Den lørdagen eg løp 5 km på Bergen City Maraton

Hei igjen. 

Da har jeg altså klart å gjennomføre mitt første 5km løp. Og det føles helt uvirkelig. Jeg har alltid drømt om å få være en av disse som løper, men aldri hatt mot, eller helse til å bli med. Jeg har bare hatt lyst sånn innerst inne, men ikke våget å gjøre noe med det. Men i dag ble det endelig min tur. Og jeg er så stolt at jeg faktisk måtte felle noen tårer og. Da jeg var med på oppvarmingen i Nygårdsparken kjente jeg at jeg kanskje ikke kom til å klare det, for sånn er det jo å varma opp, en må liksom få kroppen over i trenemodus og det er litt tungt. Men etter litt løping og felles aerobic (det var gøy) tankte jeg ikke mer på at jeg var trøtt. Løypen startet med en litt sånn lei oppoverbakke, go jeg døde litt akkurat da, men lot meg ikke stoppe. Jeg hadde jo bestemt meg for å gjøre som Forrest Gump, bare løpe liksom... Når mange løper sammen blir en av og til forbiløpt, men jammen meg klarte jeg å løpe forbi noen og. Jeg har jo tenkt mye på om jeg kom til å bli den siste i mål (har opplevd det i en annen sammenheng, PYTON) men siden en løp sammen med folk i alle aldre og fasonger, sammen med de som løp halv og hel maraton, hadde alle ulik energi og innsats disse "siste" 5 km. Det gikk fort å glemme alle andre, og kun fokusere så seg selv. etter ca 2 km av mitt løp, begynte jeg å kjenne på en liten krampe under den ene foten. IKKE foten med skruer i, den oppførte seg fint hele veien, men den andre. Ikke godt med sånn krampe, den vil på ingen måte gi seg. Og, Nordnes har visst noen helt utrolige små men akk så bratte oppoverbakker på lur, og de skal en ikke spøke med. 

Etter litt god drikke underveis, dvs drikken var kjempegod, men jeg kunne jo ikke drikke så mye, (flott med drikkestasjon) bestemte jeg meg for å løpe litt fortere, for nå visste jeg at det var slutt på oppoverbakkene. Vakre Nordnesparken gav meg en utrolig god løpeopplevlese og etterhvert innså jeg at jeg aldri har vært så glad for å kunne skimte BRYGGEN I BERGEN (målområdet) som i dag. Jeg er imponert over de som har løpt i dag, spesielt over de som løper halv og hel maraton. Det er utrolig inspirerende å tenke på at noen løper lengre enn meg. Men jeg tror pr i dag at det holder for meg med 5 km løp... i hvert fall i dag... ka som skjer videre, vet eg ikkje før videre er blitt nåtid...

SÅÅÅÅ, fra å være en som ikke liker å løpe (det var jo aldri noe særlig å løpe da jeg var nesten 60 kg tyngre...) er jeg i ferd med å bli en sånn dame som ELSKER å løpe.... ? Er det mulig? 

JA😍😍😍😍

tanker før mitt første 5 km løp

God morgen.

Det er bare noen timer til startskuddet går (hvis de skyter sånn som på TV da..)

Jeg har utrolig mange rare tanker rundt dette løpet, for jeg har jo fram til nå hele tiden avgjort at jeg ikke liker å løpe, jeg kan det ikke og det er ikke noe for en sånn som meg. I morgentimene kjenner jeg på blandede følelser, som jul, bursdag og 17mai på en gang liksom. Jeg er veldig spent og gruegleder meg. 

Jeg har aldri vært med på Bergen City Maraton før. Og i går da jeg hentet startnr og deltagertrøye var jeg mest overrasket over at den t-skjorten faktisk passet til meg, at jeg kan bruke den uten at det er trangt og rart. Jada, mange gamle "tjukkastanker" som dukker opp, og et er veldig dumt i dag når jeg skal utfordre meg selv, og gjøre noe nyt  i livet, være med på en løpefest. For jada, jeg liker jo å løpe. Og jeg tenker at jeg skal klare å komme i mål, sånn innafor tid og sted. Bare håper at ikke alle har pakket sammen og gått hjem når jeg er over målstreken, jeg skal jo bare løpe 5 km, og det er ikke verdens lengste liksom... 

Dette har jeg aldri gjort før, så dette går helt sikkert bra. Bare å få i seg frokosten og komme seg til byen. 

Jeg ønsker meg selv lykke til, og takker alle mine venner som har støttet og oppmuntret meg. Tkk for at dere har troen på meg og mine nye sprell.

Når det blir litt mye grublerier så.......

Hei.

Dette er ikke et sånt blogginnlegg om hvor flink jeg er til å trene, løpe og om hvor viljesterk jeg er. Jeg vet hva jeg er og det holder.

men fikk inspirasjon til å skrive om noe i denne forbindelse likevel. Jeg unnet meg en løpetur i går kveld, men kjente for at kroppen egentlig ikke ville dette. Hodet var litt for fullt av kranglere tanker, og da ville ikke beina lystre. Pussig hvordan hode og bein henger litt sammen liksom.  Men, jeg skal ikek skrive om mine store og små utfordringer og sorger her i livet, for det synes jeg ikke egner seg på trykk. Men jeg har jo innsett noe jeg egentlig visste fra før da, at en lettere og sprekere kropp ikke løser ALLE utfordringer en har gjennom livet, det løser vel egentlig kun utfordringene med en tung og slapp kropp.... og det er helt supert. 

He he he, tenk om ALLE problemer i verden kunne løses med en vektreduksjon da, det hadde virkelig vært noe...  uenighet om bybanebygging og bompenger? ok, la oss gå litt ned i vekt og trene litt så løser det seg.... Eg ler

Vel altså, tilbake til mitt temmelig kaotiske hode, og alle disse tankene som hindret meg i å løpe slik jeg hadde planlagt... jeg lot være å løpe, og gikk litt fort i stedet. og så begynte hodet å jobbe, tankene ble mer tydelige, og jeg kunne liksom få sortert og ryddet opp i kaoset. Naturen i løypen jeg gikk i er nydelig , og jeg fikk en ro både innvendig og utvendig. Jeg innså at det som for kort tid tiden føltes litt sånn vanskelig å tenke på ikke lengre var noe problem, men jeg så løsningen på det og følte meg så fornøyd. Er trening litt sånn "dop" ? en produserer jo noen sånne glade endofiner har eg hørt.. 

Jeg tror i hvert fall at hvis jeg hadde valgt å sitte hjemme og gå å legge meg med hodet fult av litt tunge trege tanker, hadde jeg kanskje spist litt ekstra kvelds, kanskje leitet i skapene på kjøkkenet etter noe søtt og spist noe som kunne døyve det jeg strevde med i hodet? Det var mitt gamle mønster.. Men altså denne friske luften, fine naturen og gøye musikken jeg hadde i ørene fikk meg til å smile, se positivt på alt, og plutselig LØP jeg. Jeg løp de antall km jeg ønsket og få til, og det gjør susen for selvfølelsen, det å kjenne at en mestrer noe, klarer noe en egentlig ikke trodde at en kunne klare.

 

Og tro meg, jeg har ennå ikke kommet sur hjem fra en treningsøkt, bare trøtt, glad og takknemlig. 

Jeg tror ikke det er lurt å løpe fra alle problemer og utfordringer i livet! Jeg tror det er best å møte de, og ta tak. Det har jeg gjort. Og heldigvis har ikke vår skaper gitt meg verre utfordringer enn jeg kan takle. 

Jeg føler meg veldig heldig. 

 Trening KAN være god medisin, og grei terapi dersom en kjenner på at det hoper seg litt opp med grublerier. En trenger jo ikke å løpe dersom det ikke er favoritten. Det velger en selv.

Ha en fin dag, det skal jeg :)

"GOFØLELSEN", FØR OG NÅ

Hei.

Eg har mimret litt, gått litt sånn mentalt sett tilbake i tid, og av og til er ikke det så ille. Det blir bedre og bedre for meg å nå kunne se tilbake på livet mitt. Jeg har til tider svartmalt fortiden min på grunn av overvekten og følelsene rundt det. Men når jeg tenker meg om er ikke alt i min fortid svart. 

Da jeg var 16år traff jeg mannen som er far til alle mine barn, vi hadde en meget fin tid sammen i veldig mange år, jeg ble mor da jeg var 23, giftet meg,  fikk alle mine 5 barn innen jeg var ca 33 år (min største glede på jord)

og fikk meg et fint bosted på vakre Frekhaug.Jeg har utdannelse som barnehagelærer og føler jeg har verdens beste jobb. Alt dette har jeg oppnådd til tross for at jeg alltid var sterkt overvektig. Jeg spilte håndball og fikk gode venner der, jeg gikk litt i fjellet og jeg hadde mange gode venner, jeg var sosial og aktiv. Så livet rundt meg var ikke så ille, det var bare jeg som hele tiden følte meg ille. Folk flest likte meg som jeg var, ingen krav til endring, jeg var en likandes person til tross for mine altfor mange kilo. For hva har egentlig overvekt med ekte vennskap og kjærlighet å gjøre? Jeg fikk mye, gav mye, men hadde nok trøbbel med å ta i mot alt det gode livet hadde å by på den gang. 

Det er som regel den overvektige selv som ikke liker overvekten og kanskje kroppen sin, ikke menneskene rundt. I så fall bør en ikke omgåes sånne folk. Livet har lært meg ett og annet om dette, for som tidligere skrevet var jeg sikkert på at alle i min nære omgangskrets bare likte meg fordi de var snille og medfølende. 

Huff så feil å tenke sånn. For 6 år siden ble jeg skilt, og livet tok en ny vending for meg og familien. 

MEN nok om det, tilbake til poenget, hva var poenget egentlig...? Jo, jeg kan liksom ikke lengre påstå at fortiden er så vond å tenke på. Jeg er jo uansett IKKE i den mer, det er jo bak meg. Og når jeg mener at jeg NÅ har et nytt liv, men nye muligheter, min vonde overvekt er borte, JA, da må jeg ikke blåse liv i gamle vonde følelser og minne og gi de liv og næring. Jeg trenger de jo ikke mer. Dessverre for meg overskygget godfølelsen jeg fikk av å overspise alle andre godfølelser. Etter at jeg fikk kontroll på overspising har jeg mer elller mindre ubevisst vært litt på jakt etter en ny "GOFØLELSE". Det blir for for strengt å ikke unne seg GOFØLELSE bare fordi en ikke lengre spiser på den måten en spiste før. Jeg overspiser ikke lengre, hipp hurra for det. Rodemetoden var det som skulle til for å lære meg riktige mengder og alt det andre. Men jeg trenger fortsatt noe når livet byr på utfordringer, jeg trenger noe å glede meg over, og å "hive innpå", noe som ikke er mat. Og jeg er i ferd med  å finne det, det har lagt foran meg hele tiden egentlig. jeg står liksom midt i GOFØLELSEN nå jeg, som om jeg befinner meg i en liten tåke, og når det klarner opp SER jeg hvor utrolig godt livet mitt er, jeg ser de små tingene som betyr så mye, jeg har mine barn, min familie og mine gode venner ennå.. Ny venner er kommet til, og "gamle venner" er fortsatt mine venner. Viktig å kunne FØLE på både sorger og gleder, og ikke bedøve alt en opplever i "sukker-og fettrus". Litt hardt sagt kanskje, men slik ble var det for meg. Nå er det nesten som om jeg opplever livet rundt meg på nytt, som et lite barn som møter verden for første gang. He he he , nå er jeg litt sånn dypere enn jeg trives med, men det var godt å få satt ord på det. 

Halv pris på usunne valg ;) men stor seier i sunne valg :)

Hei.

Jeg var innom en dagligvarebutikk i dag for å handle inn litt mat til meg og mine barn. 

Fortsatt stolt over at jeg "overlevde" påsken uten å gå på den store snopesmellen, jeg har jo bestemt meg for å ikke åpne den døren igjen. 

Jeg klarer meg fint, men tenker litt medfølende på alle som kjemper i disse dager mot sukkerhunger etter påskens planlagte, eller mindre planlagte utskeielser.

Jeg vet det er vanskelig å gi seg når en først er begynt og kommet godt i gang med snopespisingen, og i påsken foregår det gjerne over flere dager. 

Vi er kanskje mange som er lettet over at påsken sånn sett er over, og at en kan går tilbake til hverdagen med ulike former for sunt kosthold. MEN, s skjer det, i år som i fjor, påskesnopet settes ned til HALV PRIS. Det er så frustrerende og trist å se at butikkene ikke kan velge en annen måte å dumpe dette på. 

Jeg forstår at en butikk trenger å få solgt varene sine, og  få tjent penger, men HALLOOOOOO dette er virkelig å motarbeide alle gode former for sunne leveregler. Hvorfor må snopet være så billig, når det er så vanskelig å la være å kjøpe det, spise det, og når det er gjort så får en så dårlig samvittighet og selvfølelse at det nesten ikke er til å leve med?

 Vel vel, kanskje jeg bare er på grensen til hysteri her, kanskje jeg bør roe meg godt ned og bare holde meg unna butikken til dette er borte... For borte blir det jo, dessverre....
Men jeg har FULL forståelse for at det IKKE er lett å motivere seg til å gjøre endringer i livet, sunne endringer når fristelser står i kø overalt.
Som sagt det frister ikke meg personlig lengre, NOK BLE NOK for meg, men jeg er en av de som virkelig tok for meg av det billige påskesnopet før, og føler i øyeblikket at jeg gjorde noe veldig smart, for jeg kunne jo spare det til helger og utporsjonere det i passelige mengder, ja det var unnskyldningen for å storhandle... MEN neida, lageret ble fort tomt, noen få dager kanskje så var både snopet og den gode selvfølelsen vekke. Sikkert derfor jeg blir litt opprørt. Men samtidig stolt over å ha vunnet over min avhengghet.
Men tro meg, det er alltid en kamp i viljen når blikket mitt fanger disse tilbudene. Jeg vinner, hver gang.

Sikkert derfor jeg smiler nå, og puster lettet ut... jeg klarte det, denne gangen og... HURRA

Overskudd og utelek

God kveld.

Noe av det beste med ny og sunnere livsstil er energien jeg har fått. Energi til å utføre jobben min som barnehagelærer, som 5 barns mamma (ikke jobb, mer et livsprosjekt) og ha overskudd til treningen min. Alt er blitt en sånn positiv sirkel. Men den aller aller beste bonusen er verken et mer likandes utseende eller finere klær.
Det beste er OVERSKUDDET og GLEDEN i å være ute sammen med barna mine. Leke, herje, tulle og le.
Før var det greit for meg alt de så slengt i sofaen å så film, serier og annet.
Jeg hadde ikke noe i mot at de var rolige, eller ute alene.
De er jo store nå, og trenger ikke at jeg er ute å passer på dem sikkerhetsmessing.
MEN de trenger MEG.

 De trenger at mamma leker med dem, er sammen med dem, får dem i aktivitet og livsglede. Og jeg trenger mine barn .
For når vi er ute å leker, spiller lekehåndball/fotball/vannkrig eller går en tur i fjellet, er det et meget lav konfliktnivå i gjengen min.
Konfliktene og små-kranglingen må vike for den gleden og humoren vi skaper sammen.
Den planlagte løpeturen i kveld måtte vike for uteaktiviteten med barna, men jeg er IKKE lei meg for det.
Jeg er både svett og trøtt og så overlykkelig og fornøyd over å få oppleve dette. Det var ikke mulig for 55+ kg siden.
 Jeg orket bare ikke... Men jeg orker nå, og skal nyte hvert minutt jeg får leke sammen med mine barn, før de vokser fra meg og denne sanne enkle gleden.
Håper de aldri føler seg for gammel eller for tung til å leke, det skal i hvert fall aldri jeg gjøre

Klem fra Marianne

Husarbeid og trimpoeng.

Kjære lesere. 

God 1.påskedag.

Da jeg stod opp i dag kjente jeg meg litt sånn trøtt og tung i kroppen. Påskeferien har til å vært dager med veldig mye trening, og det kjentes i både bein og rygg. Huset mitt vasker og rydder seg ikke av seg selv, og det er blitt litt nedprioritert at jeg har fått det unna, siden jeg har hvilt meg mellom fjellturer og løpeturer. 

Altså, i dag følte jeg for  å ta det litt rolig og få unna rot og skitt i huset mitt. Jeg har respekt for "helligdagsfreden; men tror at litt rolig innearbeid ikke plager noen av mine naboer og medmennesker.  Men jeg må innrømme at arbeidslysten satt litt langt inne, og det ble en del kaffekopper oa før jeg endelig kom i gang. 

Så kom jeg på en litt lur ide. For på Roedekurset har vi snakket litt om at husarbeid kan gi trimpoeng dersom det gjør at en får puls-økning og blir litt svett. Så eg stilte Polarklokken på "innendørs aktivitet" og på med musikk og fikk opp farten betraktelig. 

Etter to timer med rydde/støvsuge/vaske -aktivitet er huset mer presentablet, jeg har fått unna det jeg ville og har forbrent ganske mange kalorier egentlig. Makspulsen ble ikke på mer enn ca 126 men det er helt innafor synes jeg, for jeg ble jo svett (ha ha). 
TO trimpoeng er tjent, og jeg kan bruke resten av dagen på fjelltur, løpetur eller hva jeg nå enn måtte finne på. 

Kanskje jeg skal slappe av litt og, det går jo an det og.

Kjekt på kunne plukke med seg noen påskeliljer på inn fra hagen. 

Det gjør liksom susen med litt blomster.

Og i morgen er det atter en ny fridag. åååå som eg elsker påsken no, ny livsstil som faktisk funker i påsken og, den verste "SNOPETIDEN" av alle, er blitt den beste "aktivitetstiden" eg vet om.  

Ingen dårlig samvittighet her, bare stolthet og glede. 

Hvorfor smiler jeg når jeg løper ?

Noen tanker mens jeg løp...

hvorfor smiler jeg når jeg løper, hvorfor løper jeg? 

Jeg kan jo ikke løpe..... jeg liker det jo ikke.... jeg er for dårlig form, for tung, for stor, for skadet.,, bla bla bla, og så videre.., 

Så hvorfor har jeg løpt i dag, og kjenner at smilemusklene i ansiktet nesten er like trøtte som musklene i beina? Det er fordi jeh smiler mens jeg løper. Jeg smiler for jeg KAN. Ja, for jeg kan både løpe og smile. 

Jeg kunne ikke løpe så mye før. Tror jeg, det var i hvert fall det jeg fortalte meg selv. Dårlig fot, dårlig rygg og dårlig form. Altfor tung, og jeg følte det så dumt ut. Jeg kunne selvsagt smile før, det har jeh kunnet siden jeg var nyfødt. 

Men tilbake til dette med løping , dagens løpetur... jeg løp en mil i følge Polarklokkem, og det tok nesten en og en halv time. Jeg stoppet for å prate med en venn jeg traff, og for å ta litt bilder. Ellers løp jeg, og gikk litt innimellom (kalles intervalltrening😃) . 

Vet ikke hvor nøyaktig denne klokken måler distanse men det gir no en god pekepinn. 

Jeg visste ikke at jeg kunne løpe før jeg gjorde det. Og det var en av kirurgene på Haukeland som satte meg på ideen om å prøve. For han sa nemlig at jeg sansynligvis ikke kom til å klare det. Han hadde nettopp opertert min ødelagte ankel, og visste nok mye om tilstanden min. Etter at han sa dette, har jeg ikke klart å slå fra meg tanken om å prøve. Kalle det trass, men jeg kaller det motivasjon. Jeg har trent mye styrke i beina og balanse for å få dette til. Og det går sin skjeve gang, jeg løper uten smerter og da smiler jeg. For hadde jeg hatt vondt hadde jeg ikke gjort det. 

Det er for meg en stor glede og mestre ting jeg ikke trodde jeg kunne få til. Jeg har alltid sagt at jeg aldri blir noen maratonløper, men no er første milen tatt, og ingen vet hva fremtiden bringer. 

God påskeaften til alle.

Løpesmileklem fra meg❤️

Dagens første og viktigste måltid - og litt mer om min glede.

GOD LANGFREDAG 

(eg trodde denne dagen var ekstra lang når eg var liten, men nok om det)

 Denne morgningen har eg spist en skikkelig kraftig og mektig "monster"frokost, og venter fortsatt på å få plass til egget på bildet. 

Mulig det må vente til seinere, for no er magen full og i skrivende stund er det bare plass til vann og kaffe. Alltid plass til en kopp kaffe her egentlig. og vann må en jo bare ha....

I dag skal det trenes vekter skal løftes og fjelltopp skal beseiret. Solen skinner og da må vi vestlendinger være om oss synes jeg, og komme oss ut mest mulig. Når en lever på litt mindre kalorier enn det kroppen trenger fordi en vil går ned i vekt, og samtidig har et stort trenings-behov, har jeg ofte kjent på at kroppen får for lite mat. Jeg blir litt rar da, og jeg trenger vel kanskje ikke bli rarere enn det jeg er. 

Men jeg vil ikke kutte ned på trening, for jeg kan med stolthet innse at jeg ennå ikke i ÅR har måtte kaste inn "håndkle" pga muskelsmerter og verk i mine må kroniske "vondter". 

Ingen fysoi -eller kiropraktor besøk, ingen sykemelding pga kroniske plager, og veldig lite smertestillende tabletter. Og til tross for at både kiropraktor og fysioterapeuten er to fantastiske flinke og greie menn, er jeg veldig glad for at jeg ennå ikke har måtte legge meg på benken hos noen av de.

Jeg velger heller å trene hardt, hver dag (etter råd fra mine behandlere)

og det er en VINN-VINN situasjon for meg og mitt liv. Men det var dette med maten da, jeg passet så nøye på å ikke spise for mye, at det ble motsatt, det ble litt for lite. Men det er ingen krise, jeg er bare veldig nøye med hva jeg trenger  å spise litt mer av. OG etter å ha lagt om til et sunnere og kanskje litt strengere kosthold, ha jeg ikke lengre behov for å daglig ta magemedisin mot kronisk spissrørebetennelse.

 Jeg trengte å lære meg Roedemetoden for å se at jeg fikk i meg nok mat, ikke for mye eller for lite, og jeg trengte de verktøyene metoden byr på for å se at kostholdet mitt daglig ble balansert og riktig etter statens anbefalinger.  For meg har Grete Roede ALDRI vært noen slankekur, men en stor og viktig hjelp til å klare å legge om til en livsstil som jeg kan leve godt med resten av min tid på denne jord. Jeg har selvsagt gått masse ned i vekt, men det er  over et veldig langt tidsrom. Roedemetoden er det som får meg i mål, og nå er målet så nært at jeg faktisk kan se det. Jeg vet at jeg vil bli værende i min nye trivselsvekt etter  å ha lært så mye bra på kursene med Grete Roede. Etter å ha gått ned nærmere 60 kg nå, kjenner jeg liksom ikke meg selv igjen. jeg har jo verken kraftig eler tung beinbygning, jeg er temmelig normal. Eneste jeg vet med 99% sikkerhet er at jeg har en litt uvanlig stor muskelmasse. Og DEN vil jeg ikke kvitte meg med, den trenger jeg. 

HA en strålende fin påske videre. 

GOD KLEM FRA MEG

Hei.

Da er påskeferien i gang. Påsken har alltid for meg vært den store snope-høytiden, og alt det negative som det førte med seg. For det var ikke bare dagene i påsken jeg overspiste snop. Det var uken før og gjerne ukene etter. Kunne aldri stoppe, kunne ikke nyte. 

Men det var før. For nesten to år siden bestemte jeg meg jo, for å aldri mer spise snop eller annet"dritt" igjen.. 

Det var etter en natt på badegulvet avgjørelsen ble tatt., en natt med oppkast, magesmerter og annet. Jeg hadde atter engang spist meg syk på snop, og annen snacks. Magen min ville ikke mer, og ikke jeg heller. 

Nå er det som sagt påske igjen, og det er fint med såpass mange dager med fri og anledning til å gjøre annet, kose seg litt med det en vil. Og jeg vet hva jeg vil. 

I skrivende stund kjenner jeg på en veldig sånn indre ro og glede. For denne påsken gir meg ingen utfordringer når det gjelder å unne seg noe godt. Noe KOS. Jeg var og handlet i matbutikken i dag, samtidig som alle andre i Meland Kommune tror jeg .. (he he) og jeg tror ikke jeg engang kastet et blikk på alt snopet i butikken. 

Men jeg vet jo veldig godt hvor det er da. 

Jeg bare vet at jeg ikke spiser den slags lengre, jeg kjøper det ikke, det VEDGÅR ikke meg, vi er skilt for alltid, og  jeg har funnet meg en NY KOS... he he he.

jeg har trent mine to favoritttreninger i dag. Vektløfting og lang gå/joggetur i fjellet. jeg har magen full i sunn mat og drikke, og verdens deiligste samvittighet. Sånn vil jeg at min PÅSKEKOS skal være. Ikke at jeg skal trene meg ihjel, jeg kjenner det fort når kroppen har fått litt for tøff trening... I dag regnet det litt da jeg gikk på fjellet, sånn koselig regn som bare drypper jevnt liksom... Så da fikk jeg gå i fred ja, ingen å bli forbi-løpt av i dag, jeg kom først til toppen og er strålende fornøyd. 

Og jeg lover meg selv og alle mine lesere at det er fullt mulig å kose seg mye i påsken og ellers i livet. KOSEN trenger ikke hete mest mulig snop og godteri, litt er alltid lov, men for meg var aldri LITT et begrep jeg var kjent betydningen av så jeg måtte kutte. Det er ikke min anbefaling å slutte med KOS, men å finne en NY KOS når den gamle ikke funker lengre :)

 Kanskje, men bare kanskje, er jeg litt sunnere, eller litt sprekere eller litt mer uthvilt og energisk når denne påsken er over? Kanskje litt gladere og?
 for det er jo det påsken dreier seg om, GLEDE og JUBEL.

Tårer i prøverommet

Til alle vi som har slitt med overvekt og bukser i store størrelser som ikke vil på. 

Jeg har på mitt største måtte bruke str 56 i bukser, det er noen år siden nå, men det var toppen . Jeg husker jeg var glad for at det fantes litt klær i så store størrelser men fortvilet over at jeg måtte kjøpe de. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tørket sinte, triste tårer i prøverommet på mange av senterets butikker. Til slutt lot jeg være å besøke prøverommet når jeg kjøpte klær. Bedre å prøve de hjemme, og bare ta det som passer.... 

det var den gang. 

Etterhvert som kroppen ble mindre, ble jeg nødt til å besøke prøverommet igjen. Men alltid med tristhet og kanskje litt tårer. Skjulte tårer, det har alltid vært veldig viktig at ingen så hvor trist og lei meg jeg var, hvor fæl jeg følte meg. Da ville jeg kanskje fått trøst og støtte, men jeh klarte ikke ta i mit, for skamfull og flau... men jeg sier det igjen, det var den gang da!! 

Nåtid, 2017, i dag lørdag 8.april, stod jeg atter en gang i en klesbutikk med en bukse som skulle prøves. Nå er jeg over sorgen og skammen, men tenkte litt på det mens jeg "makket" meg ut av mine egne klær og balanserte meg inn i den nye(det er ikke akkurat store boltreplassen i prøverommene.. men nok om det... 

Jeg fikk på meg buksen, og så kom tårene!!! Buksen var ikke passelig.... den VAR FOR STOR.... og dette var str 42... jeg måtte stå der lenge, og tårene ville ikke slutte å renne. 

(Fikk no tatt en selfi når tårene kom under kontroll)

Eg måtte finne størrelse 40, og den str har jeg sikkert aldri brukt!!!! Ikke som voksen i hvert fall... kanskje da jeg var barn? Jeg var jo er utpreget stort barn og.., ja ja. 

Tilbake til nåtid, og framtid. 

Jeg har altså klart å gå ned fra str 56 til str 40 i buksestørrelse sånn ca!! Det er til å grine av  spør du meg..

No skal det feires, men ikke med mat, da ryker nyebukseknapoen før eg får sukk for meh..

Men, eg tar meg en ekstra treningsøkt , for dette ble en energiboost av det store. Har aldri vært så nærmt målet mitt som no!! Digger det!!  Grete Roede, jeg er din for alltid ❤

Til deg som strever, som mangler motivasjon og har startvansker !! Eg klarer det, og då klarer du det og💪❤

Fiskehelg🐳🐋🦈

Hei. 

Etter inspirasjon fra en av kursdeltagerne på Roedekurset ( hun hadde hatt "fiskeuke") ville jeg ha en helt med et fiskemåltid hver dag. Skikkelig fisk liksom.

 Jeg har lyst å bli flinkere å spise fisk rett og slett, ikke bare i form av fiskeprodukter, men ekte rein fisk liksom. Grete Roede har mange flott oppskrifter , og jeg leste igjennom noen av de for å få litt inspirasjon. Jeg har ikke fulgt noen av oppskriftene til punkt og prikke, men du å du som jeg har kost meg med disse rettene jeg fikk til å lage .

(Laks med mandelpotet og cherrytomat)

(Torsk med hjemmelaget potetmos og salat)

Laks og sei med masse grønnsaker)

Min onkel sa alltid at en ble så pen av å spise fisk, han spiste myyye fisk, sa han. Håper han har rett, for jeg har økt mitt inntak av fiskemat med 100% nå og kommer ikke til å stoppe. 

Spennende å variere matrettene og glad i nye smaker. Satser på at fiskerettene blir en vane heretter. 

God natt fra meg, nyfisket og fin🐋

Løpeglede🏃‍♀️ -med rim i hver ende

Jeg, som aldri skulle løpe , 

Burde nok aldri joggesko kjøpe. 

Burde aldri tatt de på, 

Burde aldri veksle mellom å løpe og å gå. 

Jeg sa allltid at jeg bare løper hvis jeg må, eller finner noe fint å se på😘. 

Så hva skjedde, og hvorfor er det sånn, at jeg nå har løpt både morgen og kveld uten å falle ned på bånn?

Jeg har litt trøbbel med å bestemme meg for om jeg skal løpe ute eller inne. Løpsopplevelsen er best ute, frisk luft på kinnet. Men inne er det varmere og lettere å gå på do, jeg vil jo gjerne holde reine mine nye joggesko. 

Jeg har satt meg et løpemål, som jeg vet jeg skal klare, jeg er raskere enn en skilpadde men treigere enn en hare. Likevel skal jeg få til 5 kilometer uten problemer, 

og på tredemøllen i dag, fikk jeg følelsen av hva som skjer når en trener

Jeg klarte å gjennomføre , jeg har løpt mine første 5!! Og tok meg en real styrkeøkt etterpå før jeg ble kvalm og gikk hjem.

Veien videre er å vende kroppen til å løpe lenge, 

om en måned er det løpefest i Bergen, og jeg har en ny grense på sprenge .

Jeg har aldri deltatt i et 5km løp, det har liksom ikke vært noe for en som meg, men nå skal grensen brytes, jeg går jo en annen vei😁. 

Bergen City Maraton, dette kan plutselig går bra. At deltagerene der løper fortere enn meg, gjør meg likeglad.

 For jeg konkurrerer bare mot en person og det er meg selv,

takknemmlig for at jeg kan, og at tro kan flytte fjell. 

Jubelklem fra Marianne

Litt flau i badedrakt 🏊‍♀️

Hei. 

Forrige lørdag skulle jeg og ungene mine i svømmehallen å bade/svømme. Vi gjør det sånn av og til, men nå var det lenge siden vi har gjort dette. 

Jeg fant fram min gode gamle badedrakt som jeg trives godt i. 

Etter nødvendig vask og dusj var vi endelig i bassenget. Ungene liker å leke, og nå er de blitt så store og svømmedyktige at mor kan ta noen svømmelengder på egenhånd . Så det var min plan. Svømming er ikke noe jeg gjør ofte, så teknikk og stil er da så som så. Men jeg svømte. Etter ca 10-12 svømmetak begynte badedrakten å leve sitt eget liv. Det var som im den ikke var der lengre. Den begynte å flyte og for hvert svømmetak ville stroppene gli av skuldrene .. den liksom danset rundt livet og oppførte seg ikke slik en badedrakt skal. Den var altfor stor. Jeg hadde i farten glemt at jeg er blitt mye mindre i kroppen. For det er lett å glemme når en alltid har vært stor. 

Resten av svømmeøkten ble en kamp mot å ikke bli anmeldt for blotting (ufrivillig) og ungene måtte bare finne seh i at mamma ikke var med på stuping og "bombehopp" denne gangen. Litt flau opplevelse som eg ler godt av no. 

Får bare spare til ny badedrakt for den gode gamle har nå hatt sin siste svømmetur på denne kroppen

Vekten hår fortsatt rolig nedover og cm forsvinner gradvis. Ikke så langt igjen til vektmål er nådd. 

Eg smiler.

Klem fra Marianne . 

PS! Skal huske å prøve bikinien hjemme før eg besøker badestranden i sommer. 😂👙😱