Men altså, forrige søndag trente jeg vekter på Max Fitness. God økt og veldig fornøyd. Jeg er så flink å rydde opp etter meg, jeg er liksom et prakteksemplar av et medlem, som alltid henger vektene på plass etter meg, med et smil... he he he.... Altså, etter siste øvelse, ville jeg hjem, jeg til trening denne ettermiddagen, siden jeg bor bra nært og har godt av å spasere litt. Igjen, veldig flink og miljøvennlig og sånn.Men tilbake til denne ryddingen da. Jeg var nesten ferdig med å rydde, røsket til meg en vektskive, og dermed sa det pang i gulvet. Først skjønte jeg ikke hvor lyden kom fra, men så kjente jeg smerten, en sånn intens smerte på linje med fødsel og rotfylling liksom. Smerten kom fra vristen min. En 5 kg vektskive hadde rast i stor fart ned på vristen min og derav denne imponerende grusomme følelsen. Jeg skjønte at jeg hadde revet denne vektskiven ned selv, jeg skyndte meg å plukke den opp og henge den på plass (ryddeflink i smertekaoset) og strøk på dør det forteste jeg kunne. Jeg ville bare hjem, og jeg pinget meg avgårde. Det var begynt å regne, så ingen kunne se de rasende sinte tårene som rant nedover mine kinn. "SKAL DET F....... MEG ALDRI BLI NOK?" messet jeg om og om igjen, mens jeg nærmet meg huset mitt. Jeg kom meg inn og fikk av meg skoen, røsket med meg en ispose på veien inn i stuen og dumpet ned i sofaen. Ungene så måpende opp fra pcskjermer og telefoner, de ble liksom røsket ut av sin spillverden av en temmelig opprørt og irritert mamma kan man si. Det er jo litt uvanlig at jeg kommer hjem fra trening så sur, jeg pleier å være så glad og fornøyd med meg selv etter å ha trent. Jeg forklarte innbitt hva som hadde skjedd og begynte å sjekke ut skaden.
Ispose på og foten høyt hevet.
En imponerende og fascinerende hevelse var allerede kommet til syne på vristen, rød og blåfarge også. Jeg begynte etterhvert og snappe skaden til noen av mine venner, for å høste sympati og omsorg. noen mente den var knekt, andre mente de kunne kjøre meg på legevakten, andre igjen ignorerte hele snappen og skaden, sikkert like greit egentlig. JAJA, sånn var den søndagen, jeg ble sittende med foten høyt mesteparten av tiden og de på legevakten mente jeg kunne bli hjemme litt til, se det an liksom....
JEg har i den siste tiden fått kjenne på hvor dumt det er å ignorere egne smerter og følelser generelt, sååå etter at det var gått noen døgn til og andre flere snapkommentarer på denne flotte hevelsen og fargen, fikk jeg tatt meg en tur på legevakten og røntgenkontroll. Inne på venterommet, etter at bildet var tatt, ble jeg temmelig nervøs. Tenkt om det virkelig var et brudd i beinet? Tenk om jeg måtte gipses, gå på krykker eller i verste fall operere? Det er jo ikke så veldig mange år siden jeg gjorde meg ferdig med en sånn lang og kjedsommelig fothistorie..... Lurte litt å om det hjalp og be til høyere makter NÅ, etter at bildet var tatt, eller tenke meget positivt liksom..... Igjen dette spøsmålet: "skal det aldri bli nok utfordringer i livet mitt?"Så kom røntgenlegen inn og fortale at foten var helt fin, ingen brudd, bare kraftig forslått og jeg kunne bruke foten så mye jeg ville innenfor smertegrensen. Glemt var alle sorgen og sinne, jeg nærmest svevde ut derfra, og gikk meg en laaaaang tur i Bergen by før jeg reiste hjem igjen.
Vel hjemme, etter å ha spist et godt måltid feiret jeg med et stort glass melk,
jeg vet å sette pris på kalsium herretter!!
Og jeg kommer nok til å fortsette å rydde etter meg, både på trening og eller i livet. For utfordringer kommer uansett, om en er overvektig, i dårlig form, god form eller har klart å ta av over 60 kg og liksom fått et lettere liv.
Så da tenker jeg at jeg bare venter med å løpe etter det jeg vil ha fram til smertene er innafor min comfortsone og ellers tar meg et glass melk i ny og ne.KLEM fra Marianne
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar