det være litt smart å vite om hva en gjør?

Jeg løper en del og er naturlig opptatt av kalorier. Og brenner en del på mine lange turer ser jeg, ut i fra hva min treningsklokke viser meg. 

Når det gjelder mat, kaloririk mat og ulike typer snop, godteri og alkoholholdige drikker, er dette mat vi bør passe oss for uansett hvor hardt og lenge vi trener, fordi det er så utrolig lett for at en satser på at treningsturen kan veie opp for utskeielsene. Etter å ha lekt litt med Appen til Roede, lagt inn tenkte måltid og innhold i et påseegg, ser jeg at jeg på ingen måte klarer å trene så mye som en "vanlig" utskeielse koster meg i kalorier. 

Men jeg vil heller ikke ha mer smågodt, marsipan og sjoklade mm. Jeg er virkelig ferdigspist med den slags. og kjenner at jeg ikke vil ha det mer, uansett hva andre måtte mene og tro, tenke om dette. 

Det er jo alltid slik at en selv velger hva og hvor mye en vil "unne" seg eller hvordan en vil gjøre det. Poenget mitt er at vi ikke må gå i fellen og lure oss selv til å tro at vi "fortjener" mye ekstra fordi det er påske, dersom en ikke er innstilt på å "fortjene" økning i vekt samtidig. Økning i vekt i en kort periode er jo ingen krise, så lenge en klarer å sette en sluttstrek ved hver utskjeielse. Ikke tenke at en er flink/ikke flink, men være mer bevisst egen valg og hva en driver med. Det som er så mye viktigere enn tallet på vekten, er hvilke type næring vi tilfører kroppen vår daglig, om det blir en balanse som er sunn og bra og at kroppen først og fremst får den næringen den så sårt trenger. En kommer jo ikke langt på ski dersom skismurningen er helt feil liksom, og slik blir det for kroppen også. 

Det er jo ingen krise om en øker litt i vekt så lenge en ikke tenker negativt om seg selv av den grunn. Jeg unner alle å skeie ut, eller la være, å være aktiv eller ikke. Jeg tenker stor sett mest på hva jeg selv foretar meg. Men sånn har det ikke alltid vært for min del. Før våget jeg liksom ikke vise verden at jeg ville leve sunnere, selv om det er dette som gir meg glede og ro i sjelen. Det er ganske gøy å innse hvor rar en er/har vært med dette. Jeg må liksom le litt av hele meg og min tankeprosess. 

Det skjer så mange fine ting i livet mitt nå, ting jeg aldri hadde drømt om skulle hende meg. Så da tenker jeg at den jeg er, måten jeg lever nå og er på, er helt ok. 

SUNNE ALTERNATIVER :

JA-grønnsaker: Mindre enn 50 kcal pr 100 g

LITT-grønnsaker: Mellom 50 og 150 kcal pr 100 g

OBS-grønnsaker: Mer enn 150 kcal pr 100 g

Frukt: All frukt er LITT-mat

Uansett hva DU velger, og hvordan du nyter dine påskedager, så ønsker jeg deg en god, glad påsketid.

STOR KLEM FRA  hun der RODEDAMEN :)