Kjære lesere.
Nå skal jeg virkelig passe meg for å ikke la dette bli et sånt surt og sutrete blogginnlegg. For det er ikke så populært å dele negative følelser og sure oppstøt. Jeg har alltid vært en glad person, bortsett fra de gangene jeg har vært sur. Når jeg forteller at jeg har alltid vært sånn "innvendig trist" så er det ikke mange som forstår det, for jeg er jo alltid så glad og morsom... Da jeg var skikkelig tjukk, kunne jeg gi alt i å vitse med størrelsen min, fettet mitt og tyngden min. Jeg lo godt av mine egne vitser (det er jo skikkelig sjarmerende) og så synes jeg at jeg skapte god stemning rundt meg. Jeg kom i hvert fall eventuelle mobbere i forkjøpet hvis noen skulle føle seg fristet til å slenge ut noen ekle ord om min kropp. Jeg er kommet til et punkt i min prosess der jeg føler "mobberen " i meg er tilbake.
Jeg har ikke en stor og tung kropp å vitse med mer, så det er vel kanskje egentlig bare de triste og vanskelige følelsene som "TINER" siden de har lagt i fryseren altfor lenge...
For jeg vet at jeg har tatt et krafttak for å få vekk overvekten, helsefaren og kommet i superform, men jeg har ikke tatt tak i "mobberen". Og nå er det ikke så moro lengre å vitse med egen kropp og prosess.
Jeg reagerer sterkere følelsesmessig nå, og jeg opplever at mine reaksjoner ikke alltid faller i god jord. Det er nok fordi jeg ikke er vant med å se hvordan folk reagerer på mine negative ord og reaksjoner. Jeg blir helt satt ut av meg selv og at jeg i det hele tatt våger å si eller gjøre noe som kan føre til at jeg mister en venn eller en god relasjon. Men så tenker jeg meg om enda en gang, og innser at relasjonen eller "vennskapet" i utgangspunktet aldri har vært bra for meg, og at nå er mine øye mer åpen er før? Jeg hadde f.eks aldri trodd at noens sjalusi og misunnelse skulle nå meg, gå ut over meg, og få meg til å tvile på meg selv og min prosess. Men tro meg, det skal så lite til for at en blir litt i tvil om en skal fortsette på sin nye livsstil, eller om en skal la seg falle tilbake. Jeg tror ikke jeg kan leve alene med denne livsstilen, denne balansen. Jeg tror jeg må våge å åpne litt på den døren som heter hjelp og støtte fra andre. 
To av min gode motivatorer og inspiratorer har til og med påstått at jeg må vurdere å åpne den døren som heter "den store kjærligheten" også, bare la den stå litt åpen liksom, slik at kanskje den rette snubler innom der en vakker dag? Skremmende og rar tanke egentlig, det å skulle la noen komme veldig nært innpå meg igjen, jeg er litt i tvil om det er mulig. Men hvis døren er åpen, så kommer det i hvert fall luft til....
Men nå har jeg skrevet meg litt ut på vidden igjen, men det har nok sin grunn. Jeg er liksom litt på vidden selv, litt lite oversikt om hvor jeg er i verden min liksom....
Det er godt å kunne bruke tid på å finne seg selv og hvem en er, og jeg tror det er på høy tid å jeg prøver å tenke en tanke av gangen, føle en følelse av gangen
(går det an egentlig??) og ta stilling til veien videre nå jeg har hvilt litt . Kanskje jeg slår meg til ro med å ikke ha det så "morro" på min egen bekostning mer, jeg er ikke den samme klovnen som før. Og det er jammen meg godt for meg.
Uten å virke for selvmotsigende her, må jeg nok innrømme at min rare, kanskje litt sære humor lever i beste velgående ennå, og får mye god næring. Jeg trenger å le mye hver dag, og jeg vet jo at en ikke får mer morro enn en lager selv. Og jeg ønsker meg mer morro, men med annet innhold enn før. Det skal jeg få til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar