Kjære lesere, kjære gode venner, ja, kjære alle sammen.
Jeg har gjort store, synlige endringer i livet mitt. Jeg har gått ned mellom 60-70 kilo. Jeg har endret mine vaner, jeg er i god form, og min endring er meget synlig for de som har kjent meg hele livet. Og jeg har fått mye skryt fordi jeg har vært så flink. Det jeg vil fortelle om i dag, er at jeg også er veldig flink til å skjule veldig mye. Skjule mine følelser og behov. Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske. Jeg har skjult for å glemme og gjemme, for det har vært så mye gjennom årene jeg ikke har villet se eller villet føle.
Når en går ned i vekt med på den måten jeg har gjort det.. blir kroppen sunnere. lettere, og sprekere. Dette var virkelig veldig bra for meg å få til. Ingen tvil om det. Og ved å holde meg til Roede-metoden holder jeg vekten min stabil og det er veldig trygt og godt for meg.
Det som jeg har satt på vent i denne prosessen er å takle følelser. Eller, jeg har jo følt meg glad og fornøyd med å bli kvitt alle de kiloene og endelig kunne bruke kroppen mer slik jeg ønsker og hele den pakken. Masse positive følelser rundt det. MEN ALTSÅ, alle disse andre følelsene som sorg, sinne, osv, de har jeg liksom bare satt på vent, for det er vel grenser for hva en kan få til av store endringer på en gang? Men altså, det var ikke så smart å sette alle følelser På VENT, eller feie de inder teppet liksom. Selv om bevisstheten rundt vonde følelser kan forsvinne litt, husker kroppen, ja kanskje selve sjelen godt hva som har skjedd og hva som ikke er blitt bearbeidet og taklet ennå. Og da jeg fikk vekk vanen ved å trøstespise/ overspise snop og annet mistet jeg jo TRØSTEN min. Jeg har ennå ikke funnet en bedre måte å takle alt jeg FØLER ennå. EN god og dyrebar venn av meg har lært meg at jeg må øve på å takle det rette følelsene, akseptere de og la de få slippe løs. Det er vondt, tro meg, det er grusomt vondt. når jeg lar dette skje, blir jeg liksom sendt i bakken av en kraft jeg ikke ante bodde i meg. Det blir tårer og snørr, og jeg er på ingen måte på mitt beste da. Jeg er kvalm, svimmel, og jeg får rett og slett ikke til å puste skikkelig. Jo mer jeg lar dette på plass, og verre blir det og det får meg til å rope på hjelp, selv om jeg vet at jeg er alene og ingen hører meg. Men disse "anfallene" får meg videre, og når det er over, har jeg det på en måte litt bedre, jeg er i hvert fall veldig tom, og trenger å sove litt. Jeg kan ikke lengre late som om alt er bra med meg. Og jeg kan ikke lengre plassere skyld eller årsak hos andre enn meg selv.
Det er liksom som om jeg har lagt vonde hendelser og vanskelige situasjoner i fryseren, i stedet for å føle de..... men nå er denne "fryseren" full og jeg tror den er i stykker, så nå tiner liksom alt samtidig og jeg må bare kjenne på alt sammen som jeg har bevart så fint og ferskt så lenge.
Jeg tror det jeg strever med nå kan ha mange navn og sånn men jeg orker ikke finne ut om jeg er utbrent, nede for telling eller om det har "smelt" eller om jeg har møtt en vegg. Jeg tror mer på at en dør har smelt igjen med et brak og at en annen dør driver å knirker i hengslene og er treg å åpne. Men dette er nå bare noe jeg tenker og tror. Veien videre for meg nå er å akseptere meg og mine følelser og våge å ta i mot det som kommer. Ikke tøyse mer med å påstå at alt går bra når det faktisk ikke gjør det. Da visner en liksom vekk uansett hvor mye en vanner og steller med seg selv. Som denne ute-planten min liksom. Den har rett og slett ikke fått det til dette året... og dette året er snart over, bare ca 17 dager igjen i skrivende stund.... Og jeg vil ikke si at jeg "ikke har fått det til" dette året, men jeg kjenner på at noe ikke er slik det skal være lengre, og at det er tid for endring. Ubehaget ved å ikke ta tak i det som er nødvendig å endre på er blitt så stort og dyrt for meg at jeg ikke har sjanse til å strekke strikken en millimeter til.
Så da stopper jeg med det, og må finne ut hvordan jeg nå skal og vil og ønsker å fortsette. Jeg har mine drømmer og store mål og ønsker for livet mitt, og kanskje det er på tide å se litt på hvordan jeg kan få realisert det jeg virkelig brenner for. Skal bare hvile ut først, og få tint opp alt som har lagt på "fryselageret " så altfor lenge. Det går fint, eller var det kanskje det jeg ikke skulle påstå like sterkt lengre?Jeg føler jeg blomstrer ennå, i hvert fall får jeg blomster... SÅ godt å kjenne på støtte fra familie og venner i en tid der jeg virkelig lett kunne følt at jeg var helt alene. Men jeg er heldig , jeg er omgitt av omsorg og støtte. Så mye vennlighet jeg ikke har fått øye på, før nå
TAKK
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar