Endelig er Bergen City Maraton (BCM) gjennomført. I dag er det dagen-der-på, der kroppen føles litt stiv og støl og litt småtrøtt. Så derfor gikk jeg er fjelltur sammen med min mor for å virkelig kjenne på hvor trøtt og sliten denne løpekroppen er i dag.
Løpet mitt i går var en knalltøff tur fra start til slutt. Det begynte med oppvarmingen, jeg valgte å skippe felles aerobic i år, siden jeg ikke eier takt og tone i den type trening.
Men joggeoppvarming får jeg til.... kjente allerede da at kroppen trengte tid til å bli varm og finne go-følelsen..... Jeg var både nervøs og litt redd (?) men det var trygt og flott å varme opp sammen med de "store gutta" he he....
Vel, starten gikk og så var jeg i gang. De første km på sånne lange turer er for meg litt kjipe, det tar litt tid å finne flyten. Jeg oppdaget etterhvert at det var fint å løpe, men det gikk ikke så fort kanskje, men jeg har lært at jeg har det best når jeg klarer å holde en jevn puls og et relativt jevnt tempo. Motbakkene som starter i Sandviken, hadde jeg bestemt meg for å IKKE gå i, for da vet jeg at pulsen detter i do og det er knallhardt å komme i gang igjen. Så til min veldig store glede, klarte jeg å nå dette målet mitt, å jogge jevnt og trutt opp alle de tøffe dragene uten å verken måtte gå eller spy. Når bakkene altså var ferdige, og fjellveien begynte å flate ut litt, da fikk jeg litt mer fart i beina synes jeg, og økte tempo så godt jeg kunne....
Men så skjedde det noe, jeg begynte å streve da jeg startet på runden rundt Store Lungegårsvannet.... da følte jeg meg temmelig hjemme alene i hodet for å si det som er det men det kunne jeg ikke bry meg om da.
Jeg måtte virkelig fjerne fokusert fra hva jeg holdt på med... Så jeg begynte å tenke på hva det er i livet som gjør meg glad, på alle menneskene jeg har i livet mitt, på de jeg er glad i, og på alle de gode ting som har skjedd og på alt jeg har kjempet meg vekk i fra.
Jeg måtte gjenta for meg selv at jeg er sterk, sprek og rask, og at en liten løpetur på 21 km ikke er noe problem.... Etter noen kilometer til var alt dette ferdig tenkt, og jeg kjente at jeg smilte.... folk langs løypen kom med muntre tilrop og viftet med flagg, og det er gull verdt å få slike oppmuntrende ord når en strever litt....
Etter Nygårdsparken og langs båthavnen var det mest skosålene til den som løp foran som var interessante, da hadde jeg ikke mer blod igjen i hjernen tror jeg, alt dreide seg om å puste dypt og bare følge med.... det var mindre enn 5 kilometer igjen av alt sammen, og brostein, bratte gater og smau betydde ingenting lengre, jeg bare løp.....
ved siste drikkestasjon på Nordnes drakk jeg for livet følte jeg, så trøst har jeg ikke vært på evigheter....
Jeg ante ikke hvor lang tid jeg hadde brukt, eller hvor høy pulsen var... musikken på ørene var sluttet å spille for lenge siden, og jeg hørte bare min egen pust... det var lite løpere igjen i løypen, kun folk som gikk, som hadde gitt opp løpingen, og dermed ingen skosåler å følge mer... nå hadde jeg bare meg selv igjen, min egen vilje og motivasjon....
Og så var eg plutselig i mål.... og fikk min medalje og kunne endelig tillate meg å ikke løpe mer....
Da jeg var kommet meg hjem, ferdig dusjet og installert på sofaen med favorittserien på TV, kom sakte med sikkert NEDTUREN... Jeg ble mer og mer trist..... og følte at jeg hadde gjort et meget dårlig løp... jaja, jeg hadde slått min egen tid fra i fjor, klart å løpe opp alle de der bakkene og sånn, men hallo, jeg har jo ingen tempo, jeg hadde jo måtte løpe i over to og en halv time.... hvem kan være stolt av noe sånt da??Til slutt gikk jeg bare å la meg, vel vitende om at jeg ikke burde lytte til tankene mine der og da...
I dag har jeg det bedre i hodet, men er temmelig stiv og støl i beina.... jeg har fått summet meg litt, gått en trivelig og fin fjelltur med min kjære mor og fått litt avstand fra løpet i går... det er ikke bare bare å gå i fjellet etter en sånn dag som i går, men det gjorde godt med frisk luft og bevegelse likevel....
og jammen meg fikk jeg ikke overraskende mange komplimenter og gratulasjoner fra folk i fjellet (FAMILIETUREN TIL SALHUS TURN) som kjenner til at jeg løper litt liksom.... De som er 100 ganger sprekere enn meg kom og fortalte meg hvor flink jeg har vært,,,, og da kom jeg på det 
Igjen, det at jeg har vært GRISEFLINK som har klart å snu det livet jeg levde til å bli i stand til å løpe i over 2 og en halv time, men skyhøy puls og sure bein.....
OG FRODE sier at jeg har gjort det veldig bra, i og med at det bare er vel 4 mnd siden jeg ble operert og sånn.... for det ble jo en lang nedtid etter dette.... og jeg hører jo på Frode...
Jeg måtte liksom bare innom det negative gamle selvbildet mitt en tur, for å kjenne på hvor bra mitt selvbilde nå er blitt.
Så den følelsen jeg har nå, fortjente atter et lite søndagshopp.... og halloen, min løpesesong er nettopp begynt, det kommer flere løp, og ikke så lenge, så jeg må bare hvile ut både kropp og sjle og glede meg videre til timevis i joggeskoene.
Svett hoppendeløpegledeklem fra Marianne
og tusen milloner takk til alle dere som støtte og heier, enten høylytt eller stille.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar