Fra knallform til slappfisk

Tiden etter operasjonen (11 dager siden nå) har vært litt tøff. Ikke verre plager enn at jeg mestrer det, og alt er bare vel så langt . 

Men jeg er trøtt og sliten. Og vet jeg må finne balansen mellom hvile og aktivitet . De som kjenner meg godt vet at jeg ikke er noen «sofagris» og at jeg kanskje har litt trøbbel med å slappe av. 

Operasjonen og rekonvalesens-tiden krever at jeg tar det med ro nå, og jeg kan ikke ignorere kroppens signaler denne gangen. Men jeg har likevel godt av frisk luft og bevegelse . Rolige gåturer er bra for meg. 

Små gåturer er en kjempeprestasjon nå. Og jeg er glad for å ha gjennomført hver lille økt jeg tar. Jeg går relativt fremoverbøyd ennå, det er ikke så godt å rette seg helt opp. Men jeg får tenke på «stilen» en annen gang, nå er det frisk luft og dagslys som gjelder . 

Et så rolig liv gjør noe med forbrenning og energibehov . Jeg bør passe meg for å spise like mye mat som jeg gjorde før operasjon , for da trente jeg mye og trengte mer mat. Må innrømme jeg er glad for at jeg kan mye om energi og ernæring nå, slik at jeg kan sørge for å spise nok, fylle på med mat som gir energi og passe på at jeg ikke går opp i vekt. For alt dette som jeg har gått igjennom nå, vil jeg ikke måtte bli nødt til å gjøre en gang til. Jeg er glad for at jeg har brukt mye tid på å endre mine vaner og holdninger til mat. Jeg «må» ikke «unne» meg noe som jeg vet ikke er bra for meg. Jeg synes jeg fortjener å la være. Smoothie gjør susen når appetitten ikke er på topp. Jeg har det temmelig fint og gleder meg til å ta fatt på det nye året som uansett kommer, om en er klar eller ei. Jeg har erfart mye i 2018, og kjenner meg selv bedre enn noen gang. 

Jeg har hatt mange overraskelser, skuffelser og sorger, men aller viktigst er det at jeg har oppdaget min hvor min identitet ligger. Mesteparten av mine nedturer er jeg skyld i selv, for jeg har så altfor lenge tålt eller ignorert ting rundt meg som ikke er greit!

Jeg bygger meg opp igjen, litt og litt, og sørger alltid for å legge meg med en god følelse av at jeg har laget meg en god dag og lagt grunnlag for at morgendagen også skal bli god. 

Tusen takk til alle som har støttet og heiet på meg. Dere er gull verdt ❤️

Klem fra Marianne

Operasjon del 1

For mange år siden, midt i vektredusjonsprosessen min innså jeg at jeg hadde alvorlig mye overskuddshud på magen. Mistenkte også delte magemuskler etter tvillingsvangerskap . Jeg gikk til fastlegen med mitt hudproblem , jeg hadde små sprekker, sår og soppinfeksjon som var virkelig en demper på livskvalitet . Jeg ble henvist til kirurgisk avdeling på Haukeland sykehus første gang i 2010. Avvist til operasjon pga for stor overvekt . Jeg ble avvist etter å ha stått et år i kø. Trist og lei men motivert for vektreduksjon til jeg hjem og bestilte for mange tusen kr i pulverkurer og barer for å komme i gang med slanking . Det ble mange nedturer i denne prosessen. Jeg klarte ikke gjennomføre kurene, savnet etter vanlig sunn mat og et vanlig liv ble for stort. Og jeg var konstant sulten. Gikk nok ned noen kilo på ren skjær viljestyrke , men de kom alltid tilbake . Nok om det. Målet med å komme ned i vekt for operasjon var like attraktivt og så valget jeg i 2013 å kjøpe Grete Roede kurs! Da hadde jeg også hatt en herlig runde med Personlig Trener timer, og blitt veldig glad i å trene! Treningsgalskspen i meg våknet 🤪💪. 

Jeg har alltid vært en storspiser, overspiser eller «følelsesspiser». «Snopoholiker» og sukkeravhengig. Jeg kunne spiser til det gjorde vondt, til kvalmen kom og behovet for å kaste opp ble stort. Etter ubehaget gav seg, spiste jeg videre. Har hatt utallige matorgier som har resultert i en meget stor og tung kropp med påfølgende dårlig selvfølelse og forakt mot meg selv. 

Ved hjelp av Grete Roede sitt unike kursopplegg, en flott heiagjeng og en herlig kursleder, og selvsagt meg selv med min viljestyrke og stahet, begynte kiloene å forsvinne . Jeg sluttet helt å spise snop i 2015. Da ble det enda lettere å lykkes med vektreduksjon . 

I 2017 sendte legen min en ny henvisning for operasjon . For nå var jeg i mål med vektreduksjon. Jeg ble godkjent og plassert i kø🤣. 

Tiden gikk og jeg hørte ikke noe fra sykehuset . Jeg har purret på de en gang , og da lovet de å sende innkalling . Men uker ble til måneder og jeg hadde gitt opp å bli operert i år.

Men, forrige mandag, den 17 desember ringte telefonen. Det var fra sykehuset. Damen spurte om jeg kunne komme til de for operasjon onsdag morgen samme uke!! De hadde fått en avbestilling . Uten å tenke sa jeg JA. 

Jeg hadde vært litt i tvil, litt vinglete i om jeg ville la meg operere, for det er ikke småtterier jeg har vært igjennom denne julen. 

Men drenposer under kjolen i julebesøk og mye smerter og «nedetid» . Men dette blir bedre!

Og nå vet jeg at det evige ubehaget og plagene jeg skjulte så godt jeg kunne er vekk. Jeg har en til operasjon jeg må igjennom for at helheten skal bli bra, og da har kirurgen sagt at jeg blir kjempefin i tillegg . Det har ikke jeg vektlagt så mye, dette med å bli fin, og den finfølelsen sitter jo i hodet synes jeg, ikke i kroppen. 

Men når jeg nå vet at jeg har klart å endre mine levevaner, og fått hjelp til å fjerne det jeg ikke kunne fikse selv, kjenner jeg på en dyp glede, en ny ro i sjelen . Nå har jeg økt min livskvalitet . Nå ser jeg min vei videre litt klarere. Jeg vet hva jeg vil og hva som skal til .

Romjulsklem fra nyoperert Marianne❤️❤️

Når "MORROKLUMPEN" ikke har det så morro lengre....

Kjære lesere.

Nå skal jeg virkelig passe meg for å ikke la dette bli et sånt surt og sutrete blogginnlegg. For det er ikke så populært å dele negative følelser og sure oppstøt. Jeg har alltid vært en glad person, bortsett fra de gangene jeg har vært sur. Når jeg forteller at jeg har alltid vært sånn "innvendig trist" så er det ikke mange som forstår det, for jeg er jo alltid så glad og morsom... Da jeg var skikkelig tjukk, kunne jeg gi alt i å vitse med størrelsen min, fettet mitt og tyngden min. Jeg lo godt av mine egne vitser (det er jo skikkelig sjarmerende) og så synes jeg at jeg skapte god stemning rundt meg. Jeg kom i hvert fall eventuelle mobbere i forkjøpet hvis noen skulle føle seg fristet til å slenge ut noen ekle ord om min kropp. Jeg er kommet til et punkt i min prosess der jeg føler "mobberen " i meg er tilbake.
 Jeg har ikke en stor og tung kropp å vitse med mer, så det er vel kanskje egentlig bare de triste og vanskelige følelsene som "TINER" siden de har lagt i fryseren altfor lenge...  
For jeg vet at jeg har tatt et krafttak for å få vekk overvekten, helsefaren og kommet i superform, men jeg har ikke tatt tak i "mobberen". Og nå er det ikke så moro lengre å vitse med egen kropp og prosess. 


Jeg reagerer sterkere følelsesmessig nå, og jeg opplever at mine reaksjoner ikke alltid faller i god jord. Det er nok fordi jeg ikke er vant med å se hvordan folk reagerer på mine negative ord og reaksjoner. Jeg blir helt satt ut av meg selv og at jeg i det hele tatt våger å si eller gjøre noe som kan føre til at jeg mister en venn eller en god relasjon. Men så tenker jeg meg om enda en gang, og innser at relasjonen eller "vennskapet" i utgangspunktet aldri har vært bra for meg, og at nå er mine øye mer åpen er før? Jeg hadde f.eks aldri trodd at noens sjalusi og misunnelse skulle nå meg, gå ut over meg, og få meg til å tvile på meg selv og min prosess. Men tro meg, det skal så lite til for at en blir litt i tvil om en skal fortsette på sin nye livsstil, eller om en skal la seg falle tilbake. Jeg tror ikke jeg kan leve alene med denne livsstilen, denne balansen. Jeg tror jeg må våge å åpne litt på den døren som heter hjelp og støtte fra andre. 

To av min gode motivatorer og inspiratorer har til og med påstått at jeg må vurdere å åpne den døren som heter "den store kjærligheten" også, bare la den stå litt åpen liksom, slik at kanskje den rette snubler innom der en vakker dag? 
Skremmende og rar tanke egentlig, det å skulle la noen komme veldig nært innpå meg igjen, jeg er litt i tvil om det er mulig. Men hvis døren er åpen, så kommer det i hvert fall luft til.... 
Men nå har jeg skrevet meg litt ut på vidden igjen, men det har nok sin grunn. Jeg er liksom litt på vidden selv, litt lite oversikt om hvor jeg er i verden min liksom.... 

Det er godt å kunne bruke tid på å finne seg selv og hvem en er, og jeg tror det er på høy tid å jeg prøver å tenke en tanke av gangen, føle en følelse av gangen 
(går det an egentlig??) og ta stilling til veien videre nå jeg har hvilt litt . Kanskje jeg slår meg til ro med å ikke ha det så "morro" på min egen bekostning mer, jeg er ikke den samme klovnen som før. Og det er jammen meg godt for meg. 

Uten å virke for selvmotsigende her, må jeg nok innrømme at min rare, kanskje litt sære humor lever i beste velgående ennå, og får mye god næring. Jeg trenger å le mye hver dag, og jeg vet jo at en ikke får mer morro enn en lager selv. Og jeg ønsker meg mer morro, men med annet innhold enn før. Det skal jeg få til. 

Toppen av isfjellet, og "fryste" følelser....

Kjære lesere, kjære gode venner, ja, kjære alle sammen.

Jeg har gjort store, synlige endringer i livet mitt. Jeg har gått ned mellom 60-70 kilo. Jeg har endret mine vaner, jeg er i god form, og min endring er meget synlig for de som har kjent meg hele livet. Og jeg har fått mye skryt fordi jeg har vært så flink. Det jeg vil fortelle om i dag, er at jeg også er veldig flink til å skjule veldig mye. Skjule mine følelser og behov. Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske. Jeg har skjult for å glemme og gjemme, for det har vært så mye gjennom årene jeg ikke har villet se eller villet føle. 
 Når en går ned i vekt med på den måten jeg har gjort det.. blir kroppen sunnere. lettere, og sprekere. Dette var virkelig veldig bra for meg å få til. Ingen tvil om det. Og ved å holde meg til Roede-metoden holder jeg vekten min stabil og det er veldig trygt og godt for meg. 


Det som jeg har satt på vent i denne prosessen er å takle følelser. Eller, jeg har jo følt meg glad og fornøyd med å bli kvitt alle de kiloene og endelig kunne bruke kroppen mer slik jeg ønsker og hele den pakken. Masse positive følelser rundt det. MEN ALTSÅ,  alle disse andre følelsene som sorg, sinne, osv, de har jeg liksom bare satt på vent, for det er vel grenser for hva en kan få til av store endringer på en gang? Men altså, det var ikke så smart å sette alle følelser På VENT, eller feie de inder teppet liksom. Selv om bevisstheten rundt vonde følelser kan forsvinne litt, husker kroppen, ja kanskje selve sjelen godt hva som har skjedd og hva som ikke er blitt bearbeidet og taklet ennå. Og da jeg fikk vekk vanen ved å trøstespise/ overspise snop og annet mistet jeg jo TRØSTEN min. Jeg har ennå ikke funnet en bedre måte å takle alt jeg FØLER ennå. EN god og dyrebar venn av meg har lært meg at jeg må øve på å takle det rette følelsene, akseptere de og la de få slippe løs. Det er vondt, tro meg, det er grusomt vondt. når jeg lar dette skje, blir jeg liksom sendt i bakken av en kraft jeg ikke ante bodde i meg. Det blir tårer og snørr, og jeg er på ingen måte på mitt beste da. Jeg er kvalm, svimmel, og jeg får rett og slett ikke til å puste skikkelig. Jo mer jeg lar dette på plass, og verre blir det og det får meg til å rope på hjelp, selv om jeg vet at jeg er alene og ingen hører meg. Men disse "anfallene" får meg videre, og når det er over, har jeg det på en måte litt bedre, jeg er i hvert fall veldig tom, og trenger å sove litt. 
Jeg kan ikke lengre late som om alt er bra med meg. Og jeg kan ikke lengre plassere skyld eller årsak hos andre enn meg selv. 
 Det er liksom som om jeg har lagt vonde hendelser og vanskelige situasjoner i fryseren, i stedet for å føle de..... men nå er denne "fryseren" full og jeg tror den er i stykker, så nå tiner liksom alt samtidig og jeg må bare kjenne på alt sammen som jeg har bevart så fint og ferskt så lenge.
 Jeg tror det jeg strever med nå kan ha mange navn og sånn men jeg orker ikke finne ut om jeg er utbrent, nede for telling eller om det har "smelt" eller om jeg har møtt en vegg. Jeg tror mer på at en dør har smelt igjen med et brak og at en annen dør driver å knirker i hengslene og er treg å åpne. Men dette er nå bare noe jeg tenker og tror. Veien videre for meg nå er å akseptere meg og mine følelser og våge å ta i mot det som kommer. Ikke tøyse mer med å påstå at alt går bra når det faktisk ikke gjør det. 
Da visner en liksom vekk uansett hvor mye en vanner og steller med seg selv. Som denne ute-planten min liksom. Den har rett og slett ikke fått det til dette året... og dette året er snart over, bare ca 17 dager igjen i skrivende stund.... Og jeg vil ikke si at jeg "ikke har fått det til" dette året, men jeg kjenner på at noe ikke er slik det skal være lengre, og at det er tid for endring. Ubehaget ved å ikke ta tak i det som er nødvendig å endre på er blitt så stort og dyrt for meg at jeg ikke har sjanse til å strekke strikken en millimeter til. 
Så da stopper jeg med det, og må finne ut hvordan jeg nå skal og vil og ønsker å fortsette. Jeg har mine drømmer og store mål og ønsker for livet mitt, og kanskje det er på tide å se litt på hvordan jeg kan få realisert det jeg virkelig brenner for. Skal bare hvile ut først, og få tint opp alt som har lagt på "fryselageret " så altfor lenge. Det går fint, eller var det kanskje det jeg ikke skulle påstå like sterkt lengre?

Jeg føler jeg blomstrer ennå, i hvert fall får jeg blomster... SÅ godt å kjenne på støtte fra familie og venner i en tid der jeg virkelig lett kunne følt at jeg var helt alene. Men jeg er heldig , jeg er omgitt av omsorg og støtte. Så mye vennlighet jeg ikke har fått øye på, før nå

TAKK 

OOOOH HERLIGE FØRJULSTID

OH herlige førjulstid og alt som følger med. 

Det bobler over litt nå, alle butikker har sitt beste å by på, det er snope-skåler overalt, kaker, anledninger og unnskyldninger for å overspise . Julebord, og juleavslutninger, julelunsjer, og middager... Jeg kjenner på det mer og mer, at jeg liksom har behov for noe søtt eller fett nå. Igjen skal viljestyrken taes frem, for enkelte  vaner er vanskeligere å endre enn andre. Juletid er så mye følelser, og mye følelser øker lysten på mye mat. Men jeg er oppmerksom på dette lille lureriet min hjerne prøver å gjennomføre til nå har jeg ikke satt igang noe etegilde.

 Jeg er kursleder i Grete Roede (det visste du kanskje), og på kursene denne seinhøsten har vi snakket mye om førjulstiden og julens kalorier.

 Vi har forberedt oss godt sammen synes jeg, og planlagt og satt oss mål sammen. Jepp, da skal vel det gå lett? Jeg som er kursleder bør vel i hvert fall få dette til? Dette som vi så gjerne vil, vise måtehold og klare å styre unna for mange fristelser og utskeielser. Jeg er veldig streng

Hva gjør denne søte førjulstiden med meg, og hvorfor sliter jeg meg nesten ut på å bruke viljestyrke på å stå i mot mat jeg egentlig ikke har lyst på lengre? Jeg tror det er sterke krefter i sving her, påvirkning utenfra, og inngrodde vaner og tradisjoner som ikke forsvinner, som ikke bør forsvinne. Juletiden er en fin tid, der venner og familie tar seg tid til å møtes, være sammen, gi gaver og ha det fint. Vi pynter husene våre og oss selv, og vi viser kjærlighet og omsorg. Dette er fint. 

 SÅ var det dette med å kunne slippe seg litt løs og unne seg noe godt da.... DET har jeg gjort mange mange ganger, virkelig "unnet" meg både i pose og sekk og litt i lommen og. Mange mange mange "unne-meg-noe-godt" kilo er kommet på kroppen i årevis, og det var en hard kamp å få de av, det har jeg skrevet meg stiv og støl på før. Jeg tror ikke at det blir lettere å stå i mot alle fristelser nå i juletiden. For det smaker og lukter å fantastisk godt alt som er rundt oss nå. Og det er mørkt og kaldt ute og det trigger noe i oss. Så jeg tror at dette med måtehold og å velge sunt alltid må jobbes med, det er en prosess vi alltid befinner oss i, som krever fokus, planlegging og bevissthet. Det er verken kriminelt eller galt å gå opp i velt i perioder, en det er irriterende og noen ganger direkte trist å oppleve. 

Det er jo ikke all julemat som er usunn, mye godt og magert og mye god frukt og sånn finnes .  Sånn at en har valgmuligheter i hvert fall. 

Og jeg må ofte spørre meg selv hva jeg venter mest på når det er ADVENT, er det selveste julen, eller er det at julen skal bli ferdig? 

Det blir min tredje jul uten sjokolade og annet snop, det vet jeg helt sikkert. Og siden jeg er så langt vekke fra sukker og fett ( i form av kaker og fett) vet jeg at jeg må være veldig forsiktig med den type mat nå slik at jeg ikke blir syk i magen. Det skal lite til. Ellers vet jeg at jeg kommer til å trene . For det er godt å få en boost på forbrenningen når en kanskje har litt roligere dager enn vanlig. 

Jeg tror på julen, og dets budskap og magi. SÅ jeg gleder meg, hver dag, til dagen som gjelder og dagene som kommer. 

Strever du litt med fokuset selv?

 Send meg gjerne noen ord, du er IKKE alene 

Førjulsklem fra Marianne

Rydding og melk

Ingen løping denne uken. Ikke fordi jeg ikke vil.

