Hvorfor smiler jeg når jeg løper ?

Noen tanker mens jeg løp...

hvorfor smiler jeg når jeg løper, hvorfor løper jeg? 

Jeg kan jo ikke løpe..... jeg liker det jo ikke.... jeg er for dårlig form, for tung, for stor, for skadet.,, bla bla bla, og så videre.., 

Så hvorfor har jeg løpt i dag, og kjenner at smilemusklene i ansiktet nesten er like trøtte som musklene i beina? Det er fordi jeh smiler mens jeg løper. Jeg smiler for jeg KAN. Ja, for jeg kan både løpe og smile. 

Jeg kunne ikke løpe så mye før. Tror jeg, det var i hvert fall det jeg fortalte meg selv. Dårlig fot, dårlig rygg og dårlig form. Altfor tung, og jeg følte det så dumt ut. Jeg kunne selvsagt smile før, det har jeh kunnet siden jeg var nyfødt. 

Men tilbake til dette med løping , dagens løpetur... jeg løp en mil i følge Polarklokkem, og det tok nesten en og en halv time. Jeg stoppet for å prate med en venn jeg traff, og for å ta litt bilder. Ellers løp jeg, og gikk litt innimellom (kalles intervalltrening😃) . 

Vet ikke hvor nøyaktig denne klokken måler distanse men det gir no en god pekepinn. 

Jeg visste ikke at jeg kunne løpe før jeg gjorde det. Og det var en av kirurgene på Haukeland som satte meg på ideen om å prøve. For han sa nemlig at jeg sansynligvis ikke kom til å klare det. Han hadde nettopp opertert min ødelagte ankel, og visste nok mye om tilstanden min. Etter at han sa dette, har jeg ikke klart å slå fra meg tanken om å prøve. Kalle det trass, men jeg kaller det motivasjon. Jeg har trent mye styrke i beina og balanse for å få dette til. Og det går sin skjeve gang, jeg løper uten smerter og da smiler jeg. For hadde jeg hatt vondt hadde jeg ikke gjort det. 

Det er for meg en stor glede og mestre ting jeg ikke trodde jeg kunne få til. Jeg har alltid sagt at jeg aldri blir noen maratonløper, men no er første milen tatt, og ingen vet hva fremtiden bringer. 

God påskeaften til alle.

Løpesmileklem fra meg❤️