Men altså, forrige søndag trente jeg vekter på Max Fitness. God økt og veldig fornøyd. Jeg er så flink å rydde opp etter meg, jeg er liksom et prakteksemplar av et medlem, som alltid henger vektene på plass etter meg, med et smil... he he he.... Altså, etter siste øvelse, ville jeg hjem, jeg til trening denne ettermiddagen, siden jeg bor bra nært og har godt av å spasere litt. Igjen, veldig flink og miljøvennlig og sånn.
Men tilbake til denne ryddingen da. Jeg var nesten ferdig med å rydde, røsket til meg en vektskive, og dermed sa det pang i gulvet. Først skjønte jeg ikke hvor lyden kom fra, men så kjente jeg smerten, en sånn intens smerte på linje med fødsel og rotfylling liksom. Smerten kom fra vristen min. En 5 kg vektskive hadde rast i stor fart ned på vristen min og derav denne imponerende grusomme følelsen. Jeg skjønte at jeg hadde revet denne vektskiven ned selv, jeg skyndte meg å plukke den opp og henge den på plass (ryddeflink i smertekaoset) og strøk på dør det forteste jeg kunne. Jeg ville bare hjem, og jeg pinget meg avgårde. Det var begynt å regne, så ingen kunne se de rasende sinte tårene som rant nedover mine kinn. "SKAL DET F....... MEG ALDRI BLI NOK?" messet jeg om og om igjen, mens jeg nærmet meg huset mitt. Jeg kom meg inn og fikk av meg skoen, røsket med meg en ispose på veien inn i stuen og dumpet ned i sofaen. Ungene så måpende opp fra pcskjermer og telefoner, de ble liksom røsket ut av sin spillverden av en temmelig opprørt og irritert mamma kan man si. Det er jo litt uvanlig at jeg kommer hjem fra trening så sur, jeg pleier å være så glad og fornøyd med meg selv etter å ha trent. Jeg forklarte innbitt hva som hadde skjedd og begynte å sjekke ut skaden.
Ispose på og foten høyt hevet.

En imponerende og fascinerende hevelse var allerede kommet til syne på vristen, rød og blåfarge også. Jeg begynte etterhvert og snappe skaden til noen av mine venner, for å høste sympati og omsorg.  noen mente den var knekt, andre mente de kunne kjøre meg på legevakten, andre igjen ignorerte hele snappen og skaden, sikkert like greit egentlig. JAJA, sånn var den søndagen, jeg ble sittende med foten høyt mesteparten av tiden og de på legevakten mente jeg kunne bli hjemme litt til, se det an liksom....
JEg har i den siste tiden fått kjenne på hvor dumt det er å ignorere egne smerter og følelser generelt, sååå etter at det var gått noen døgn til og andre flere snapkommentarer på denne flotte hevelsen og fargen, fikk jeg tatt meg en tur på legevakten og røntgenkontroll. Inne på venterommet, etter at bildet var tatt, ble jeg temmelig nervøs. Tenkt om det virkelig var et brudd i beinet? Tenk om jeg måtte gipses, gå på krykker eller i verste fall operere? Det er jo ikke så veldig mange år siden jeg gjorde meg ferdig med en sånn lang og kjedsommelig fothistorie..... Lurte litt å om det hjalp og be til høyere makter NÅ, etter at bildet var tatt, eller tenke meget positivt liksom..... Igjen dette spøsmålet: "skal det aldri bli nok utfordringer i livet mitt?"
Så kom røntgenlegen inn og fortale at foten var helt fin, ingen brudd, bare kraftig forslått og jeg kunne bruke foten så mye jeg ville innenfor smertegrensen. Glemt var alle sorgen og sinne, jeg nærmest svevde ut derfra, og gikk meg en laaaaang tur i Bergen by før jeg reiste hjem igjen.

Vel hjemme, etter å ha spist et godt måltid feiret jeg med et stort glass melk,
 jeg vet å sette pris på kalsium herretter!!
Og jeg kommer nok til å fortsette å rydde etter meg, både på trening og eller i livet. For utfordringer kommer uansett, om en er overvektig, i dårlig form, god form eller har klart å ta av over 60 kg og liksom fått et lettere liv.

Så da tenker jeg at jeg bare venter med å løpe etter det jeg vil ha fram til smertene er innafor min comfortsone og ellers tar meg et glass melk i ny og ne.
KLEM fra Marianne